Moralsk resirkulering

ABORT

sølvi

Sølvi Marie Risøy,

førsteamanuensis i sosiologi

ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, mener:

*Medisinen og kirken toner ned det moralske dilemmaet ved senabortt.

*Det gjennomføres liksomdåp av foster som er valgt bort på grunn av at de har Downs.

* Dette kan gjøre sorgen verre for kvinnen.

 
 Selektiv abort er et biprodukt av fosterdiagnostikken, feltets avfall. Dette avfallet resirkulerer medisinen til å bli noe verdifullt. Gjennom medisinske prosedyrer, rutiner og ritualer omformes de forkastede fostrene til barn. Og kvinnen, som har valgt å avslutte livet til fosteret, gjøres om til en kvinne som har mistet sitt barn.
Moralsk dilemma
Dermed overskriver og nedtoner medisinen og kirken de moralske dilemmaene knyttet til selektiv abort. Resultatet kan være at kvinnens sorg blir mer kompleks og vanskelig enn den kunne vært om rutinene og ritualene var annerledes.
Når avgjørelsen om abort skal tas står kvinnen alene om beslutningen. Utover diagnosen er det ingen som kan fortelle henne hvilken verdi dette fosteret har, eller ikke har. Fosteret er ingenting annet enn avvikende og diagnostisert. Kvinnen står alene i arbeidet med å gi mening til situasjonen og ta en beslutning. Men, etter at beslutningen er tatt får ikke kvinnen være alene om noe, nå er samfunnet, medisinen og kirken, klare til å fortelle hva kvinnen er og hva hun har gjort. Det skjer en moralsk resirkulering. Nå er det ikke lenger usikkert hva fosteret er. Nå settes det i gang rutiner og ritualer som forteller om samfunnets verdsetting og forståelse av fosteret.
Fra foster til menneske
Fosteret er ikke en celleklump, det er ikke vev, det er et lite barn som aldri må eller kan glemmes. Kvinnen blir ledet gjennom rutiner og ritualer som former hennes forståelse av hva som har skjedd. Der avgjørelsen var kvinnens valg alene, bidrar disse rutinene og ritualene tvert om til å begrense kvinnens valgmuligheter.
Den første rutinen er den medisinske aborten. Selv om kirurgisk abort er det vanlige alternativet i mange land, er medisinsk abort rutine i Norge. Dette begrunnes ofte med at metoden er tryggere, mer naturlig og har mindre komplikasjonsfare, selv om medisinsk forskning til dels står i motstrid til det siste. En medisinsk abort er en abortfødsel der kvinnen aborterer gjennom en fødsel. Den fysiske likheten med en fødsel, smertene, lokalet, personalet, alt dette gjør at likheten med dødfødsel og fødsel blir fremtredende. Det er den samme prosessen som skjer. Det skjer en meningsoverføring fra abort og dødfødsel til den selektive aborten, og oppleves som at situasjonen oppleves mer verdig. Fosteret som før kun var diagnosen blir gjort til menneske.
Adopterte foster «døpes»
Etter abortfødselen blir paret oppfordret, og i mange tilfeller presset og overtalt, til å se, holde og stelle fosteret som om det var et levende barn. Sykehuspersonalet tar bilde, håndavtrykk og fotavtrykk av fosteret. Alle disse medisinske rutinene kan sees som ritualer som transformerer kvinnen til en mor som har født, og fosteret til et avlidt barn.
Som en del av rutinene blir det også tilbudt møte med sykehusprest. Prestene utvikler et ritual for hver enkelt situasjon, der det døde fosteret velsignes og tegnes med korsets tegn. Ritualet henter mening fra dåpsliturgien, og er også blitt kalt en liksomdåp.
Etter alt dette har skjedd får kvinnen tre valgmuligheter; fosteret kan begraves, det kan settes ned på minnelund eller det kan behandles som biologisk materiale. Men det siste er ikke et reelt alternativ for nå har det allerede skjedd en transformasjon av mening, fra foster til barn, og en annen mening for eksempel fra foster til biologisk materiale, er ikke mulig.
Verre ettervirkninger
Ritualiseringen rundt de selektive abortene er en akseptproduksjon, en produksjon av legitimitet. Ritualene har utviklet seg i den medisinske praksis i tråd med profesjonenes kulturelt baserte forståelse av god praksis, og ikke med basis i forskning. Noen studier tyder sågar på at det å føde, og det å se og holde fosteret etter den selektive aborten, kan gi kvinnen verre psykiske ettervirkninger, med andre ord: forverre sorgen. Det kan være tyngre å sørge over et barn med en egen identitet enn å sørge over et abortert foster.
Etter at alt dette har skjedd skal kvinnen møte omgivelsene med sin sorg. De moralske dilemmaene som en har forsøkt å overskrive og transformere gjennom rutinene og ritualene møter kvinnene på nytt. Sorgens legitimitet står på spill. Har kvinnen sortert bort et foster med Downs syndrom? Eller har hun mistet sitt barn? Slike brutale møter mellom forståelser kan føre til at kvinnen føler hun må omskrive situasjonen – lyve- for å bli møtt som en kvinne som sørger over sitt barn.
Kvinnen må få flere valg, og få vite at rutiner og ritualer former forståelsen av det som har skjedd, og hennes sorg. Brutalt sagt; hun må kunne velge å gå i narkose, våkne opp uten graviditeten og gå videre i livet. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

18 kommentarer

  1. [...] innlegg fra vgb.no Det var det jeg visste!!! av Skogtrollet kl. 10:28Moralsk resirkulering av Elisabeth Skarsbø Moen kl. 10:25Et tankeeksperiment av CBronson kl. 10:19Høyhastighetstog i [...]

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  2. [...] VG (21.08.) har Sølvi Marie Risøy et innlegg om det hun kaller «moralsk resirkulering» i forbindelse med senabort. Der argumenterer hun for at ritualer rundt senaborter sørger for å [...]

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Å miste et barn | VG Debatt - august 25, 2010 at 10:29 am
  3. Vet du hva du snakker om? Har du opplevd sjokket og sorgen når du får beskjed om at barnet (ja, jeg sier det) du bærer er så alvorlig skadet at det neppe ville overlevd fødsel ved termin? Har du opplevd å føde et barn i feks uke 20? Har du opplevd den støtten sykehuset gir deg? Har du fått VALGENE om hva du kan gjøre med barnet ditt etterpå?

    Det har jeg og min samboer! Ingen tvang oss til noe som helst, ingen presset oss, alt vi gjorde var våre egne valg. Vi ble inforrmert om at vi kunne få prest, at vi kunne velge begravelse, at vi kunne se han og ha han hos oss etterpå, at de kunne ta hånd og fotavtrykk, at de kunne fjerne han med en gang om vi ville det. Vi fikk VALGENE! I sjokket og sorgen er jeg veldig glad for at de ga oss denne informasjonen slik at VI kunne ta de valgene vi følte var RIKTIGE FOR OSS!

    Jeg angrer ikke ett sekund, han var vår lille gutt! Født i uke 20. Vi hadde han hos oss etterpå, tok noen bilder og fikk fotavtrykk. Han var helt ferdig, nese fingre, ører, negler. Ikke bagatiliser vår sorg.

    Å føde et dødt barn er vel skrekken for de fleste, også for meg! Men fødselen gikk fint, 12 timer tok det og var verdt vært eneste sekund. Det gjør en sterkere, iallefall føler jeg det slik. Om jeg måtte stå overfor denne situasjonen igjen og får valget mellom narkose og vanlig fødsel, ville jeg valgt det siste!

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Tullemor - august 26, 2010 at 6:11 pm
  4. Jeg har vært gravid 7 ganger og er mor til bare 3. Jeg fikk aldri noe tilbud om å se “barna” som døde i min mage. Det er jeg faktisk glad for! Det er for meg være helt greit å ikke se, ta på, ta bilde av, få avtrykk av små hender og føtter m.m. Sorgen var stor, veldig stor. Men jeg visste ikke “hvem” jeg sørget over, og da tror jeg det er lettere å komme over sorgen da barna/fostrene ikke ble konkretisert med mange fysiske og psykiske inntrykk. Naturen er slik at ikke alle graviditeter fører til sunne, levedyktige barn. Mine 3 barn er sunne, friske og flotte barn/voksne, og jeg gleder meg over alle de gode stundene sammen med dem.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Mamma til 3 - august 27, 2010 at 2:55 pm
  5. Synes det er et modig innlegg i debatten omkring abort sent i svangerskapet. Det Risøy ikke helt klarer å skille, er mellom de svangerskap hvor barnet har en medisinsk diagnose som vil påføre barnet store smerter og ha et uungåelig dødelig utfall – og diagnoser som gjør at barnet ikke er velskapt i normal forstand. Å miste et barn etter et lengre svangerskap gir selvsagt en sorgprosess, men å legitimere at man har “tatt livet av ” et barn gjennom ritualer og rutiner som vi benytter ifm. annet sorgarbeid, gjør at vi beveger oss mot et syn på menneskeverd som ikke kan være oss verdig. Bør foreldrene ha rett til å foreta dette valget? Har de medisinsk kompetanse til å gjøre de rette vurderingene, og psykologisk kompetanse nok til å forstå omfanget av det valget de tar? Jeg tror ikke det. Mitt innspill er derfor at lege o.l. bør vurdere og avgjøre, det vil i større grad kunne legitimere at noen barn ikke var levedyktige..og man kan derfor stå på tørr grunn, moralsk sett.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Mette - august 27, 2010 at 7:39 pm
  6. ALLE har ett valg når man bærer ett barn i sitt liv. Og liykke til til dere som velger bort et barn med fungsjonshemmning..
    Jeg har selv mistet ett barn som var 15 år og har oxo mistet ett barn under fødsle…Sorgen er der… men å velge den… ALDRI

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Hyper - august 28, 2010 at 12:26 am
  7. Dette er en situasjon som er en konsekvens av stadig bedre undersøkelses rutiner av gravide. Vil vi være dem foruten. Jeg tror ikke det men helsevesenet burde gi de gravide utfyllende informasjon om hva som kan avdekkes og hvilke valg de kan komme til å måtte ta. Vi kom i den situasjon for noen år tilbake at prøver og ultralyd som ble tatt av fosteret indikerte at han hadde alvorlige handikap, som ikke var livstruende men ville gi ham et liv avhengig av andres hjelp. Oppfølgende testing viste imidlertid at dette ikke stemte men de 3 ukene i uvisshet er de verste vi har opplevd, og jeg har en enorm respekt for de kvinner som står ovenfor slike valg som et avbrudd av svangerskap er. I våre to påfølgende svangerskap har vi takket nei til ultralyd og fostervannsprøver. Vi bør alle få ta våre valg og bli respektert for det.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    mor - august 28, 2010 at 1:13 am
  8. Fantastisk at dette kommer fram i lyset! Men du må rette en uheldig feil: I en av mellomtitlene står det “Adopterte foster “døpes’” i stedet for “Aborterte …”.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Tone - august 28, 2010 at 9:22 am
  9. http://hdl.handle.net/1956/3952

    På linken over finner du min doktoravhandling, elektronisk og gratis tilgjengelig. Om du leser den vil du se at jeg har arbeidet i mange år med dette, og ikke bagatelliserer noens opplevelser.

    Med vennlig hilsen
    Sølvi Marie Risøy

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Sølvi Marie Risøy - august 28, 2010 at 8:38 pm
  10. syns det er fint at tullemor har en flott opplevelse runt sin fødsel.desverre er d ikke alle som har det slik,og tru heller ikke sølvi er ut etter å bagatelisere noe som helst.jeg hadde en dødfødsel nå 3juli.2dager etter termin.vi hadde ikke en positiv opplevelse verken med fødsel eller sykehuset.det viser seg at det er flere og flere som har negative opplevelser runt dette tema,og det handler jo om at vi mennesker er forskjellig og sørger forskjellig.det finnes jo ingen mal på dette.og for meg virker d slik som at sølvi først og fremst vil at vi kvinner skal ha en bestemmelses rett over egen kropp og sorg.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    hege - august 28, 2010 at 11:29 pm
  11. “Fosteret som før kun var diagnosen blir gjort til menneske.” sier du. Jeg vil tro at for mor og far er barnet et menneske lenge før ultralyden i uke 18 som påviser sykdom/skade/lyte. For mor og far har barnet aldri på noe tidspunkt vært kun diagnosen. Derfor synes jeg det er suverent at profesjonene har tatt denne menneskelige dimensjonen inn over seg, og anerkjenner foreldrenes forhold til det ufødte barnet, som er etablert over uker og måneder før fosterdiagnostikk påviser at alle drømmer, planer og ønsker mor og far har for barnet aldri kommer til å bli virkelighet.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Unn Kristin Martinsen - august 29, 2010 at 11:11 pm
  12. Folk burde heller ha i hodet hele tiden at naturen kvitter seg av med det som ikke er levedyktig. Det er bedre at det skjer mens det fremdeles er et foster enn når det er et barn på 3 måneder f. eks.

    Begravelse for en spontanabort????

    Sykt å bruke ressurser på sånt.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Sexy Sadie - august 29, 2010 at 11:13 pm
  13. [...] en respons på min kronikk «Moralsk resirkulering» (21.08) forteller Lene Bjånesøy Engh (26.08) hvordan hun opplevde «Å miste et barn» etter en [...]

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Abort eller fødsel | VG Debatt - august 31, 2010 at 12:42 pm
  14. Jeg synes det er helt forkastelig at man ikke får bruke tilgjengelig medisin til å finne ut av kromosomfeil og alvorlige misdannelser i uke 12 i stedenfor så sent i svangerskapet at man må gå igjennom en fødsel.

    Det er rett og slett helt totalt umenneskelig og et overgrep mot kvinner!

    I Sverige og Danmark får alle som ønsker det tidlig ultrlyd og blodprøver som gir en mulighet til å vurdere hvorvidt en fostervannsprøve er å anbefale. Andre dødlige misdannelser kan også oppdages f.eks hvis fosteret mangler hjerne. Disse kvinnene slipper å gjennomgå en halv graviditet før dette oppdages.

    Forbudet i Nogre er kun resultatet av mediekåte politikeres problemkonstruksjon for å fange stemmer. Man fokuserer på skjeldent funksjonsfriske downs-barn, snakker om selektering og glemmer alle de andre grusomme misdannelsene som kan oppstå og ikke minst de traumene familiene går igjennom som følge av unødvendige dødfødsler.

    Alle medisinke grunner som “abortnemden” mener man kan ta senabort for bør være mulig å sjekke så tidlig som mulig. Det er etter min mening like OK å si at jeg vil ikke ha et sykt barn fordi jeg har ikke ressurser til å ta meg av det som det er å abortere bort et friskt foster fordi man ikke kan ta seg av det. Dersom samfunnet ønsker at disse barna skal bli født, må de legge mer til rette for at det skal kunne gjennomføres, og ikke gjøre om livene til foreldrene slik at det kun blir en livslang kamp om hjelpemidler.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    eva - august 31, 2010 at 9:40 pm
  15. Oppklaring til Unn Kristin Martinsen..

    Når jeg skriver om fosteret som før kun var diagnosen, så refererer jeg ikke til hvordan fosteret blir forstått av kvinnen. Jeg refererer til hva medisinen kan si om fosteret etter at avviket blir oppdaget. Da kan ikke medisinen komme med verdivurderinger av noe slag, det enenste medisinen kommer med er diagnosen. Og så må kvinnen ta alle verdivurderingene og bestemme om fosteret skal leve eller dø. Men etterpå blir medisinen svært så “pratsom” om fostrene, da er de ikke bare en diagnose lenger, men noe som skal fødes, ses, holdes, kles, tas hånd og fotavtrykk av og tas bilde av. Da gis det mange verdivurderinger. Da er fosteret som et lite barn.

    Jeg håper det ble litt klarere med dette.

    Med vennlig hilsen

    Sølvi Marie Risøy

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Sølvi Marie Risøy - september 1, 2010 at 3:20 pm
  16. Jeg opplevde å få en “dødelig diagnose” i svangerskapets uke 15, og fikk beskjed om at vi allerede neste dag kunne sende søknad om terminering. Vi ble ikke presentert for noe alternativ, de hadde ikke erfaring med mødre som allikevel gikk videre med svangerskapet. Diagnosen var uforenlig med liv, fikk vi vite, og det beste ville være å terminere svangerskapet. Vi måtte jo tenke på “de andre barna” vi hadde. Etter mye desperat lesing og leting på internett så vi etterhvert at noen av disse barna (10%) lever over ett år, vi så at de gav uttrykk for glede, trass i sin alvorlige funksjonshemning, vi så dem elsket av sine foreldre og søsken. Selv de som mistet barna etter kort tid, virket å oppleve tiden som verdifull. Vi trasset derfor anbefalingene vi fikk, og lot naturen gå sin gang. Vi var heldige, vårt barn ble født i live, og levde i tre vakre dager. Hun fikk smertestillende, og led ikke. I debatten om selektiv abort glemmer man at for oss som velger denne utveien oppleves både svangerskap, fødsel og den korte eller lengre tiden vi får med våre funksjonshemmende barn, som svært verdifull, ja faktisk noe av det beste og tristeste vi har opplevd. Kanskje det er på sin plass å gi vordende mødre informasjon om dette også?
    Mvh
    S. F. Berg, Dr med

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Siri Fuglem Berg - september 7, 2010 at 1:50 pm
  17. Jeg opplevde å få en “dødelig diagnose” i svangerskapets uke 15, og fikk beskjed om at vi allerede neste dag kunne sende søknad om terminering. Vi ble ikke presentert for noe alternativ, de hadde ikke erfaring med mødre som allikevel gikk videre med svangerskapet. Diagnosen var uforenlig med liv, fikk vi vite, og det beste ville være å terminere svangerskapet. Vi måtte jo tenke på “de andre barna” vi hadde. Etter mye desperat lesing og leting på internett så vi etterhvert at noen av disse barna (10%) lever over ett år, vi så at de gav uttrykk for glede, trass i sin alvorlige funksjonshemning, vi så dem elsket av sine foreldre og søsken. Selv de som mistet barna etter kort tid, virket å oppleve tiden som verdifull. Vi trasset derfor anbefalingene vi fikk, og lot naturen gå sin gang. Vi var heldige, vårt barn ble født i live, og levde i tre vakre dager. Hun fikk smertestillende, og led ikke. I debatten om selektiv abort glemmer man at for oss som velger denne utveien oppleves både svangerskap, fødsel og den korte eller lengre tiden vi får med våre funksjonshemmende barn, som svært verdifull, ja faktisk noe av det beste og tristeste vi har opplevd. Kanskje det er på sin plass å gi vordende mødre informasjon om dette også?
    Mvh
    SF Berg, Dr med

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Siri Fuglem Berg - september 7, 2010 at 5:58 pm
  18. [...] som startet VGs debatt. Det er utviklet et ritual for avskjed med fosteret, etter aborten. Sølvi Marie Risøy har i en doktorgrad undersøkt hva som skjer med kvinner som gjennomgår dette ritualet og hun mener [...]

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    En ny abortdebatt | Elisabeth Skarsbø Moen - september 9, 2010 at 12:10 pm

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00