Flyttemelding, her kan du lese VGs kronikker fremover

av VG Blogg  januar 12, 2012 - Comments Off

Takk for at du har fulgt denne bloggen! Nå legger vi om rutinen, men bli med over til VG for å lese de gode kronikkene.

Les VGs kronikker her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kunsten å være minoritetsjente

av Elisabeth Skarsbø Moen  september 6, 2011 - Kommentarer (94)

MINORITETER

Marjam

Marijam Ghotbi, Ap-kandidat i Ski mener:

*Å være jente med minoritetsbakgrunn i Norge i dag er slitsomt

*Hele tiden stilles det spørsmål ved om vi er i stand til å ta egne valg

*Fordommene er like sterke på venstresiden som på høyresiden

En venninne av meg – det er alltid lettere å skrive om en venninne – kom for en tid siden med følgende utsagn:

«Det er slitsomt å være jente med minoritetsbakgrunn. Alt skal være så jævla personlig».

Personlig

Hun sa det like etter å ha avsluttet sitt opphold som trainee hos et anerkjent advokatfirma. I løpet av hennes opphold hadde hun stått opp tidlig og lagt seg sent. Jobbet fra morgen til kveld. Ledd av advokatenes vitser som hun ikke forsto. Påtatt seg vanskelige oppgaver med et smil, mens hjernen hennes skrekkslagen prøvde å forstå hva i oppgaven hennes egentlig gikk ut på. Kort sagt, alt det man normalt gjør for å imponere.

Under hennes siste lunsj hadde en i ledergruppen reist seg og etter tradisjonen holdt en liten tale for traineen angående hennes opphold hos dem. Hun visste med seg selv at hun hadde klart å gjøre et godt inntrykk i løpet de ukene hun hadde jobbet. Hun ventet med spenning på hva som ble sagt om henne foran alle de ansatte. Hun var jo tross alt den første som hadde jobbet her med minoritetsbakgrunn. Og resultatet ble: Personlig.

Talen inneholdt ett minutt om hva hun hadde fått til og gjort, og resten om hennes oppvekst og familie!

Hvor kommer du fra?

Ja, det er slitsomt å være jente med minoritetsbakgrunn. Alt skal være så personlig.

Man må gi så mye mer av en selv når man er minoritetsjente. Så mye mer. Hele tiden. Det holder ikke å bare gjøre en god jobb. Folk er så nysgjerrige. Hvor kommer du fra? Ble du født her? Hvor lenge har du bodd her? Hvorfor kom du til Norge? Liker du det? Har du kontakt med familien i hjemlandet? Og så videre.

Ikke bare må man legge ut om sin fortid konstant. Til alle. Bekjente og fremmede. Men alt det man er blir også til stadighet satt spørsmål ved.

Vi møter fordommer fra begge sider. Fordommer fra samfunnet som helhet. På den ene siden: Fordommer som at jenter med minoritetsbakgrunn blir omskåret og undertrykt. På den andre: Fordommer som at minoritetsjenter blir tvunget til å kle seg utfordrende og feste for å være en del av det norske samfunnet.

For ja, vi er små lam. Uten evne til å ha egne meninger. Og derfor ser samfunnet som sin plikt til å spørre. For å se om de meningene du har virkelig er dine egne. Det kan da ikke være mulig? Og hvis det er, så skiller man seg virkelig ut. For det må da være tøft å være minoritetsjente?

Og det er det!

En som kjemper

Det er slitsomt å være jente med minoritetsbakgrunn. Alt skal være så personlig.

Satt på spissen, vil en nordmann se på se på min venninne som en kjemper. En «utlendingsjente» som har klart å komme seg vekk fra de typisk utlendingene. Fra løvens hule. Som har klart å ikke bli presset til å dekke seg til. Som tørr å gå ut og feste med de andre norske. Som tør å være annerledes.

Mens en person med minoritetsbakgrunn vil se på henne som en kjemper. En jente som har klart å komme seg til der de norske jobber. Inn i løvens hule. Som har klart å ikke bli presset til å gi opp på grunn av bakgrunnen sin. Som tør å være en jente med minoritetsbakgrunn blant alle de norske. Som tør å være annerledes.

Så hvor kommer alle disse fordommene fra?

Media har for lengst funnet ut at integreringspolitikk virkelig slår an blant publikum. Noe som politikerne har lært å bruke.

Da Hadia Tajik stilte til stortingsvalget 2009, lagde hun en film om oppveksten sin. Og om hvordan hun hadde kommet frem til sine valg. De ga henne stor oppmerksomhet i mediene. Spørsmålet er om media hadde vært like interessert dersom en etnisk norsk gutt hadde gjort det samme?

Hijab

I politikken i dag blir jenter med minoritetsbakgrunn fremstilt forskjellig alt etter hvilke sider man befinner seg på. Venstre siden fremstiller minoritetsjenter som kvinner som blir diskriminert av storsamfunnet på grunn av at de velger å gå med hijab og være muslim. Høyresiden derimot har valgt å fremstille minoritetsjenter som en undertrykt gruppe som ikke har mulighet til å velge å ikke gå med hijab og være muslim!

Og hva skjer dersom idealbilde av minoritetsjenta blir motbevist?

En typisk Frp politiker ville trolig ha sagt at min venninne er et unntak. Et lite unntak. For det er alle de andre utlendingene de snakker om. De farlige utlendingene som nekter å bli intrigert. Samtidig som vedkommende trolig ville ha ristet på hode og påpekt at dette ikke har noe med rasisme å gjøre!

Det er slik gjennomsnittsjenta med minoritetsbakgrunn blir sett på. Som et lite lam. Uten noen meninger. Preget av alle andre – bare ikke seg selv. Og hvis det kommer frem at det virkelig er dine egne meninger. Ja da skiller man seg ut fra de andre minoritetsjentene. For jenter med minoritetsbakgrunn er jo så svake!

Men er vi det?

Bevisste valg

Å være jente med minoritetsbakgrunn i Norge i dag innebærer at man til stadighet blir utspurt om sine meninger og valg. Er det du som har valgt å kle deg slik, eller er det din familie? Er det du som har valgt å studere dette eller er det dine foreldre? De valgene du har tatt, er det dine egne? De valgene du kommer til å ta i fremtiden, kan du ta dem selv?

Å være jente med minoritetsbakgrunn i Norge i dag innebærer at man må ta valg. Beviste valg. For man må stå til ansvar for ens egne valg i alle mulige sammenhenger. I alle mulige situasjoner. Og Hadia Tajik gjorde et smart trekk da hun lagde filmen om livet sitt.

Det er slitsomt å være jente med minoritetsbakgrunn. Alt skal være så personlig.

Så er vi svake eller er vi sterke?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ikke mangel på mat

av Hans Petter Sjøli  august 26, 2011 - Comments Off

* Å sende penger er ikke nok for å hindre fremtidige sultkatastrofer.
* Afrika har et enormt potensial for landbruk og mateksport.
* For å ta det i bruk trengs politiske endringer, også i Norge.

Kaare M. Bilden, forfatter av «Mat er Makt»
Kaare

«Før jeg reiste Afrika rundt advarte venner og familie mot at jeg kom til å sulte. Men det var det stikk motsatte som skjedde. Jeg la på meg. Masse!» Lerato Mogoatlhe ler hjertelig. Hun er en svart, sørafrikansk forfatter, som har brukt over ett år på å reise rundt på kontinentet. Jeg møter henne i Cape Town like etter at hun har kommet hjem.
Mogoatlhe forteller at Afrika kan være et overflødighetshorn, der det slett ikke er mangel på mat. Dette hører vi lite om i Norge. Tvert imot har flere statsråder kommet med påstander som «Me har eit etisk ansvar for å produsere meir mat i Noreg, i ei verd der matmangel og svolt er eit stadig veksande problem» (Liv Signe Navarsete). Dette er feil. En rekke forskningsrapporter fra FN slår fast at «matmangel er ikke problemet». De viktigste årsakene til sult er fattigdom og politisk vanstyre, som i Somalia nå, sier FN. Maten finnes, men de som sulter har ikke tilgang.

Potensial
Mogoatlhe sier videre at afrikanske bønder kunne produsert mye mer:
«Afrika har et enormt potensial for jordbruk. Enormt», sier hun. FN bekrefter dette. Kontinentet har gedigne landområder som er blant de mest fruktbare i verden. Likevel er avlingene i mange afrikanske land om lag en tidel av avlingene i rike land. Årsaken er manglende lønnsomhet og forutsigbarhet, sier FN.
Det er derfor både generalsekretær Ban Ki-moon og hans forgjenger, Kofi Annan, kritiserer måten rike land støtter sitt landbruk på: «Det er avgjørende å få bort rike lands subsidier som ødelegger for Afrika» sier Annan. De store prissvingningene på landbruksvarer de siste årene har ikke endret dette, sier FN. Annan gjentok sin kritikk av landbrukssubsidiene 25. juni i år.
Dagens landbruksstøtte fører ofte til stor overproduksjon i USA og Europa. Overproduksjonen dumpes på verdensmarkedet til en kunstig lav pris. Slik utkonkurreres bønder i fattige land, både på sine hjemmemarkeder og på verdensmarkedet, til tross for at de egentlig produserer billigere.
Derfor tvinges mange til å være selvbergingsbønder. De har ingen inntekt. Det er ekstremt sårbart. Om bare en avling slår feil, er katastrofen rett rundt hjørnet. Det er USA og EU som er hovedproblemene her, men Norge legitimerer deres politikk og benytter samme type landbruksstøtte.
Mye av landbruksstøtten i rike land stimulerer til en mest mulig intensiv drift. Dette bidrar til overforbruk av diesel, maskiner, kraftfôr og kunstgjødsel. Men andre former for landbruksstøtte er greit, sier FN. Derfor bør Norge jobbe for at alle rike land legger om subsidiene, og heller støtter bærekraft og dyrevelferd, kulturlandskap og distriktsbosetning.

Gode intensjoner
Hvorfor hører vi så lite til disse argumentene? Det bør både bistandsbransjen og nyhetsmediene tenke gjennom. Bistandsbransjen har et stort propagandaapparat, og snakker som om bistand alene er en tilstrekkelig løsning. Bransjen ignorerer at det også trengs politisk endring, som reform av handelspolitikken. Her har særlig Norad og kommunikasjonsdirektør Kjell Terje Ringdal sviktet sitt ansvar.
Mange bistandsaktører går langt i å fremstille Afrika som et sted der ingen skulle tro at noe kunne gro. Eksempelvis bruker SOS-barnebyer bilder av et uttørket, oppsprukket jordsmonn i sine annonser. Dermed virker det usannsynlig at fattige land har et stort potensial innen landbruksproduksjon og -eksport. Slik kan bistandskommunikasjon virke mot sin egentlige hensikt. Det synes ikke viktig å diskutere handelspolitikk for å bekjempe fattigdom i land der det bare er tørke og elendighet.

Lite debatt
Dette inntrykket forsterkes når NRK Dagsrevyen prioriterer negative hendelsesnyheter fra fattige land, fremfor politikk. Fokus er på konsekvensene av fattigdom, ikke årsakene. Selvfølgelig er det mange, store problemer innad i fattige land. Dette må vises, men er ikke en unnskyldning for unyansert svartmaling. Som allmennkringkaster har NRK et særskilt ansvar.
«Handel er viktigere for oss enn bistand» sier de 53 afrikanske statslederne som krever at rike land legger om sin landbruksstøtte.
Det hører vi lite om på Dagsrevyen. Til tross for at norske statsråder altså kommer med påstander som bryter tvert med veldokumenterte FN-rapporter, får denne debatten lite oppmerksomhet. Jeg vil utfordre NRK til å forklare hvorfor.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Islam Net må konfronteres

av Elisabeth Skarsbø Moen  august 24, 2011 - Kommentarer (4)

ISLAM

Gule

Lars Gule mener:

Det er ekstremt å benekte kvinneundertrykkelsen i islam

Det er ekstremt å argumentere for at kvinner og menn skal holdes fysisk atskilt

Vi må møte den konservative grupperingen Islam Net med argumenter

Debatten om guds eksistens er gammel. Den er kjent fra mange ulike kulturer. Også innenfor islams kultursfære har det pågått slike filosofiske og teologiske diskusjoner. Det er derfor ikke overraskende at muslimer inviterer en humanistisk ateist til en debatt om temaet. Og likevel skapte det stor oppmerksomhet da jeg nylig møtte den muslimske apologeten Hamza Andreas Tzortzis til skarpt ordskifte om «Gud – eventyr eller sannhet?».

Kvinneundertrykkelse

Selve meningsutvekslingen om guds eksistens foregikk uten store overraskelser. Mens Tzortzis argumenterte ut fra tre hovedpremisser for sin guds eksistens, nemlig skapelse, design og Koranen som mirakel, var mine premisser at vitenskapen kan forklare både universets tilblivelse og livets oppkomst langt bedre enn religiøs tro på en skapergud. Og våre supplerende argumenter har nok blitt fremsatt langt bedre av tidligere debattanter.

Virkelig liv i forsamlingen, som i all hovedsak besto av unge muslimske kvinner og menn, ble det da jeg hevdet at troen på gud også har ført til undertrykkelse, og ikke minst kvinneundertrykkelse. Den kjønnsdelte salen protesterte og da det ble tid for spørsmål, var det flere av kvinnene som var opptatt av at de ikke var undertrykte og at islam ikke undertrykker kvinner.

I meningsutvekslingen som fulgte, påpekte jeg at det også i sin tid fantes slaver som aksepterte slaveriet og ikke anså seg selv om undertrykte. Det er med andre ord ikke et avgjørende argument mot kvinneundertrykkingens eksistens at en del kvinner ikke føler seg undertrykt. Den kjønnssegregerte møtesalen, med kvinner bakerst i salen og på galleriet, var også et klassisk eksempel på kvinneundertrykkende praksis. Som jeg fordømte fra talerstolen.

Islamgule






UVITENDE: Lars Gule mener kvinner må være uvintende eller lyver når de avviser fakta om kvinneutndertrykking i mulimske miljøer. Foto: Fritanke.no/Even Gran.

Krisesentre

Og for de fleste med en viss kunnskap om kvinners stilling i muslimske land, og med innsikt i hvor mange av kvinnene ved norske krisesentre som er muslimer, virker avvisningen av den islamske kvinneundertrykkelsen bemerkelsesverdig. Jeg uttalte da også at de som avviser slike fakta enten er uvitende eller lyver. Til enda større protester.

Hovedinnvendingen var at undertrykkingen ikke har noe med islam å gjøre, men er et resultat av en lang rekke faktorer – som misbruk av islam, diktatur, kolonialisme og vestlig innflytelse. For kvinneundertrykkingen er minst like ille i vesten, fikk vi høre.

Disse oppfatningene, som også ellers er blitt et kjennemerke for IslamNet, må kunne kalles ekstreme i alle fall i to henseende: 1) Det er ekstremt å skulle benekte kvinneundertrykkelsen i islam som sosial realitet og som normativt påkrevet av en rekke vers i Koranen og hadith; 2) det er i dag uttrykk for en ekstremt (u) etisk/(u) moralsk holdning å argumentere for kvinnenes underordning under mannen, blant annet gjennom nødvendigheten av å være fysisk atskilt fra menn i mange sammenhenger.

Hjernevask

Det er bekymringsfullt at en rekke unge norske kvinner og menn har sluttet seg til eller sympatiserer med en organisasjon som forfekter og praktiserer slike ideer. I stemningen på dette møtet kunne man godt gjenkjenne gudsforgiftningen i den usalige blandingen av noe som kunne minne om pinsevekkelse og m-l-bevegelsens beinharde propaganda og organisering. Det er fare for at disse ungdommene vil komme til å gå gjennom år med hjernevask før de får en sjanse til en mer normal tilværelse i møtet med det virkelige livet.

Er det så riktig å stille opp til debatt på et møte i regi av en slik ekstrem organisasjon? Bidrar ikke dette til å legitimere deres standpunkter? Gjøre dem stuerene?

Dette er viktige spørsmål som neppe har noe fasitsvar. For meg er det viktig at Islam Net er en organisasjon som ikke taler for vold, men som konsentrerer seg om /dawa/ – dvs. misjon. Islam Net forsøker å styrke muslimer i troen og å omvende ikke-muslimer til islam. Dette er fullt ut akseptable aktiviteter i ethvert åpent og demokratisk samfunn.

Men kan ikke de ekstreme ideene i neste omgang lede til vold og terror, til jihad for islams seier over de vantro? Det kan sikkert ikke utelukkes, men Islam Net er svært langt fra dette i dag. Og da kan det også være at møter med dem, dialog, debatt og konfrontasjon, vil hindre en utvikling fra ekstreme meninger og ytringer til ekstreme handlinger. Derfor er det positivt at Islam Net valgte å invitere til et debattmøte om noe av det som er aller viktigst for dem, troen på den ene gud. Da mener jeg at religionskritikere, ateister og humanister (og gjerne andre også) kan og bør stille opp.

Lik rett til tro

Men det innebærer ikke at man stiller opp for å innordne seg eller akseptere. Det betyr at man stiller opp for nettopp å konfrontere ekstreme meninger og holdninger, for å forsvare moderne og universelle verdier og menneskerettigheter, for å kritisere religiøst begrunnede undertrykkende praksiser.

Det beste grunnlaget for en slik konfrontasjon er imidlertid toleransens prinsipp: Jeg er uenig i det du sier – og det vil jeg også gi uttrykk for, men jeg vil også konsekvent forsvare din rett til å si det du sier. Klarer vi å leve opp til dette prinsippet, har ikke livssynsminoriteter av noe slag grunn til frykt, for da har vi klart å befeste alles like rett til tro og ytringer.

HETT: Det ble opphetet diskusjon da Lars Gule sa at kvinnene på møtet var undertrykt. Foto: Fritanke.no/Even Gran.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Libya etter Gaddafi

av Hans Petter Sjøli  august 23, 2011 - Kommentarer (2)

* Det som ser ut til å bli en suksess i Libya kan føre til en rehabilitering av ideen om humanitære intervensjoner, skriver Jan Arild Snoen.

Jan Arild Snoen, skribent i Minerva
Snoen

Mens norske kommentatorer som NUPI-rådgiver Helge Lurås helt til ganske nylig har spådd at kampen mot Gaddafi vil ta lang tid, og vært skeptiske til den militære intervensjonen, har opprørerne mot Gaddafi kommet skikkelig på offensiven de siste par ukene. Natt til mandag falt Tripoli.

Underliggende spenninger
At sammenbruddet skulle komme akkurat nå var vanskelig å forutse. På den annen side har det vært bevegelse i opprørernes retning over lenger tid. De har gradvis erobret Nafusa-fjellene, brutt ut av Misrata og hatt en hvis fremgang i øst. De har også tydelig forbedret sin hårreisende militære taktikk, eller mangel på sådan, som følge av bedre trening.
I skrivende stund er kamphandlingene langt fra over. Men fokus flyttes nå fra krigen mellom Gaddafi og hans fiender til den seirende koalisjonen. Når opprørerne er i ferd med å nå det målet de var enig om, er det fare for at underliggende spenninger vil komme til overflaten. Det har vi allerede sett, da opprørernes militære øverstkommanderende Abdel Fatteh Younes ble drept under uklare omstendigheter i slutten av juli.
Noen frykter islamister og peker på at et betydelig antall jihadister dro fra de østlige delene av Libya for å slutte seg til al-Qaida. Men jihadistene synes å spille en perifer rolle i opprøret. I motsetning til i Irak vil de også ha vanskeligere for å skaffe seg legitimitet gjennom å angripe utenlandske okkupasjonsstyrker, siden disse ikke finnes i Libya. Det er ingen tvil om at NATOs flystøtte har vært veldig viktig for utfallet, men i de fleste libyeres øyne gjør ikke dette det nye regimet mindre legitimt.
Opprørsledelsen i Bengazi har gitt inntrykk av å være demokratisk innstilt og vestvendt, og det er over lengre tid lagt planer for hvordan man skulle unngå kaos den dagen Gaddafis regime falt. Like fullt gjenstår betydelige, og potensielt farlig konflikter.
En av disse er en gammel konflikt mellom øst og vest, delvis knyttet til fordelingen av Libyas store oljeinntekter. Stamme og klan er også viktig. Et demokratisk Libya må innebære betydelig desentralisering av makt, slik at ikke viktige grupper føler seg overkjørt av andre. Og det vil lett oppstå problemer i oppgjøret med det gamle regimets folk.
Men de underliggende motsetningene mellom grupper ser ikke ut til å være så dype som i Irak, og faren for at naboland skal bære ved til konfliktene, slik Iran har gjort i Irak, er små.
Som i andre arabiske land med omveltninger, vil det være delte meninger om hvilken rolle islam skal spille, særlig om religionen setter begrensninger på demokratiet. Om det er få jihadister av al-Qaida-typen blant opprørerne, er det mange mer moderate islamister.

Vanskelig ettertid
Vi som tidlig tok til orde for en humanitær militær intervensjon i Libya ser ut til å kunne glede oss over utfallet. Det gjør også de som først sluttet seg til dette standpunktet etter FNs vedtak, som den norske regjeringen.
Vi må holde mulighetene åpne for at det kan komme tilbakeslag, og at de neste månedene blir vanskelige. Verdenssamfunnet må stille opp med humanitær og økonomisk hjelp, samt bidra til å holde Libya på et demokratisk spor. Gjenoppbyggingen lettes av at Libya har betydelig økonomiske ressurser i form av aktiva i utlandet, samt en stor oljesektor som forhåpentligvis raskt kan komme i produksjon igjen. På den annen side – oljerikdom kan også være en kilde til strid og korrupsjon.
Vi har også lært at de som spådde at en flyforbudssone ville dra NATO inn i mer omfattende militært engasjement fikk rett. NATOs mandat i Libya har vært å beskytte sivile, på bakgrunn av høyst reelle og delvis iverksatte trusler mot opposisjonen i den tidlige fasen av opprøret. Ganske raskt måtte beskyttelse av sivile defineres ganske vidt, og i praksis ble målet for NATOs bombekampanje å bistå opprørerne med å slå Gaddafi med militære midler.
Irak-krigen, der humanitære hensyn spilte en viktig rolle for mange tilhengere av den, innebar et tilbakeslag for ideen om humanitære intervensjoner. Det samme har den vanskelige nasjonsbyggingsprosessen i Afghanistan gjort.
Libya er en mer rendyrket humanitær intervensjon, og det som ser ut til å bli en suksess i Libya, på tross av betydelige menneskelige lidelser, kan føre til en rehabilitering av ideen.
Det er naturlig å spørre seg om lignende virkemidler kan og bør brukes i flere konflikter. Syria står øverst på listen.

Assads valg
Hvert enkelt tilfelle må vurderes for seg. Noen av spørsmålene: Hvor alvorlig er trusselen mot sivile? Hva vil en intervensjon koste i penger og blod? Er andre muligheter uttømt? Er det mulig å samle bred internasjonalt støtte?
Bashir Assad følger nøye med på hva som skjer i Libya. I beste fall kan det føre til at han velger en fredelig løsning.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En fortelling om to byer

av Hans Petter Sjøli  august 22, 2011 - Comments Off

* Forsøk på å stagge voldsspiralen i Syria, har blitt undergravet av overfortolkning av FNs sikkerhetsråd resolusjon om Libya, skriver Asle Toje.

Asle Toje, utenrikspolitisk forsker og kommentator
Asle Toje

«Det var de beste av tider, det var de verste av tider». Slik starter Charles Dickens romanen, «To byer».
Paris var i revolusjonens favntak. En befolkningsgruppe vendte seg mot en annen i genocidal hevntørst. Blodet fløt i gatene, i bokstavelig forstand. London lå ikke tilbake for Paris i nød, men her ble misnøye møtt med reformer. Den franske revolusjonen ga således impuls til mer folkestyre, om enn ikke i Frankrike.
Spol fram 200 år. Også vi lever i en revolusjonens tidsalder. I land etter land i den arabiske verden har autokratiske regimer blitt styrtet – og forsøkt styrtet – fra makten. Verdens øyne hviler nå på Tripoli og Damaskus hvor makthaverne har gjort sitt beste for å bekrefte devisen: «Den som gjør fredelige reform umulig vil gjøre voldelig revolusjon uunngåelig».

Knusende våpenmakt
Begge steder har makthaverne møtt demonstranter med våpenmakt. I Libya ser det ut til at regimet vil falle. I Syria iverksetter president Assad reformer. Samtidig som han knuser reformbevegelsen, som sin far før ham. I 1982 drepte den syriske hæren anslagsvis 10 000 av sine egne borgere i byen Hama. Norge satt da, som nå, på gjerdet. VG forvarte sågar regimet: «Til tross for problemene har Syria under Assad-regimet gjort store økonomiske og sosiale fremskritt det siste tiåret.» (30.9.1982 s. 30) Det synes underlig at Norge bombet Libya for å hindre et folkemord som ikke hadde funnet sted, mens i Syria – hvor regimet faktisk myrder sivile, er Norge pinlig nyansert.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre vil ikke engang istemme i kravet om at regimet må gå av, kanskje av frykt for å svekke båndene til syrisksponsede Hamas? Det er et av paradoksene i internasjonal politikk, dette at ’det internasjonale samfunnet’ er så vilkårlige i sin handlekraft.
Hvorfor intervenere i Kosovo, men ikke i Rwanda; hvorfor Libya, men ikke Syria? Forsøk på å stagge voldsspiralen i Syria, har blitt undergravet av overfortolkning av FNs sikkerhetsråd resolusjon om Libya, beregnet på beskyttelse av sivile. Russlands president Dmitrij Medvedev forklarte. Han sa at en «god løsning» i Libya hadde «blitt til et fikenblad for å dekke over en meningsløs militær intervensjon». Han konkluderte: «Jeg er sterkt opptatt av at et vedtak om Syria ikke overfortolkes på en lignende måte».
Medvedev opplevde at Russlands samarbeidsvilje ble kuppet. Signalet var at Russland vil bruke sitt veto i Sikkerhetsrådet for å hindre at det samme hender i Syria. NATO-bombing av sivile mål i Tripoli har således bidratt til å svekke muligheten for å legge press på regimet i Damaskus, selv om Russland åpner for muligheten for at sikkerhetsrådet kan enes om «felles deklarasjoner» om Syria. Slike potensielle «deklarasjoner» høres ikke videre effektive ut, og det er de da heller ikke.

Mistet troen
Slik saken nå står har «USA, EU og Norge, blant andre, vedtatt ulike, begrensede sanksjoner mot styresmaktene i Syria hvor drapene på sivile forsetter ufortrødent. Det foreligger ingen samordnet internasjonal tilnærming. Kontrasten mellom håndteringen av Libya og Syria er ikke lett å gjøre rede for. Den enkleste forklaringen er at libyske protester, og påfølgende undertrykkelse, kom tidligere enn sammenlignbare hendelser i Syria.
Etter sin underveldende suksess med å tvinge fram regimeskifte i Libya, har enkelte i Vesten mistet troen på bombing som diplomatisk virkemiddel. Den pågående finanskrisen har nok også dempet bombetrangen. En annen årsak kan være at mens Syria er Irans lydrike, er oberst Gaddafi for en frilanser å regne. Og risikoen ved å gripe inn kan være høyere i Syria, gitt landets grenser til Israel, Libanon og Irak. Det er enda for tidlig å si om det var riktig av NATO-landene å tolke «flyforbud» til å bety «regimeendring» i Tripoli. Eller om det var bedre å la kampen om makten utspille seg uten inngripen.
Utenlandske intervensjoner bidrar – rent statistisk- ofte til å forlenge krigshandlingene. Kommentatorer kjekler om vårens arabiske revolusjoner åpner døren for mer demokrati eller noe annet, noe mørkere.
Ofte fører revolusjoner til nye blodsutgytelser når de nye makthaverne gjør opp regnskap med sine motstandere. Og voldelig revolusjon er ingen garanti for påfølgende demokrati, snarere tvert imot.

Brytningstid
Vi lever i en brytningstid. Det er ikke lett å se mønstrene i hendelsene som utspiller seg parallelt. Finanskrisen, den amerikanske kongressens selvskading, Norges vingling, Europas tap av selvtillit og arabiske regimers korthuskollaps er alle tråder i den samme veven.
I vår tids «to byer», Tripoli og Damaskus kjempes det om fremtiden. Det er ennå for tidlig å si hvilken vei som leder til frihet.
Som Dickens fortsatte sine innledende ord: « … det var visdommens tidsalder, men også dårskapens, det var troens og vantroens, det var håpets vår og fortvilelsens vinter, folk hadde alt eller intet liggende foran seg, de var på vei til himmelen, men gikk også i stikk motsatt retning – kort fortalt var den perioden som vår egen tid».

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Frykten for muslimer

av Hans Petter Sjøli  august 22, 2011 - Kommentarer (3)

* Enkelte ble mistenkeliggjort og trakassert like etter at bomben gikk av.
* Vi har fått en viktig debatt om holdninger til muslimer.
* Hva vet vi faktisk om muslimer i Norge?

Audun Lysbakken, barne-, likestillings- og inkluderingsminister (SV)
audun_bjorlo_lysbakken_b_133x180 (2)

Det er grunn til selvrefleksjon i alle leirer i det offentlige Norge. Ord er makt. Når kunnskap og fakta mangler og retorikk og merkelapper overtar som beskrivelse av virkeligheten, trenger vi å konfrontere det. Mange av oss har dessverre unnlatt å gjøre det og på den måten bidratt til et negativt bilde. Skremselspropaganda har fått overskygge inntrykket av innvandrere som borgere og bidragsytere i samfunnet. De ytterliggående synspunktene har verken jeg eller andre tatt nok på alvor og derfor heller ikke sagt fra.
Vi har mange eksempler på dobbeltkommunikasjonen i denne debatten. Mohamed Abdi, 800-meter løper, sier: «Hvem er jeg egentlig? Når jeg løper 800 meter for ungdomslandslaget er jeg nordmann. Men når media lager oppslag om somaliere, kommer folk og spør om jeg er dopselger og barneraner. Da er jeg plutselig somalier.»

Hva tror vi?
– «Snart blir muslimer i flertall i Norge.» I dag er om lag 100 000 av Norges nesten fem millioner innbyggere medlemmer i islamske trossamfunn. Det vil si to prosent. En rimelig antagelse er at andelen muslimer i Norge vil bli mellom 4-13 prosent i 2060.
– «Innvandrerne vil være i flertall om kort tid.» Ifølge befolkningsfremskrivninger utført av SSB vil innvandrerne utgjøre 20 prosent og norskfødte med innvandrerforeldre utgjøre seks prosent i 2050. I 2100 anslår SSB at det vil være om lag 29 prosent med innvandrerbakgrunn i Norge. Den største økningen antas å skje blant de som er født i Norge med to innvandrerforeldre. Familieinnvandring gjennom ekteskap med norskfødte med innvandrerforeldre øker ikke til tross for at det blir langt flere voksne ugifte i denne gruppen.
– «Innvandringen til Norge bør stoppes.» Norge har en streng innvandringspolitikk. EØS-avtalen og internasjonale konvensjoner Norge har sluttet seg til, gir lite rom for ytterligere innstramninger. De fleste innvandrere, sju av ti i 2010, kommer fra Europa som en følge av EØS-avtalen.
– «Innvandrere deler ikke det norske samfunnets verdier.» Det er fem verdier som minst 90 prosent av respondentene i en undersøkelse foretatt av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) mener karakteriserer Norge. Disse er; ytringsfrihet, demokrati og grunnlov, likestilling mellom kjønn og religionsfrihet. En tilsvarende meningsmåling rettet mot innvandrere viser tilsvarende resultater: 90 prosent av innvandrere mener at demokrati, ytringsfrihet og likestilling er viktige verdier. Det er altså betydelig større enighet om viktige verdier mellom innvandrere og befolkningen for øvrig enn det de fleste er klar over. I de siste ukene har vi sett i praksis at vi som bor i dette landet står sammen. La det være et bidrag til å bygge nye broer mellom folk.
– «Innvandrere vil ikke la seg integrere i samfunnet. De vil helst holde seg for seg selv.» Nesten åtte av ti innvandrere med lang botid føler seg integrert i det norske samfunnet, viser rapporten «Integrert, men diskriminert» fra IMDi. Nesten alle som svarte på undersøkelsen føler sterk tilhørighet til Norge, men også til opprinnelseslandet.
– «Innvandrere deler ikke de norske verdiene.» Det er få undersøkelser om innvandreres holdninger generelt, og innvandrere med muslimsk bakgrunn spesielt. Kaldheimutvalget skriver at fraværet er påtagelig når man ser den omfattende debatten om særlig muslimers verdier og holdninger i Norge og Europa. En medieanalyse foretatt av Retriever i 2009, viste at det var nesten like mange oppslag om islam og muslimer som det var om statsministeren. En analyse foretatt etter innsamling av data fra 11 byer i Europa gir et situasjonsbilde fra den muslimske befolkningen og deres erfaringer fra livet i disse byene. Et flertall føler sterk tilhørighet til landet og byen de bor i, men halvparten av de som føler tilhørighet til landet føler seg ikke inkludert. Vi tror gjerne at muslimer vil bo for seg selv, men denne undersøkelsen viser at stort sett er hele befolkningen opptatt av de samme spørsmålene enten de er muslimer eller tilhører andre trossamfunn. Utdanning for barna er sentralt, man vil ikke bo i segregerte bydeler og man ønsker tiltak mot kriminalitet. Foreldrene er bekymret for hvordan segregerte skoler og bydeler påvirker deres barns fremtid i disse byene, på samme måte som i Groruddalen i Oslo.

Fakta forsvinner
Mye går riktig vei når det gjelder integrering i Norge. Fakta forsvinner ofte i den offentlige debatten. Vi trenger mer kunnskap og flere nyanser i denne debatten. Ikke minst for at vi skal klare å ta tak i utfordringene som følger med innvandring. Vi skal fortsatt ha en ærlig og åpen debatt om både innvandring og integrering. Dette er begynnelsen på en ny debatt, der vi skal gå konkret til verks for å imøtegå mytene. Det vil sikre at debatten bringer oss videre i å utvikle det mangfoldige Norge.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Turisme som bistand

av Hans Petter Sjøli  august 22, 2011 - Comments Off

Ideen er like genial som den er enkel: La nordmenn bruke sine private penger på bistand gjennom turisme.

Karl-Eirik Kval, statsviter
kval

Tradisjonell u-hjelp har nå i 50 år vist seg ofte å være dårlig fundert og dårlig gjennomført. Tanzania har vært hovedsamarbeidsland og mottatt u-hjelp fra Norge i 50 år. Vi har overført over 22 milliarder kroner til landet. Og med hvilket resultat? Tanzania er et like fattig land som da Norge begynte u-hjelpen for 50 år siden. 22 milliarder kroner og 50 år er kastet bort.

Bistand har feilet
I Aftenposten 25.7.2009 forteller Tone Ellefsrud, som har jobbet syv år som uten lønn ved et sykehus i en landsby i Tanzania, at Norge bør stoppe all bistand til landet. Fordi mesteparten av pengene havner hos de rike. Og fordi det opprettholder et gjennomkorrupt samfunn.
Vi må tenke nytt. Hva med å la staten chartre inn fly og la nordmenn reise subsidiert til land som er fattige, men likevel gode reisemål for turister? Ta Kambodsja som et eksempel: Et lutfattig land, men trygt, turistvennlig og ikke minst svært billig. Landet har mye å by på: Det sagnomsuste Angkor Wat, flotte strender og en spennende hovedstad med typiske severdigheter som Royal Palace, Silver Pagoda, Nasjonalmuseet og Wat Phnom (et kjent buddhisttempel). Kort sagt alt turister måtte ønske seg.
Om staten chartrer hele fly kan prisen per person komme ned i 3500 kroner per person. Da kan følgende regnestykke brukes: Hver og en betaler 1000 kroner for billetten og staten sponser resten. Med en familie på fire som bruker 30 000 kroner i løpet av en tre ukers ferie, har staten betalt 10 000 kroner og turistene tre ganger mer. For hver krone staten spytter inn, går tre kroner til reell og virkningsfull bistand.

Bistand som virker
Om 100 000 nordmenn benytter seg av denne ordningen, vil den koste staten 250 millioner kroner. Noe som tilsvarer mindre enn én prosent av bistandsbudsjettet for 2011. Men pengene som nordmenn ville tilføre økonomien i Kambodsja, vil være tre milliarder kroner. Noe som betyr tusenvis av nye arbeidsplasser og betydelig mindre fattigdom i et hardt prøvet land.
For under to dollar om dagen kan en kambodsjaner kjøpe seg nok mat og drikke for en dag. I badebyen Sihanoukville i Kambodsja jobber det minst hundre mennesker per to hundre meter strand. I tillegg til dem som jobber i restauranter og kafeer, går det selgere langs stranden og byr fram alt fra bøker, kreps, frukt til massasje og pedikyr og mye annet. Og de kjøper tjenester av hverandre. Om en familie på fire kjøper tjenester for ti dollar hver av selgerne på denne stranden, har man sørget for at 20 mennesker kan opprettholde livsgrunnlaget denne dagen.
Protester mot dette forslaget vil helt sikkert komme. Ikke minst fra bistandsarbeidere. Men i stedet for å skape og opprettholde arbeidsplasser i bistandsindustrien og å lønne korrupte politikere i fattige land, har vi med dette forslaget en mulighet til virkelig å gjøre en forskjell for de fattigste blant de fattige. Med et enkelt grep som vil glede både nordmenn og kambodsjanere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sympatiens bølgedaler

av Hans Petter Sjøli  august 19, 2011 - Kommentarer (2)

Det er noe mer enn en bølge av sympati som skyller Arbeiderpartiet tilbake til historiske høyder på meningsmålingene foran årets valg, skriver Beate Nossum.

Beate Nossum, fagansvarlig for samfunns- og myndighetskontakt i Burson-MarstellerNossum

En trenger ikke være klarsynt for å spå at 22/7 vil påvirke årets lokalvalg. Derfor er det flere ordførerkandidater enn Carl I. Hagen som skjelver i buksepressen nå. Om lokale høvdinger har slitt med å flytte fokuset fra de nasjonale overskriftene til den lokale virkeligheten i tidligere valg, er strømningene blant velgerne på tvers av kommune- og fylkesgrenser historisk sterke ved inngangen til dette valget. Tendensen ble seinest bekreftet i en måling i DN i går: Aps oppslutning ligger rundt 40 prosent. Den ene lokalpolitikeren etter den andre ser sine planlagte kampsaker drive bort og av gårde. Argumentene raser ut som hjelpeløse veistrekninger i flommen.

Mer enn følelsesskred
Siv Jensen ga frustrasjonen et ansikt i VG tidligere denne uka, da hun håpet at denne sympatibølgen snart går over. «Det handler egentlig bare om å få tilbake debatten som vi hadde før», sa Jensen.
Men det er mye som tyder på at den bevegelsen vi ser er mer enn et enestående skred av følelser. Stemningen forteller at velgerne er berørt av spørsmål som får diskusjoner om asfaltering og bompenger til å virke små og ubetydelige. Den såkalte «debatten om debatten» burde ikke handle om hvilke ord vi bruker, men hva vi snakker om.
Debatten som innleder årets valgkamp handler ikke om privatisering av offentlige tjenester, kommunalt byråkrati, hvor veien skal gå eller hvor skapet skal stå. Det handler om hvilke basisverdier som ligger til grunn for det norske samfunnet, hvilke verdier vi ønsker å identifisere oss med. I Oslo forsøker FrP med støtte fra Høyre å styre utenom den rådende stemningen gjennom å kjøre frontalangrep mot byrådslederkandidat Libe Rieber-Mohn og Oslo Aps holdning til eiendomsskatten. Det er ren risikosport i disse tider.

Reelt verdivalg
Årets valg ligger an til å bli noe så sjeldent som et verdivalg. At velgerne strømmer til Arbeiderpartiet skylles ikke bare sympati. Det skyldes også at det brede lag av velgere støtter opp om partiets holdninger i de vanskelige spørsmålene som terrorhandlinger reiser. Og at de tradisjonelle verdiene Arbeiderpartiet står for har fått en dypere mening for mange.
Fellesskap og solidaritet hadde gått av med pensjon da det smalt i regjeringskvartalet. Begrepene har gitt begrenset mening i et moderne samfunn fostret på raus velferd og underholdende fredspriser. De har vært støy på den oljesmurte linja. Nå gir ordene mening igjen. Når velgerne flokker seg rundt Jens Stoltenberg er det ikke bare fordi han har utvist stort lederskap i et land av sorg, det skyldes også at Ap med tung troverdighet kan bruke disse utvaskede begrepene. Solidaritet og fellesskap. Terroren har skapt en mer folkelig forankret erkjennelse av at politikk dypest sett handler om verdier. Grunnleggende verdier det er verdt å hoppe ned fra gjerdet for.

Endret landskap
Det er derfor ikke sikkert at alle politiske avskygninger har grunn til å se frem til at sympatibølgen legger seg. Det er tross alt, når alt kommer til alt, ingenting som endrer et landskap mer enn bølger.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Til de voksne

av Hans Petter Sjøli  august 19, 2011 - Kommentarer (1)


* Debatten om innvandring er dårlig egnet til å opplyse det store flertallet.
* Foreldrene har størst innflytelse på barnas holdninger, og derfor det største ansvaret.

Heidi Helene Sveen, pedagog og samfunnsviterheidihelenesveen

«Etter og (sic!) ha lest en del av budskapene til Breivik må jeg si meg enig i mye av det han sier», skriver Lars-Petter (20), på bloggen sin. Han synes at den «terrorsiktede har et poeng». Bloggposten genererer 198 kommentarer. De aller fleste er heiarop. Etter at jeg begynte å skrive denne kronikken, har Lars-Petter slettet innlegget. Kritikken som fulgte ble for vanskelig å håndtere. Nå føler han seg kneblet av alle kommunistene som «Norge flommer over av». Er Lars-Petter den nye Fjordman, bloggeren som inspirerte den siktede?

Vanlig ungdom
Sannsynligvis ikke. 20-åringen kommer fra en velstående familie, har Paris Hilton som forbilde og av interesser nevner han shopping og champagne. Utover sin irrasjonelle frykt for muslimer, tror jeg ikke han er nevneverdig politisk engasjert. Det ville overraske meg stort om han følger med på samfunnsdebatten. Jeg er temmelig sikker på at det samme gjelder for flertallet av de 198 unge menneskene (om vi skal dømme etter den svake ortografien) som kommenterte blogginnlegget hans. Jeg betviler at noen av disse har tilbragt timer, dager og uker med å følge det høyreekstreme miljøet som skriver lange blogginnlegg om trusselen fra islam. Det er med andre ord ikke som følge av indoktrinering over tid fra usunne miljøer som har påvirket disse unges forvrengte verdensbilde. Så hvor har det da sviktet?
De sterke meningene ser ut til å ha delvis rot i noe han har funnet på YouTube, nemlig Walid al-Kubaisis omstridte film «Det muslimske brorskap». «Denne dokumentaren er faktisk interessant og spennende å se», skriver Lars-Petter, og føyer til: «Du vil bli like skremt som meg».

Den redselen synes jeg vi skal ta på alvor. Jeg er ganske sikker på at han ikke er alene om den.
Alle har rett til sin egen mening, men ingen har rett til egne fakta. I kjølvannet av terroranslaget 22/7 er vår kollektive oppmerksomhet skjerpet. Vi er mindre tolerante mot fremmedfiendtlige ytringer, og mange kloke stemmer har oppfordret til felles dugnad mot hatefull grums og det som verre er. Ekstremisme må motarbeides. Jeg støtter oppfordringen. Advarslene mot å bruke hatretorikk er på sin plass. Ord er virksomme, og hatske ord har hatefulle virkninger. Vi skal møte islam- og muslimhets med saklige imøtegåelser og irettesettelser.

Det store flertallet
Samtidig ser jeg at vi ikke er i mål med å adressere utfordringene slik de foreligger. Oppfordringene om felles dugnad har i hovedsak kommet fra et øvre sosialt sjikt av politikere, akademikere, avisfolk og samfunnsdebattanter, og oppfordringene er stort sett rettet mot den samme gruppen. Når det tas til orde for en åpen og bred debatt, så er det lett å tro at den da fanger alle. Men det finnes en relativt stor gruppe som ikke vil ha noen nevneverdig nytte av den politiske debatten, rett og slett fordi de ikke følger med på den.
Veldig mange får bare med seg slagordene og små biter her og der. De leser overskriftene i VG, men tar seg kanskje ikke bryet med å lese artiklene.

Vi glemmer dermed det store flertallet. Denne gruppen må også bli en del av den kollektive dugnaden. Jeg sikter blant annet til foreldrene og deres barn, lærerne og deres elever. Barn starter tidlig med å adoptere sine foreldres holdninger. Foreldrene har hovedansvaret for barneoppdragelsen. Snakk med barna om holdninger og verdier. Øk din egen og barnets bevissthet. Ikke vær tilbakeholden med å veilede barna. Slå ned på alt som kan minne om usunne ideer om muslimer og innvandrere. Øv opp barnas empatiske evne. Lær dem å ta en annens perspektiv ved å sette sine egne behov til side. Lærerne har også et særskilt ansvar. De skal rettlede elevene om forskjellen på rett og galt. Gi elevene faktabasert kunnskap om islam og muslimer, om innvandring og integrering. Luft ut fordommene. Ikke vær redde for normative problemstillinger. Gi normative svar på verdispørsmål.

Ved kjøkkenbordet
Hvorfor er alt dette viktig? Det er viktig fordi denne gruppen utgjør en vesentlig del av det samfunnet innvandrere skal integreres i. Det er viktig fordi den beste måten å bekjempe fremmedfrykt og ekstremisme på, er å ikke tillate et fundament for videre utvikling.
Mye kan gjøres allerede ved kjøkkenbordet hjemme.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det norske hatet

av Hans Petter Sjøli  august 14, 2011 - Kommentarer (1)

* Mange med «ikke-norsk» utseende fikk et ublidt møte med det norske hatet den 22. juli.

* Hva skal til for å norsk i dette landet?

* Norge må bli mer stat og mindre nasjon.

Erling Fossen, skribent og bydoktor

Fossen

«Jævla muslimer!» En stamgjest kommer ropende inn døra på Perrongen Sportsbar bare minutter etter at bomben smalt i regjeringskvartalet. Innehaveren skjønner ingenting, men andre gjester ber han om å skru på TV`en. Det utarter til en opphetet krangel mellom innehaveren og gjesten. Vi møter min venn innehaveren, hvis datter skulle ha vært på Utøya den fredagen, noen dager etter, og hans vennlige brune øyne er ikke lenger like varme: «Hadde det vært en muslim som sto bak, hadde jeg tatt med meg familien til Marokko og reist. Da hadde det blitt borgerkrig i Norge.»

Ublidt møte
Hans historie er ikke enestående. Dagsavisen og NRK har avdekket lignende historier. Antirasistisk senter har fått en strøm av henvendelser. Det kan virke som om nesten alle som så ikke-norske ut i Oslos gater, fikk et ublidt møte med det norske hatet i perioden fra bomben smalt til gjerningsmannen ble definert like arisk som i Hitlers våte drøm. Mange av drosjesjåførene og buss-sjåførene i Oslo stoppet skiftet tidlig og dro rett hjem. På min Facebookvegg er det en som forteller at gjestene på kafeen i 1. etg på Frogner plass var så ekle mot det pakistanske personalet/eierne, at de ba om å bli kjørt hjem lenge før stengetid. En av eierne tok alle fra kjøkkenet med seg i bilen og kjørte en og en trygt hjem. En god venn fortalte meg at da han stakk innom kaffebaren sin i Grønlandsleiret, der også mange somaliere vanker, så sto den libanesiske innehaveren og gråt etter utallige hatmeldinger. Han spurte min venn: «Hvorfor oppfører nordmennene seg slik?»
En formildende årsak er selvfølgelig at det aldri har smelt her før. Terrorbombing er dessverre hovedstedenes og storbyenes mørke følgesvenn. Her er makten samlet, og befolkningskonsentrasjonen tettest. Oslo har foreløpig vært forskånet for denne type terror, men nå har byen vår mistet uskylden. Men denne truende og paniske oppførselen kan ikke unnskyldes med at befolkningen var uforberedt. Det mest nærliggende svaret på spørsmålet: Hvorfor oppfører nordmennene seg slik?” er at det faktisk foreligger en reell redsel for at muslimene kommer og tar oss.
Riktignok viser en meningsmåling VG har fått utført at 26% er blitt mer positive til det flerkulturelle Norge etter terroren, men veien tilbake til skyttergravene og de stereotype skremmebildene er farlig kort. I en meningsmåling etter at Frp`erne Christian Tybring Gjedde og Kent Andersen skrev at flerkultur ”vil rive landet vårt i filler” i Aftenposten for ett år siden, svarte kun 30% helt benektende på påstanden. Rundt 70% svarte at flerkultur enten i stor, noen eller mindre grad, vil rive landet vårt i filler. Det som mange trodde var skrevet i et anfall av sinnssykdom, hadde faktisk grobunn i store deler av folket.
Over dette putrende hatet vil det norske folket legge et lag av visne roser, ulne honnørord og klam konsensus. Det er oppskrift på bråk. Ingen retorikk duger på den norske muslimredselen. Sterkere lut må til. Ingen roser kan dekke over det faktum at det er nærmest umulig å bli sett på som norsk hvis du ikke har to foreldre som er etnisk norske. I Norge er det lett å bli statsborger, men tilsvarende umulig å bli norsk.

Mer stat, mindre nasjon
Norge må bli mer stat og mindre nasjon. I Norge tror man at det er mulig å skille mellom en god og en dårlig nasjonalisme. Men hvor uendelig patetisk er det ikke å bruke det norske flagget som sorgsymbol for tragedien, når gjerningsmannen er uttalt nasjonalist? Det er den samme nasjonalismen som gjør at gode nordmenn i det ene øyeblikket spytter og hveser etter alle som ikke ser norske ut, for i neste øyeblikk å gråte når de klemmer hverandre i rosetog og synger nasjonalsangen. Hvor mange var det ikke av de som gikk i rosetoget som noen dager før hadde slynget ut sitt muslimhat mot alle som var litt mørkere i huden enn en mallorcabrun nordmann?
USAs og Canadas relative suksess med integrering skyldes at de har klart å lage en forfatningspatriotisme som erstatter nasjonale symboler med en grunnlov som stiller alle likt så fremt de vet å oppføre seg. Min venn på Perrongen Sportsbar er like norsk som noen andre etter nordamerikansk målestokk. Han betaler sin skatt med glede, og hans barn er prydblomster og enere innen både sport og akademia.

Blir, ikke er
Tragedien i Oslo og på Utøya må ikke få lov til å utarte til råstoff for den norske nasjonalismen. Norge trenger mer rasjonalitet og mindre sentimentalitet. Å være norsk er ikke noe du fødes som, men noe du blir gjennom gode handlinger.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Politisk retorikk og vold

av Hans Petter Sjøli  august 10, 2011 - Kommentarer (5)

* Det beste våpenet mot ekstremistisk tenkning er en mest mulig åpen og fri debatt.

Kaare Skagen, professor (HiO)Skagen

Mens det ennå er tid for sorg etter de grusomme hendelsene i Oslo og på Utøya 22. juli, er debatten om ytringsfrihetens grenser startet. Påvirket av inntrykkene fra politisk motiverte massemord er det fristende og forståelig å ønske et forbud mot den usmakelige voldsretorikken på Internett. På Internett florerer usmakelig jødehat og annen rasistisk hets og skjellsord som «quislinger» og «forrædere» mot valgte politiske ledere. Det ville knapt være noe savn i vår hverdag om disse retoriske overtrampene forsvant. 22.7. har vist at slike ekstreme ideologier er forbundet med usmakelige personangrep og hjerteløse voldshandlinger. Noen hevder i dag at uttrykk som «quislinger» og «svikere» må forbys fordi de implisitt innbyr til voldshandlinger.

Som i 70-årene
I dag er det naturlig nok høyrekstremismen som opptar oss. Men for de som husker 70-årenes politiske kamper bringer den høyreradikale internett-retorikken minner om en lignende språkbruk. Det marxist-leninistiske partiet AKP – som hadde de kommunistiske landene Albania og Kina som sine idealer – elsket å skjelle ut lederne i Arbeiderpartiet og LO som politiske svikere mot arbeiderklassen. Selv husker jeg som aktiv SV-er spesielt godt kommunevalgkampen i 1975 da SVere ble utnevnt til «quislinger» og «femtekolonnister». AKP hadde det året fått for seg at Sovjet-Unionen ville starte tredje verdenskrig ved å okkupere Norge. Og i det nyokkuperte Norge ville partiet SV spille rollen som «quislinger».
Den gang tok vi ikke skjellsordene fra AKP særlig alvorlig. Men hva ville skjedd om en einstøing hadde tatt til våpen og siktet seg inn på noen av «quislingene»? Da hadde vi vel fått en debatt som ligner den vi har i dag der noen ønsker å gi medansvar til de som har konstruert den politiske horisonten massemorderen henviser til. Den gang oppfordret ikke AKP til vold mot personer. Egentlig kom heller ikke partiet i gang med noen konkret planlegging av revolusjonen sin heller. Men krigsretorikken florerte den gang som nå: «Væpna revolusjon» var et slagord, og partiet forsvarte gjerne Stalins masseutrenskninger i Sovjet-Unionen.
I 1970-årene fikk vi en vesteuropeisk terrorgruppe med røtter i Vest-Tyskland. Baader-Meinhof-gruppen drepte i en 20-årsperiode frem til 1990 minst 34 mennesker. I 1975 ble den vest-tyske ambassaden i Sverige okkupert og to ansatte drept. Baader-Meinhof hadde røtter i en venstreradikal, sosialistisk studentorganisasjon som ville bekjempe USA i Europa.
I 70-årene trodde de fleste av oss at «væpna revolusjon» var en latterlighet i Norge, på samme måte som vi ikke kunne forestille oss en høyreradikal politisk massemordaksjon i 2011. Den ekstreme retorikken fra marxist-leministene ble aldri rettsforfulgt såvidt jeg vet, og oppstyret rundt den venstreradikale revolusjonen i Norge døde ut etter noen år. Baader-Meinhof oppløste seg selv i 1991 etter omfattende politiinnsats. En bred og demokratisk ytringsfrihet overlevde i hele Vest-Europa.

Fritt og åpent
Det beste våpenet mot ekstremistisk tenkning er et samfunn der de politiske beslutningene har tillit i brede lag av folket. Og veien til gode politiske beslutninger er en mest mulig åpen og fri debatt. Vi kan ikke forby politiske villfarelser og enøyde profeter, og vi må godta en del skjellsord også. Politiske ekstremister viser gjerne til at de blir stengt ute fra offentlig debatt. Svaret er å tvinge både venstre- og høyreradikale ekstremister inn i debatt der de blir konfrontert med krav til fakta og dokumentasjon.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ekstremismens hovedstad

av Hans Petter Sjøli  august 9, 2011 - Comments Off

* Den norske terroristen har noe viktig til felles med Baader-Meinhof, ideen om «gjerningens propaganda», skriver forfatter Torgrim Eggen fra sitt ferske «eksil» i Berlin.

Torgrim Eggen, forfatterTorgrim E_002907
Endelig har Norge havnet på verdenskartet. Det har aldri vært noe trivelig sted. Jeg venter ikke lenger på det nesten beundrende blikket når jeg sier «Jeg er norsk».

Forrige mandag sto en 30 kubikkmeters kassevogn med norske skilter feilparkert i ti timer — fra ti om morgenen til åtte om kvelden — utenfor min nye adresse i Berlin. Bilen var full av våre ting.

Først da bilen skulle dra, begynte jeg å reflektere over det vanvittige i situasjonen. Hvem tør gjette hva slags kunstgjødselbombe som ville fått plass på 30 kubikk? Hele kvartaler ville gått med. Nå er ikke dette akkurat plassen foran Riksdagsbygningen, men likevel. Hva med de to blonde nordmennene, den ene faktisk nøyaktig 32 år gammel, som virret frem og tilbake rundt bilen?

Ingen bryr seg med bilen. Ikke politiet, ikke engang en parkeringsvakt. Det ville neppe skjedd i Oslo, heller ikke før 22/7. Ingen bryr seg med en blond nordmann som kikker seg nervøst over skulderen. Det er fremdeles «de andre» som er mistenkelige, som er potensielle terrorister.

I Berlin burde de vite bedre.

De to største nyhetsmagasinene, Stern og Der Spiegel, hadde henholdsvis Utøya og Anders Breivik på omslaget i uka som gikk. Spiegel viet 20 sider til affæren. De fleste tyskere er innsatt i saken, de kjenner dødstall og noen detaljer. «Hvorfor Oslo, av alle steder?» spør de.

Mine svar, innser jeg, er ikke gode nok. Jeg lanserer en teori om at problemenes sum er konstant. Fordi Norge har gått klar av finanskrisen og de veldige økonomiske vanskene i euro-sonen, har vi hatt overskudd til å engste oss 110 prosent for innvandringen.

Selv dét er ikke nok. Vi er nødt til å faktorere inn en nesten uforståelig ukjent, nemlig terrorismens logikk. Berlins historie gir rikelig anledning til å studere terrorismens logikk.

Aldri gi etter

Historikere vil kanskje være uenige, men jeg vil hevde at 1930-tallets Tyskland demonstrerer det vi for all del må unngå å gjenta: At demokratiet gir etter for terror.

Adolf Hitler ble ikke rikskansler ved demokratiske metoder alene, men ved å skremme motstanderne til taushet. Trakassere lovlige politiske demonstrasjoner, anstifte gatevold og hærverk. Ingen steder ble denne terroren like intens som i Berlin, som var (og er) en «rød» by og ga nazistene mest motstand.

Ikke før var Hitler blitt kansler, før datidens 9/11 utspilte seg: Riksdagsbrannen i februar 1933. En hollandsk kommunist ble arrestert og henrettet for ildspåsettelsen, men til denne dag spekuleres det i om ikke nazistene selv tente på. Effekten ble i hvert fall den man ønsket, uinnskrenkede fullmakter og fri adgang til å forfølge venstreradikale. Terroren avtok ikke, den økte.

Terroren gikk inn i en enda verre fase fem år etter, med Krystallnatten 9. november 1938. Jødiskeide butikker ble knust, synagogene brant. Snart var alle byens jøder borte.Det sier mye at dagens Berlin har den hurtigst voksende jødiske minoriteten i Europa. Først og fremst skyldes det innvandring østfra. Men det forteller også at ondskap går av i vask.

«I really enjoyed that one,» skriver Anders Breivik om spillefilmen «Baader-Meinhof Komplex». Jovisst er det en fremragende film. Nøyaktig HVA som moret ham i filmen, vet vi intet om. Baader Meinhof-ligaen — også kjent som Rote Armee-Fraktion — drepte 34 mennesker i Vesttyskland opp gjennom 70-tallet. Kimen ble sådd i Berlin.

2. juni 1967 ble studentradikaleren Benno Ohnesorg skutt og drept i kjølvannet av voldelige demonstrasjoner mot den iranske sjahens besøk i Berlin. Det skjedde i Krumme Strasse i Charlottenburg, der det nå ligger en pub som hadde supertilbud på juleøl i slutten av juni. Den første inkarnasjonen av RAF het «Kommando 2. Juni». En av Andreas Baaders stamkneiper ligger få kvartaler unna, på Savignyplatz.

Viktige fellestrekk

Der Spiegel skriver at den norske terroristen har noe viktig til felles med Baader-Meinhof, ideen om «gjerningens propaganda». Dåden skal oppildne andre «kristne patrioter» til nye anslag, og som om ikke det var nok: Breivik har i fengslingsmøter forlangt at demokratiet må settes til side som følge av det han har prestert.

Noe av det mest uhyggelige med Baader/Meinhof-epoken i Tyskland var den skjulte og tildels åpne støtten terroristene fikk. Både jurister og akademikere brøt loven for å beskytte ligaen.

De fikk også en generasjon etterfølgere, og RAF ble ikke formelt oppløst før i 1998. Det handler dels om det polariserte 70-tallet, som var ekstremismens tiår også i Norge, dels om at RAF valgte seg populære mål: den høyrepopulistiske avisa Bild-Zeitung, samt næringslivsledere og politikere med uoppgjort nazi-fortid.

Her har nok den norske imitatoren tabbet seg ut: Få lar seg inspirere av et blodbad blant moderate ungdomspolitikere. Man skal grave dypt i den norske politiske møddingen for å finne noen som oppfatter «gjerningens propaganda» med annet enn avsky, kanskje forgjeves.

Berlin er på ingen måte rolig. Gateslagene i Kreuzberg rundt 1. mai er fortsatt heftige saker. 3. september er det lokalvalg i Berlin, og det islamkritiske «Freiheit»-partiet stiller liste. En viss grobunn har de nok her, i byen med Europas største tyrkiske minoritet. Men den er også den best integrerte.

Hverdagsbilde

En tyrkisk mann på rundt 35 kommer inn på T-banen fra Schönefeld flyplass med sin treårige datter. Hun har musefletter.

De leker og koser i 15 minutter til de går av ved Hermannplatz i Neukölln.

Jeg tipper han er like interessert i «Eurabia» som jeg er i tempelridder-fantasier.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det trengst ein ny PST-sjef

av Hans Petter Sjøli  august 8, 2011 - Kommentarer (70)

* Det er på tide både med revisjonar og nytenking i Politiets Sikkerhetstjeneste.

* Og det trengst ein ny og annleis PST-sjef til å leie arbeidet.

Georg Arnestad, avdelingsdirektør ved Høgskulen i Sogn og FjordaneArnestad

Sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Janne Kristiansen, var taus i tre døgn etter terroråtaka i Oslo og på Utøya. Ho hadde følgjeleg god tid til å tenkje seg om ho møtte pressa. Kvifor hadde den organisasjonen ho leiar, som skal «forebygge og etterforske lovbrudd som kan true nasjonens sikkerhet», berre vore eit hjelpelaust vitne til det største terrorangrepet nokon sinne i Noreg? Kunne PST på nokon måte ha stogga åtaket?

Gåtefulle utsegn
Janne Kristiansen kunne like gjerne ha halde kjeft. Ho hadde ingenting anna å seie enn at PST ikkje fann grunn til å ta sjølvkritikk for at Anders Behring Breivik «forsvant under radaren». Ikkje ein gong Stasi kunne ha avslørt denne personen. Som vi kunne vente avviste ho òg at det hadde vore noko i vegen med trusselvurderingane til PST: «Vårt hovudfokus er fremdeles ekstrem islamisme.» Breivik var dessutan ikkje ein «soloterrorist». Nei, verre enn det, han var «en ensom ulv». Umuleg å få tak i, altså i.
Fredag 29.7 kalla Janne Kristiansen til seg NTB på nytt. Igjen ville ho meddele seg til offentligheten. Ho hadde lite nytt å kome med. «Terroranslagene medfører ingen økning i trusselen fra kjente høyre- eller venstreekstreme miljøer», uttalte PST-sjefen. Alt peikte på at Breivik var aleine om «å forberede og gjennomføre terrorhandlingene». Men også PST hadde fått med seg at den sikta har «vært en aktiv bruker og deltaker i ulike fora på Internett». I enkelte europeiske land representerer slike grupper «et voksende voldsproblem, med flere tusen aktivister», heitte det.

Analysesjefen i PST var hakket meir imøtekommande.«Vi vet for lite om den anti-islamistiske bevegelsen på nettet», sa han.
Eit par dagar seinare (30.7) lét så Kristiansen seg intervjue av engelske Sunday Times. Her seier ho at den terrorsikta 32-åringen har «det perfekte, ariske utseendet». Hitler ville «ha hatt plakatar av han», føyer ho til. Denne gåtefulle, litt oppsiktsvekkjande, utsegna er så langt PST-sjefens siste offentlege kommentar til saka.

Politiet i Noreg, saman med etterforskarar i mange andre land, ein liten arme av journalistar, bloggarar, internettspesialistar osv. arbeider under høgtrykk med å få fram så mange sider som mogleg at det verste terrorsaka som landet vårt har vore utsett for i fredstid. Biletet av den «ensomme ulven» har vorte utvida og supplert i betydeleg grad. Det finst spor etter massemordaren overalt, i svært mange land, organisasjonar og miljø ulike stader i Europa. Han kom ikkje frå «det store intet».

Forkludrar saka
PST-sjefen sine sporadiske meddelelser til offentligheten har bidrege til å forkludre saka, halde tilbake fakta, og insistere på den einsame ulven, som ikkje kunne fangast. Ikkje noko kan rokke ved trusselvurderingane til PST. Hennar meiningslause, og for saka forvirrande, kommentar om gjerningsmannens «perfekte, ariske utseende» er heller ikkje direkte tillitsvekkjande, for så seie det mildt.
PST har over 500 tilsette. Trusselvurderingane til PST er retningsgivande for disponeringa av mannskapet. Det kan ikkje bety anna enn at meir enn 50 pst. av overvakingsinnsatsen har vorte retta inn mot det å halde styr på den globale muslimske og islamske fare. Resten har så vorte fordelte mellom høgre- og venstrekstreme miljø, og noko av dette, men ikkje særleg mykje, til også å overvake islamfiendtlege grupper, på nett og elles. Visste eigentleg PST noko om desse gruppene før 22.7? At PST no går ope ut og bed om hjelp til å kartleggje bloggarar, tyder på lett panikk.
Kva for norske fagmiljø PST rådfører seg med når dei, trass alt, har prøvd å setje inn ressursar på å samle og systematisere noko informasjon om verksemda til framståande norske høgreekstreme anti-islamistar? PST har ikkje vilja ta Antirasistisk Senter med på råd. Heller ikkje har dei søkt råd og hjelp frå framståande norske forskarar på feltet. Truleg har dei heller ikkje samarbeidd med gode norske ikt-miljøar.

Spørsmåla vert hengande i lufta: kor mykje ressursar hadde PST før 22.7 sett inn på å overvake dei eksplosive høgreekstreme og islamfiendtlege enkeltpersonane og miljøa, inklusive nettsamfunn og nettkommunikasjon? Ti årsverk? 20 årsverk? Eit halvt årsverk? Har PST siste åra styrkt sin kompetanse på dette feltet?

Ny og annleis sjef
Jo meir opplysningar som har kome fram siste dagane, jo mindre flatterande vert saka for PST. Spora etter gjerningsmannen er mange. Trusselvurderingane har vore feil. Analysane mangelfulle. Ressursane feilprioriterte. Den teknologiske kompetansen har tilsynelatande har ikkje vore høg nok.
Anders Behring Breivik er langt frå aleine i det hatefulle virtuelle, men også verkelege, høgreekstreme antiislamske universet. Kva for konsekvensar skal dette få for norsk overvakingspolitikk, trusselvurderingar, analysar, ressursbruk og arbeidsmåtar?
Det er på tide både med revisjonar og nytenking. Og det trengst ein ny og annleis PST-sjef til å leie arbeidet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00