Plutselig var vi veteraner.

AFGHANISTANFredheim

Knut Fredheim, oberstløytnant mener:

  • Soldatene tilgir forsvarsminister Faremo for ikke å være til stede på medaljeseremonien.
  • Etter 24 timer på reise er man ikke interessert i hvit duk og stettglass.
  • Hvordan skal samfunnet løse behovene til en 23 år gammel veteran med krigsskader?

Provincial Reconstruction Team (PRT) nr 14 returnerte fra sitt oppdrag i Afghanistan  9. juni. Jeg er sjef for den kontingenten.

Siden da har media kritisert regjeringen og statsråder for manglende interesse for soldatene, og manglende tilstedeværelse under medaljeseremonien på Akershus 10. juni.

PRT 14 har opplevd mye. Vi har mistet kamerater i kamp.

Vi har evakuert hardt

skadde kamerater hjem til Norge.

Men, vi har også bidratt til å skape en bedre situasjon i en

del av Faryab. Jeg opplever at beslutningstagere i Norge er

opptatt av å forstå våre utfordringer. Jeg har fått positive

svar og støtte for svært

mange av de utfordringer og problemer vi har meldt fra om,

i tillegg til den empati vi er møtt med i våre tyngste stunder.

Å komme hjem.

Den norske regjering kritiseres for ikke å vise respekt overfor de

som kommer hjem. Javel? PRT 14 fikk en fin hjemkomst, og en

meget verdig seremoni ved nasjonalmonumentet på Akershus

. Når du har vært i transitt i mer enn 24 timer på reise hjem

fra Afghanistan, er man ikke interessert i hvit duk og

stetteglass.

Vi ønsker ”å senke skuldrene”, slappe av og gjøre akkurat det

vi vil, uten å måtte bruke hjelm og splintvest. Den første

kvelden ble derfor brukt til å snakke om de kamerater vi har

mistet og de som er hardt såret. Da må vi få lov til å være alene

som avdeling, og det fikk vi. Øl og pizza er faktisk midt i blinken

for soldater som har vært i kamp sammen, ikke formelle

middager med bordkort og toastmaster.

Dagen derpå var det tid for parade, ett festpyntet Akershus

var arenaen. Politikere, den afghanske ambassadøren til Norge,

Charge d affairs for Makedonia, leder for Utenriks og

forsvarskomiteen med komitémedlemmer, leder for FRP,

krigsveteraner, representanter for Forsvarets øverste ledelse

og omlag 450 pårørende. I tillegg sjef for Forsvarets Operative

Hovedkvarter og Generalinspektøren for Hæren. Det er klart

at et slikt oppmøte gjør meg imponert. Vi har, tross alt,

bare gjort jobben vår.

Forsvarsministeren har beklaget at hun ikke var tilstede.

Det tilgir vi fordi jeg og vi i min avdeling vet at Grete Faremo

er genuint opptatt av det som skjer i Afghanistan,

og av soldatene sitt ve og vel. Så vi kan tilgi at hun denne dagen

ikke var tilstede. Anerkjennelse handler om mye mer enn

at statsråder er til stede på seremonier. Det handler om aksept for

debatt omkring operasjonen i Afghanistan, åpenhet om det vi som

soldater gjør, det å bli tatt på alvor når utfordringer oppstår og

olitisk og militær støtte i praksis. En tidligere sjef sa en gang til meg:

”Knut, omsorg vises best i handling, ikke i ord”.

Vi har i løpet av min tid i Afghanistan hatt de aller fleste norske

beslutningstagere på besøk hos oss i Meymaneh. Det inkluderer

Statsminister, Forsvarsminister, Justisminister, Statssekretærutvalget,

Utenriks og Forsvarskomiteen, Forsvarssjef, Sjef for de norske operative

styrkene, sjef for Forsvarsstaben, Generalinspektøren for Hæren,

sjef for Logistikk organisasjonen og sjef for Informasjonsstrukturen.

I tillegg har den norske ambassadøren til Afghanistan vært hos

oss flere ganger.

Hovedhensikten med slike besøk er å øke egen forståelse for

oppdraget, arbeidsforholdene og ikke minst lytte til hva

soldatene har å si. For meg er dette omsorg i handling, siden det gjør

det mulig for beslutningstagere å ta bedre avgjørelser under

kusjoner hjemme i Norge. Vi har under alle disse besøk presentert

et usminket bilde fra livet på bakken i Afghanistan. Vi har skildret

krigshandlinger ved bruk av film og bilder. Vi har ikke lagt skjul på

noe som helst

Opedal

.

Foto: Scanpix

Hva nå?
Så er vi plutselig veteraner. Vi har alle vært igjennom en kort,

men relativt grundig helsesjekk. Det er gjennomført samtaler med

støtte fra eksperter i stress-mestring. Noen blir registrert og fulgt

opp videre, som en naturlig konsekvens av hva de har opplevd.

Vi har også i løpet av vinteren hatt psykologer til støtte to ganger

i Afghanistan. Hensikten er å hjelpe soldater med gryende psykiske

utfordringer.

En del går ut av Forsvaret og tilbake til sin normale jobb. Mange tar

lang ferie og vender tilbake til Forsvaret. Noen starter med studier.

Felles for alle er økte kunnskaper og livserfaring.

Men, vi har også de som ble hardt skadd, og som livet

blir helt endret for. Ikke bare for soldaten selv, men for familien og

omgivelsene. Forsvaret har et ansvar som varer i tolv måneder

etter at man blir skadd.  Mange sier at det vanskeligste er

overgangen fra en god oppfølging som del av en militær

avdeling, til møtet med det sivile helse og trygdevesen

på hjemplassen til den enkelte. Her er det fortsatt en del

utfordringer. Det må settes på agendaen, det må fungere

slik at pårørende slipper å gå spissrotgang mellom ulike kontorer

i det offentlige.

NAV-kontoret i Sauda er kanskje ikke spesialisert på behovene og

rettighetene til en 23 år gammel veteran med krigsskader?

Hvordan skal det norske samfunn løse slike utfordringer,

slik at de som har løst et oppdrag på vegne av oss alle får den

praktiske støtte og omsorg de trenger?

Det er en debatt jeg ønsker velkommen, i motsetning til en

debatt som handler om symbolikk og omsorg uttrykt i ord.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

6 kommentarer

  1. [...] This post was mentioned on Twitter by Sten Magne Berglund, ElisabethSkarsbøMoen. ElisabethSkarsbøMoen said: Soldatene i Afghanistan tilgir Faremo for at hun ikke kom på medaljeseremonien http://tiny.cc/9eshv [...]

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  2. Gratulerer med vel gjennomført oppdrag!

    Takk for en påkrevd og meget god kronikk!

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Thomas Sellevoll - juni 24, 2010 at 12:52 pm
  3. De veteranene som reagerer er veteraner som er vant til alt annet enn hjemkomster i klasse med det dagens hjemvendte soldater får. Det som kanskje er et interessant spørsmål er hvordan man har gått fra en ikke-eksisterende og særdeles anonym hjemkomst som var standard helt frem til slutten av 90-tallet og de mer verdige velkomstene som dagens avdelinger i internasjonal tjeneste mottar?

    En typisk velkomst før midten av 90-tallet bestod ikke av noen form for parader, det var ingen familier tilstede, og i hvert fall ingen representanter fra myndighetene, i beste fall var det en felles middag før man tuslet alene hver til sitt og ble glemt av både Forsvaret og myndighetene. For mange ble det ikke engang registrert i deres rulleblad at de hadde tjenestegjort i internasjonale operasjoner.

    De fleste var ikke bitter av den grunn, det er ikke det dette handler om i første omgang, det handler kort og godt om å gjøre ting på en riktig eller feil måte, det handler om å være amatør eller proffesjonell.

    Det skjedde noe på midten av 90-tallet, da begynte sosiale medier og internett å samle veteranene, de ble oppmerksom på hverandre, kontakten mellom våpenbrødre ble gjenopprettet. Ut av dette skjedde ting i rask rekkefølge.

    Uten å skrive side opp og side ned så er min påstand at “kvantespranget” som har skjedd i positiv utvikling både når det kommer til Forsvarets proffesjonalitet og til behandling av veteranene først og fremst er et resultat av at erfaringene til veteranene har presset seg frem, at veteraner har sagt i fra, skaffet oppmerksomhet. Sakte men sikkert har veteranene sørget for dette “kvantespranget”.

    Vi veteraner som ikke er skadd bør støtte våre skadde kamerater hjemme i Norge akkurat som vi støttet våre kamerater i felt. Det har vært mange eksempler på “hersk og splitt” mot veteranmiljøet, det er på tide at alle veteraner står samlet og anerkjenner hva som er galt og hva som er rett.

    Personlig så oppfatter jeg mine 5 år i internasjonal tjeneste som en særdeles verdifull og lærerik tid, jeg mener jeg har blitt styrket som menneske av erfaringen og har fått en unik kompetanse. Samtidig så har jeg blitt mer og mer oppmerksom på hvilken elendighet mange veteraner opplever, og jeg velger å stå ved deres side – akkurat som at jeg ikke ville ha veket fra deres side i felt!

    Jeg inviterer flere veteraner til å anerkjenne at mange av våre våpenbrødre sliter. Selv om vi har hatt en positiv utvikling de siste 10-15 år så fortjener de veteranene som har kjempet frem dette oppmerksomhet. De har i hvert fall fått min!

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Fred Gallefoss - juni 24, 2010 at 8:07 pm
  4. Godt sagt, ett ginstrende innlegg.
    Hvorfor sjekker man ikke hva de som kommer hjem ønsker! Garantert pizza og øl fremfor galla og politikere.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Steinar eriksen - juni 24, 2010 at 8:10 pm
  5. Til orientering i debatten er ikke en grundig legesjekk 24 timer etter endt oppdrag godt nok for å detektere eventuelle psykiske skader, ptsd eller i mange tilfeller av norske IntOps historie eventuelle fysiske skader. Det er jo selvfølgelig flott at oberstløytnanten hedrer sine egne generaler for å komme til misjonsområdet på inspeksjon, noe annet hadde vært merkelig. Dog er det litt pussig at man ikke hedrer sine soldater med å gå i krigen for de. Jeg vet som veteran selv at det å slippe seremonien er en god ting der og da, jeg vet man vil hjem. Jeg vet også at det er av liten betydning å vandre rundt med en GIH i et misjonsområdet.

    FAFO’s rapport rekvirert av veteranforbundet SIOPS og offentligjort i fjor står det ganske klart at 12,3 prosent av veteraner som har tjenestegjort har pådratt seg en skade. Her utdypes også i hvilket tidsrom etter tjenesten når skaden ble oppdaget etc. Hvis forsvarets ledere kan slutte med å tale politisk men ta vare på sine egne tror jeg faktisk de som ‘går tilbake til studier og jobb’ faktisk klarer det lenger enn et par år før de går på en smell. Kanskje de faktisk kan slippe problemer livet igjennom. Og da har samfunnet tjent, i motsetning til idag da soldater med skader blir kastet til hundene(les NAV) fordi forsvaret ikke kan eller vil påta seg et ansvar eller be om de midlene det faktisk koster å ha soldater i INTOPS og veteraner hjemme. Prisen for å etablere et av verdens beste mottaksapparat er ingenting imot det å sakte tvinge soldater med sin enorme kapasitet ut i fortvilelse og ensomhet. Tenk om Norge kunne vært et foregangsland på dette området, man kan til og med tjene på denne kompetansen ved å formidle dette til andre land med de samme problemene.

    Politics are made to kill the strong.

    Kronikken er jo ingenting annet enn å gre alle med hårene, ingenting nytt – Dog takk til dr Reicheld (uten tilknytning til kronikken) som nå ønsker mere forskning og sier at norge er i mørket. Kun for et år siden var hans uttalelse at under 3 % av norske veteraner har en/får en skade. Det er styrke, dét er en soldat!

    Når jeg nå vender tilbake til kronikken så er det med den største honnør til soldatene. Der har kjempet og mistet, de har gjort det de skulle gjøre, som en god soldat skal. Men de vet også at politikere som har en VIP-eskortert tur innom noen hus i misjonsområdet ikke innehar det reelle bildet. I hvor mange tiår har ikke politiker reist rundt å “deltatt i felt” og hvor mye har skjedd på denne tiden fram til veteran/Stortingsmeldingen som kom ifjor og som politikerene skryter av idag. Denne meldingen hadde ingen mening, intet innhold eller en klar retningslinje for hva man skal gjøre. Det har gått et år og intet har skjedd. En god soldat handler, og dette mangler i oberstløyntnanten – men han er dyktig til å skrive en god politisk kronikk, og sitt eget ansvar forsvant i ordene “plutselig var vi veteraner.”

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Jonathan - juni 25, 2010 at 8:35 pm
  6. Kjære knut Fredheim. Ser med glede at du og resten av prt 14 er kommet hjem uten flere tap en jokke (han fra telemarkbataljon). Det som egentlig opprører oss mest er at hver gang vi kommer hjem fra internasjonale operasjoner blir vi tvunget til og stille opp i en medaljeparade i stede for å få komme hjem til familien vår. Hvis det er nødvendig med denne sermonien kunne likegjerne folk fra regjeringen stille opp og gi utrykk for sin takknemlighet. Når man har vært ute i flere kontigenter så blir medaljesermoniene mer en belastning enn en påskynnelse. Det jeg egentlig prøver å si er: hvis man har et så sterkt ønske om å markere at soldater kommer hjem fra int. ops kunne regjeringen stille opp og gi en anerkjennelse. Hvis de velger og ikke gjøre det, hva er vitsen med sermonien i det hele tatt?

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Grenader - juni 26, 2010 at 3:14 am

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00