Må selv ta ansvar

VETERANER

 vidar-hansen-100

 
*Jeg har ingen planer om å levere forsvarsmedaljene mine, skriver veteran Vidar Hansen.

*Veteraner må selv ta ansvar og oppsøke psykiatrien.

*Det er helsevesenet som driver med psykiatri, ikke forsvaret.

 

Det provoserer meg å lese i media om veteraner som nærmest kollektivt vil levere medaljene sine. Danske veteraner ville også levere medaljene fordi deres forsvarsminister hadde uttalt att veteraner selv burde ta ansvar og oppsøke psykiatrien selv.
Jeg er faktisk helt enig med den danske forsvarsministeren. Forsvaret kan jo ikke vite hvem som får senskader flere år etterpå. Eller skulle forsvaret kjøre veteraner til psykiatritimer? Det er det ikke noen vits i. Skal det være noen vits i å gå i terapi, må motivasjonen være 110 prosent. Noen uheldige mønstre må brytes, kanskje noen kameler må svelges også. Hvis det er problemer med alkoholen så må korken settes i flasken, og det for godt. Andre rusmidler må selvsagt også kuttes ut, ellers vil det være nytteløst med behandling. Jeg har mine erfaringer.
Ikke frisk av penger
Nå er det opprettet erstatningsordninger for veteraner. Når man har kommet i økonomisk uføre på grunn av sykdom, er det vel og bra. Men ingen blir frisk av penger. Jeg leser også at det her blir klaget på sen behandlingstid. Poenget er at søknader jo må behandles individuelt sammen med spesialisterklæringer. I motsatt fall kan den mest trengende som ikke støyer så mye falle utenfor, og slik kan vi ikke ha det. Historien forteller jo at når erstatninger skal deles ut så er det alltid noen som henger seg på lasset.
Jeg har fem tidlige Libanon-kontingenter bak meg. Jeg har ikke opplevd noen vonde enkeltepisoder, men summen av alt ble en skjebne. Møtet med innrykkslegen varte bare fem minutter. Han spurte hvordan det sto til med alkoholen og psyken, men ingen som vil tjenestegjøre ute sier vel noe som kan slå negativt ut.
I tidlige kontingenter var det mangel på soldater. Noen sto på kontrakt og ble hentet hjemme. Andre som møtte i siste liten ble satt rett på flyet, uten engang å få prøveskutt AG-3 geværet. I dag er det tre måneders trening før avreise, slik at bare de best skikkede får dra. Men direkte krigssituasjoner er det ikke mulig å forberede seg helt på.
Alkoholen fløt
I Libanon fløt alkoholen, det var bare 60 meter til polet inne i leiren. Alkohol ble tidsfordriv. Dette ble min og mange andre sin skjebne. I Afghanistan er det totalt alkoholforbud. Forsvaret har heldigvis lært.
Det var ikke noe problem å være i tjeneste, verre var det å komme hjem. Etter tre måneder var dritten glemt og ny søknad ble sendt. Det var jo et spesielt liv, det blir som å sette en sjømann på land. Kanskje 12 måneder ute bør være maks tjeneste. Man ble jo litt avstumpet i hodet etter hvert også.
Sist sommer var det bilder i media verden over av tyske soldater i Afghanistan som tok bilder av seg selv sammen med skjelettdeler. Dette har jeg også vært vitne til at folk har gjort, for å ha skrytebilder. Det å komme hjem er nok lettere for tjenestegjørende offiserer, de har jo sitt miljø som forstår. Men hvem skal en baker på Jessheim eller en smed på Gjøvik snakke med? Det å ikke bli forstått resulterer ofte i fortielse, som kan være grobunn for alvorlige sykdommer.
Ved dimisjon var det bare å levere strømpene, debrifing var vel ikke funnet opp ennå.
Jeg dimitterte siste gang i 1988. Helt knekt psykisk og alkoholisert. Jeg hadde mistet evnen til å leve og til å tilpasse meg sivil jobb og liv. Så ble jeg utbrent på jobben, sugde til meg mer og mer ansvar for å holde følelsene unna.

faremo

Faremo deltar på medaljeseremoni i dag.

Foto: Frode Hansen.
Sykdom og bedring
Alkohol er den beste medisin mot psykiske plager. Den virker med en gang, og tryggheten og varmen strømmer helt ut i fingertuppene. Men det blir verre, kun verre. Følelseslivet blir helt ødelagt. Verden var ikke større enn å titte ned på neste ølboks. Man blir selvmedlidende, egoistisk og hatefull. Jeg tittet i ladd børseløp og tok ut slakken på avtrekkeren, heldigvis fikk jeg tenkt at jeg hadde ikke rett til å såre andre.
I dag har jeg det bra, veldig bra. Jeg har faktisk vokst på krisene mine. Jeg har gått i terapi i flere år. Jeg er også med i broderskap for alkoholikere: Alene hadde jeg vært sjanseløs.
Det handler faktisk om kjemi i hodet, kroppen produserer både valium og lykkepille selv, hvis man har evne til å leve. Legen kan jo ikke trylle bort vanskelige episoder i livet, men med hjelp til å leve i dag, kommer det vanskelige i bakgrunnen. Dette har reddet meg.
Jeg har faktisk brukt 20 år av det som skulle vært mine beste år på å stable meg på beina. Men nå er det bak meg. Skulle jeg hate forsvaret? Den kampen er jeg nødt til å tape, da kommer jeg ingen vei.
Det er ikke forsvarssjef Harald Sunde som driver med psykiatri, det er det helsevesenet som gjør. Her har jeg tatt mitt ansvar og mine valg: I dag er jeg en glad og stolt edru alkoholiker og veteran.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00