Å miste et barn

Leserinnlegg skrevet av Lene Bjånesøy Engh,
trykket i VG 25. august 2010.

SORGBEARBEIDELSE: Rutinene ved senaborter bør bli bedre ved norske sykehus, ikke minst bør det gis tilbud om ritualer for å komme gjennom sorgen, skriver artikkelforfatteren. FOTO: GORM KALLESTAD/SCANPIX.

SORGBEARBEIDELSE: Rutinene ved senaborter bør bli bedre ved norske sykehus, ikke minst bør det gis tilbud om ritualer for å komme gjennom sorgen, skriver artikkelforfatteren. FOTO: GORM KALLESTAD/SCANPIX.

I VG (21.08.) har Sølvi Marie Risøy et innlegg om det hun kaller «moralsk resirkulering» i forbindelse med senabort. Der argumenterer hun for at ritualer rundt senaborter sørger for å produsere aksept og legitimitet for valget som blir tatt etter at det er funnet avvik på foster i mors liv. At sorgen blir vanskeligere å håndtere fordi «de forkastede fostre» som Risøy så smakløst kaller disse små, blir omgjort til barn gjennom ritualene. At kvinnen som har valgt å avslutte fosterets liv gjøres om til en kvinne som har mistet sitt barn.

Jeg er en av disse kvinnene som Risøy snakker om. Jeg har gjennomgått en senabort. Jeg har mistet barnet mitt. Det skjedde ikke den dagen hun kom lydløst til verden. Jeg mistet henne da jeg lå på ultralydbenken og fikk beskjed om at noe var veldig galt med babyen i magen min.

Jeg var 19 uker på vei med vårt første barn da det ble oppdaget alvorlige avvik under den ordinære ultralydundersøkelsen. Flere undersøkelser fulgte, og legene kom til slutt frem til en diagnose som er 100 prosent dødelig.

Babyen ville i beste fall kunne leve noen timer etter fødsel. Hvor mye smerter dette lille barnet ville bli utsatt for i sitt korte liv kunne ingen fortelle oss.

Et lite menneske

Senaborten ble gjennomført 21 uker og to dager inn i et etterlengtet svangerskap i mars 2009. Vår lille jente var 26 centimeter og 380 gram – et ferdig lite menneske med armer og bein, negler og øyenbryn. Vi gjennomførte noen av disse ritualene som Risøy omtaler. Vi var på forhånd usikre på om vi ville se babyen, rett og slett fordi tanken på å møte barnet vårt så altfor tidlig skremte vettet av oss. Vi ble på ingen måte presset, heller dyttet vennlig i riktig retning. Vi har aldri angret et eneste sekund.

Vi så på og holdt vår lille baby så mye vi kunne den korte stunden vi hadde mulighet til det. Sykehuspersonalet tok avtrykk av hender og føtter og vi tok bilder. Vi ga babyen vår navn og gravla henne, etablerte en identitet for et barn som det er vanskelig for andre å forstå at har eksistert. Hun vil for alltid være en del av vår historie og vi trengte å gi henne en plass i vår tilværelse. Alle disse valgene som vi tok da livet ble snudd på hodet, er vi så uendelig glade for i dag.

Ingen «celleklump»

Et foster mellom 18. og 23. svangerskapsuke kan vanskelig defineres som en celleklump. Til det er utviklingen til et ferdig lite menneske kommet for langt. Fosteravvikene blir også utelukkende omtalt under samlekategorien Downs syndrom. Risøy har jobbet med dette lenge nok til at hun vet veldig godt at denne diagnosen vekker følelser hos folk flest. ‘

Oppfatningen av Downs-barn som annerledesbarn er utbredt. De medisinske komplikasjonene og tilleggsdiagnosene som kan følge med en slik kromosomfeil tillegges liten eller ingen vekt i den offentlige debatten. De av oss som har valgt å avslutte svangerskap på bakgrunn av andre diagnoser blir ikke nevnt med et ord. Denne konsekvente forenklingen av en kompleks og sammensatt problemstilling provoserer.

Gode ritualer

Risøy argumenterer for at det er ritualene rundt senaborter som skaper sorgen, mens det i mine øyne er ritualene som gjør sorgen mulig å leve best mulig med. Rutinene som i dag heldigvis sørger for at mange får hjelp til å ta vanskelige valg, slik vi fikk, bør formaliseres og kvalitetssikres. Det er dessverre ikke alle som blir like godt ivaretatt som vi ble.

Alle som gjennomgår svangerskapsavbrudd bør få mulighet til å gjøre de valgene som blir mest rett for dem, og få en verdig behandling med utgangspunkt i egne ønsker og forutsetninger. Jeg tror det er både riktig og viktig at foreldre blir sterkt anbefalt å se sine barn. Hvis de bestemmer seg for å la være, så er i alle fall avgjørelsen grundig gjennomtenkt. Når du står der midt oppi ditt livs største krise er det ikke alltid lett å tenke klart og ta de rette avgjørelsene. Jeg synes det er ufattelig trist å lese historier om foreldre som angrer på at de ikke så eller holdt barnet sitt den ene gangen de hadde sjansen. Den sjansen kommer aldri igjen.

Vi ble aldri anbefalt å avslutte svangerskapet. Midt i marerittet var jeg nærmest desperat etter at noen skulle fortelle oss hva som var riktig å gjøre.

Det ble hele tiden understreket at legene støttet oss uansett hva vi valgte, men at valget måtte vi ta selv. Det er vi som skal leve videre med valget hver eneste dag.

Det kan ikke overlates til noen andre. Jeg har ingen behov for å rettferdiggjøre valget om å avslutte svangerskapet, verken ovenfor meg selv eller andre. Jeg og min samboer tok et valg som vi lever godt med fordi vi tok det valget vi mener var best for oss og for barnet vårt.

Det var sykdommen som tok fra oss barnet vårt, ikke senaborten. Likevel har vi opplevd at vi må kjempe for retten til å sørge. Det er vanskelig for andre å forstå tapet av et barn som aldri levde utenfor magen. Nå føles det som om Sølvi Marie Risøy prøver å bagatellisere sorgen vår, fordi hun tilskriver sorgen ritualene som vi gjennomførte og ikke til barnet som mangler her hos oss.

Vi mistet barnet vårt, men vi vil alltid ha med oss minner fra en deilig tid med baby i magen og om en vakker liten jente som bare var så altfor bitte liten da livet tok slutt. Minnene og sorgen kan ingen ta fra oss.

- Lene Bjånesøy Engh

Les de andre innleggene i denne debatten:


Tips oss hvis dette innlegget er upassende

31 kommentarer

  1. hei jeg er ei dame 32 som har også mistet et lite barn. du er ikke aleine ha det tøft. jeg måtte føde henne jeg. hun levde i seks timer det var kjempe vondt men jeg gir deg et råd prøv å bli gravid igjen, det sa leger til meg. men jeg har bare et barn så her blir det ikke flere det er et vanskelig

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    gry - august 25, 2010 at 4:57 pm
  2. Fint innlegg!
    Verden er full av synsere som tror de vet alt…

    Jeg har selv mistet et barn… noen mener på grunn av stress i forbindelse med en trafikkulykke… jeg selv tror ikke barnet hadde livets rett og at det skal være glad det aldri ble født. Hadde det hatt livets rett ville det tålt det livet har å by på.

    Vi er så raske til å dømme… særlig i saker vi ikke har peiling på.
    Masse stjerner fra Cecilia!

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Cecilia - august 26, 2010 at 2:11 am
  3. Det var et flott innlegg du har skrevet og jeg kjenner igjenn mye av det du skriver.jeg mistet lille jenta vår 2dager etter termin.Da jeg leste innlegge i vg på lørdag forsto jeg det anderledes.først fikk vi vite at barnet var dødt,5min etterpå fikk jeg beskjed om naturlig fødsel.å føde et dødt barn kan vel oppleves forskjellig fra mor til mor.for meg var det en veldig traumatisk opplevelse psykisk.jeg skulle gjort alt for å slippe.jeg fikk beskjed om at dette var til det beste for min sorgreaksjon.min oppfattning er at vi er forskjellig og vi sørger forskjellig.tru sølvi her mener at vi må få et valg.vi opplevde et kjempepress på at vi skulle se og holde babyen etter fødselen.vi valgte alikavel å ikke gjøre det,noe vi ikke har angret på.men vi følte oss kyniske og kalde som foreldre siden alle på føden ville det motsatte.følte jeg ble fratatt all bestemmelsesrett over min kropp,fødsel og sorg.det kan jo ikke være riktig det heller?sender deg mine tanker og medfølelse.med vennlig hilsen hege

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    hege klingen - august 26, 2010 at 7:59 am
  4. Så utrolig sterkt å lese! Viktig å formidle. Jeg gråter på vegne av deg og din kjære og din elskede lille datter som alltid vil leve i minnene om henne.. Jeg føler så utorlig med dere og alle andre som opplever det samme! For et uendelig vanskelig valg!!

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Hilde - august 26, 2010 at 9:18 am
  5. Nydelig skrevet. Jeg er så lei meg på deres vegne, takk for at du delte dette så åpenhjertig.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Tora - august 26, 2010 at 9:33 am
  6. Vi opplevde for noen år siden at barnet i mors mage døde på overtid i svangerskapet. De oppdaget ikke dette før vi skulle inn og sette igang fødselen. Dette kan ikke helt sammenlignes med det som du beskriver over her, men jeg vil gjerne dele noen tanker rundt de valgene du er nødt for å ta, for deg selv, din familie og de rundt deg. Det kom som ett sjokk på oss at der ikke var liv, vi husket jo så godt alle sparkene, livet der inne, og bevegelsen som hadde stilnet litt etter hvert, noe vi trodde var normalt ettersom fødselen nærmet seg. Dialogen med legen var god, vi fikk snakket ut, og kjørte en liten tur for å sortere tankene våre, snakke sammen. Sorgen og valgene som måtte tas var mange og vanskelige. Presten ønsket vanlig begravelse med seremoni på sykehuset. Vi valgte seremoni og begravelse på en kirkegård med felles navnløs sten for dødfødte barn. Det var mye for og mot dette, og jeg ser på kirkegårdene som vi har andre kjære liggende på, at der er mange som velger å ha en sten med navn og bilde på. For vår del ble det en del av bearbeidelsen å kunne gå der når vi ønsket det, kunne føle en “stilltiende” støtte og medfølelse med de andre som har opplevd det samme. Vi har bilder av jenta vår, nydelig og velskapt, avtrykk av foten og navnebåndet. Vi fikk tilbud om psykiater og snakke med andre leger o.l., men vi følte mest behov for å kunne snakke ut sammen om sorgen. Vi innså begge at i naturens gang var det kanskje best at det ble som det ble, at livet ble avsluttet før det kom igang, iallefall for vår del. Sorgen var stor, men den hadde nok vært enda større om hun hadde levd 1 mnd og kanskje sovnet inn da. De sa bare krybbedød i mors liv, så vi får aldri vite hva det var. Våre valg og meninger om dette står vi for, og andre mener nok helt andre ting om temaet. Det verste er de som ikke kan sette seg inn i ens plass og bare sier “jaja, du kan jo bare prøve på nytt”. Så lett er det ikke. Du har ett barn for lite uansett hvordan en vrir og vender på det.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Johnny - august 26, 2010 at 9:54 am
  7. Takk for at dere delte dette med oss andre, det er viktig å huske på at folk er forskjellige – og at noen setter stor pris på å kunne få en slik fin avslutning som dere fikk. Det høres ut som en verdig avslutning på et kort liv og minner dere stolt kan bære med dere resten av livet. klem

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Marianne - august 26, 2010 at 10:01 am
  8. Utrolig trist og lese skjønner deg så altfor godt.

    Kan du legge ved en link til det Sølvi Marie har sagt?

    Link: http://vgdebatt.vgb.no/2010/08/24/moralsk-resirkulering/

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Eirin - august 26, 2010 at 12:48 pm
  9. Vi har også mistet et barn, en sønn nå i Mars. Vi valgte også å avslutte svangerskapet etter funn på ultralyd. Sønnen vår hadde en sykdom, med 100% dødlighet.

    Vi fikk veldig god støtte fra St.Olavs Hospital, med full rett til å velge selv. De støttet oss uansett hva vi valgte å gjøre, uten press på noen som helst måte.
    Dr. Salvesen og resten av teamet rundt gjorde en fantastisk jobb. Med god støtte fra de og andre rundt oss har vi kommet gjennom dette.

    Det vi opplever som vanskelig er at det vi har mistet, ofte blir bagateilisert av andre rundt. Noen nære, andre som ikke kjenner oss så godt.
    Det disse har til felles, etter min oppfattelse, er at de ikke forstår hvordan sorgen vår fungerer. De forstår ikke at vi kan sørge over noe vi aldrig har kjent. Og noen sier til og med at å miste noen man kjenner må jo være værre.

    De forstår ikke at vi sørger over det vi aldri får oppleve, minnene vi aldri får.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Cathrine - august 26, 2010 at 2:11 pm
  10. Flott innlegg! Og jeg er så enig!

    Fødte en liten gutt 8 juli, var da i uke 20. Vi var på vår 3 ultralyd, og fikk sjokkbeskjeden. Han hadde en alvorlig hjerneskade Han ville være alvorlig skadet og ville neppe leve lenge om han overlevde fødsel ved termin.

    Vi har vært åpne om det som har skjedd. Folk har forstått valget vårt. Han sparket i magen på morgenen før fødsel. Han var vår lille gutt. Og han var så fin, helt ferdig. Den støtten vi fikk på sykehuset var fantastisk. Vi hadde angret resten av livet om vi ikke hadde hatt han hos oss etter fødselen. Å bagatillisere sorgen etter en slik opplevelse vitner om dårlig innsikt. Jeg vil heller ikke kalle han et foster, han var ferdig med nese, negler, tær, ører øyne. Han var vår lille gutt!

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Tullemor - august 26, 2010 at 5:55 pm
  11. Hei!
    Et gripende innlegg.. jeg kan ikke sette meg inn i den totale sorgen over å miste et lite barn som så kjert er ventet for jeg har aldri vært så heldig å hatt et barn i magen, men jeg kan godt forstå hvor vondt det må være å miste det en har ventet på så lenge, Samme om det er 1 måned eller et fullbåret barn. Mange skjønner ikke hvordan det er for to personer som venter på det lille undret som er unfanget. De vet ikke hva de skal foreta seg. De beskytter seg selv og det er egoistisk for de som desverre mister et barn så er det grusomt å få en kald skulder eller ikke føle at de som en betrakter som sine nermeste ikke forstår eller tillater at du har din sorg som må bearbeides. Det er riktig at vi alle har hver vår måte å takle sorgen på og den retten skal vi ha muligheten til å velge. Alle har også rett til å mene hva en vil om hvordan andre skal takle sorgen, men en stiller opp og støtter de en har nermest enten en er familie eller venner. Et vennepar av meg og min samboer mistet sitt lille gull i vår og det var helt forferdelig å se hvordan de hadde det. Selv om vi bare føler en brøkdel av den sorgen de har/hadde, så stiller en opp så godt en kan. Det var ikke enkelt å vite hva en skulle gjøre, men vi fant en løsning etter samtaler med de det gjaldt. Jeg vet også at det er enkelte som ikke brydde seg og det har satt sine spor hos oss og hos de som mistet den lille. Alle skal ha rett til å gjøre det de føler er best for seg og sine. Det er bra noen setter ord på dette. Kjempefine komentarer.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Nina - august 26, 2010 at 6:27 pm
  12. Hei:

    Jeg har en frisk og fantastisk sønn som ble født i 1996.
    I 2001 med 6 mnd på veien mistet jeg en gutt(dødfødt). Jeg var selvfølgelig veldig trist for dette, virkelig trist. I 2003 ble jeg gravid igjen og fikk en datter. Jeg er ikke spesielt regligios men samtidig tenker jeg at vi alle har en skjebne og min var og ikke ha 2 gutter. Jeg måte ha en gutt og en jente. Man glemmer aldri, men såre gror. Tenk positiv!

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Caridad - august 26, 2010 at 9:39 pm
  13. Hei, føler for deg!! mistet første barn min når jeg var 37 uker :-( ikke noe moro!! men det lærte meg masse og nå har jeg 2 engler på 8 og 6 år!! kanskje var en menning at den første skulle ikke leve? hvem vet! men livet går videre og alt vi kan gjøre er å holde den kjære engel i hjerte våres og aldri la han bli glemt ;-)
    Stå på vennen!!!
    Stor Klem fra Vestfold

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    vane - august 26, 2010 at 11:11 pm
  14. Min kone og jeg mistet en gutt i februar 2005 etter 22 ukers svangerskap. Gutten var frisk, men vannet gikk alt for tidlig fordi livmorhalsen var for svak. Og gutten var ikke sterk nok til aa overleve.

    Vi bor i Connecticut i USA, og loven sier at alle unger fodt etter 20 ukers svangerskap, er et mennske (isteden for foster) Det vil si at vi maatte gi navn til ungen, ha daapen (frivillig) og matte enten kremeres eller gravlegges. Vi valgte aa gravlegge lille Cody.

    Jeg for min del syntes det er veldig fint aa ha en grav aa gaa til. Da er det en liten gravsten vi kan legge blomster paa og besoke. Gravstenen gjor det lettere aa bearbeide sorgen og savnet.

    Vi har vaert saa heldige og faa ei frisk jente i 2007. Hun sammen hennes eldre soster gjor at det aa leve er en fryd igjen.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Jon Olav Enger - august 27, 2010 at 4:20 am
  15. Takk for at du delte dette. Jeg var bare 20 da min daværende samboer tvang meg til å ta abort. det var en utrolig vanskelig avgjørelse å ta. for jeg den dag i dag, vet at jeg kunne hatt en liten skjønning springende rundt, og er veldig tungt. men til tross for det, så vet jeg at både barnet og jeg aldri ville vært lykkelig pga en far som ikke visste hvor grensene innen vold lå.. men du må huske at alt har en mening. og den dagen du får et barn, så vil du se barnet i øynene og elske det mer enn noe annet. et barn er en gave. og gled deg til den dagen du holder det i armene dine. jeg ønsker deg alt vel i fremtiden:)

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Caroline - august 27, 2010 at 6:00 am
  16. Er en ubeskrivelig vondt følelse å miste ett barn.Og det er en veldig modig ting å snakke om d :) Som du sikkert ser er d mange flere i samme situasjon.Var d jeg oxo fant ut når vi mistet barnet vårt i 2006.Jeg ble innlagt på ullevål når j var 29 uker pga for mye fostervann.Fikk masse ul-undersøkelser på ullevål og de fant en stor hjertefeil men kunne ik med sikkerhet fortelle oss omfanget av feilen:) Så da måtte vi vente til barnet var født.Bare 5 uker etterpå kom hun til på ullevål.Ble overført til riksen og fikk masse prøver tatt av henne.Og svaret var ik positivt.Hjertefeilen var for stor til å opereres,men hvis vi ville kunne de prøve å reparere og vi ville få noen få år med henne.. Svaret vårt kom kontant.Ingen operasjon,bare masse smerter og sykehus.Det er ik ett verdig liv.Behandlingen ble avsluttet og etter en uke med oss døde hun.Nå i 2009 fikk vi en frisk jente etter ett veldig spesielt svangerskap,men d var verdt alle bekymringen :)
    Takk for at du setter ord på sånne vonde opplevelser :)

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    kate pettersen - august 27, 2010 at 7:39 am
  17. Hei jeg har opplevd akkurat det samme som alle foran meg hadde fått en frisk og fin gutt i 1992 og ble gravid igjen i 1994 og var overlykkelig alt så ut som det skulle gå bra men lykken varte dessverre kort.gikk bra fram til uke 24 da skulle jeg på kontroll det var sankthans når jeg kom på kontroll var alt bare bra men da fikk jeg ikke noe ny time før 14 juli. Det som da skjedde vil jeg helst ikke huske i løpet av de 3 ukene som gikk døde dessverre barnet vi vet ikke eksakt når det skjedde men jeg fikk ikke vite det før jeg kom på kontroll den 14 juli da fant de ikke hjertelyden så jeg måtte på Ullevål for og gjøre det hele litt kortere så måtte jeg altså føde vanelig fødsel og ett dødfødt barn.Det ble ei lita jente på 510gram og 27 cm !!!Fikk ha henne hos meg i tre dager . Hun heter Henrikke og har fått en verdig begravelse og ett gravsted.Dessverre har jeg aldri fått flere barn men det er en annen Historie.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Anja - august 27, 2010 at 7:28 pm
  18. Hei.
    Har selv mistet 3 barn.(en i ulykke). den siste i uke 20.. d av alvorlig hjerneskade å ville under normal fødsel føre til en sikker død. Etter dette mistet jeg en av mine sønner som da var 15 år.. Sorg??.. ja, men vilje til å se vider fermmover var der.. i dag har jeg brugt mine erfaringer og opplevelser til noen konstuktivt og hjelpe andre i en slik ufattelig vanskelig situadsjon.. husk… vi kan velge hvordan man vil takle våres vanskelige opplevelser og erfaringer. MEN sorgen kan ingen ta fra oss

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Hyper - august 28, 2010 at 12:39 am
  19. Takk for mange gripende og kloke innlegg. Vi har en sønn med Downs syndrom. Jeg vil bare formidle at han er til stor berikelse for vår familie. Vi har 3 barn, og disse er det viktigste i livet. Vårt barn med Downs tar stor plass, men gir flerfoldig igjen. Vi opplevde at offentlig helsepersonell anbefalte å ta abort. Ikke la analytiske og kjølige profesjonelle påvikre valget. Velg livet for barnet og du får selv mye mer igjen.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Erik - august 28, 2010 at 1:37 am
  20. jeg er meget stolt og kry av å ha så flotte medmennesker som det dere er når dere ‘’står” frem slik..det må være tøft.. for det vet jeg noe om.. jeg ble tvunget til abort og det går ikke en dag uten at jeg tenker på hva om/hvis/da… jeg er nå heldig som har 2 gutter på 1 og 6 ,men har aldri snakket med noen om følelsene mine og legene i Telemark mente at det ikke var noe å snakke om for jeg var for ”ung”.likevell sitter jeg med dagsdato full av dårlig samvittighet og skyldfølelse,dette hendte 11 år siden..

    så takk til dere som har satt ord på disse vonde minnene og satt ord på deres kjære etterlengtede bebiser..
    dette er første gangen for meg…

    patzy

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    patzy - august 28, 2010 at 10:25 am
  21. Et vennepar av meg mistet sønnen sin rett før termin for 6 år siden, jeg følte så med dem i sorgen. De valgte og ha en begravelse, for de nærmeste og ha en grav og gå til med gravstøtte, vet det har hjulpet de veldig. De har fått 3 gutter til i ettertid og har 4 unger til sammen, pluss at venninna mi har 2 barn fra tidligere. Så de har 6 gutter tilsammen, så de har nok og gjøre, men de er utrolige gode foreldre og har tatt med de minste barna til graven for og fortelle om storebroren som ikke er her lenger:( Hilsen Kristin

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Kristin - august 28, 2010 at 10:58 am
  22. Kjempeflott at du delar din historie med alle oss der ute! Eg skjønnar deg veldig godt at de tok dei valga de gjorde! Og eg forstår i alle fall delar av sorgen då eg har hatt ein spontanabort sjølv og etter 6 års kamp for å verta gravid og 3 mislykka prøverørsforsøk så veit eg godt kor stort ønsket om eit eige lite barn er. Ønsker dykk masse lykke til på ferden og håpar at de snart sit med ein sprell levandes baby i dykkar armar! :)

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Marianne - august 28, 2010 at 1:14 pm
  23. Godt å lese. Jeg mistet en tvilling i uke 27, men gikk ut 40 uker for å redde søsteren. Som nå er en flott jente i utdannelse og jobb, 21 år.
    Vi ble tilbudt abort (!) da tvillingen døde. Utenkelig. 1 mnd før termin ville de sette i gang fødselen, men jeg nektet fordi den ene allerede var død og jeg ville det beste for søsteren, ref lungemodenhet etc.etc
    Å bære et dødt lite barn i 13 uker gikk greit der og da, men i ettertid fikk jeg problemer.
    Så vi (og søsteren) har en liten grav å gå til, men nå går det greit. En sorg blir aldri borte, men den blekner med årene og er litt lettere å leve med.
    Anette

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Anette - august 28, 2010 at 3:51 pm
  24. Jeg har ingen barn og har aldri mistet et. Men det betyr ikke at jeg er uten empati, jeg bagateliserer ikke et slikt tap. Men jeg kan ikke forstå, men jeg prøver! Hvorfor skal noen mene det skal være mindre vondt å miste et barn som ikke enda er født, enn det som allerede er født? Man skaper da forhold med den lille fra første stund. Det er jo forferdelig å ikke kunne bli kjent med et liv man har ventet lenge på! Jeg har selv vært vitne til sorgen hos de som mistet barnet sitt en time etter fødsel.. Barnet var helt friskt, ferdig utviklet men skjedde store komplikasjoner under fødselen. Hjerte mitt blødde for foreldrene og de rundt. Det tok henne lange tider å sørge, men heldigvis hadde hun en fantastisk støtte rundt seg og ting går bedre nå.

    Et flott innlegg, det forteller noe viktig!

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Darunia - august 29, 2010 at 4:55 pm
  25. hei.kjenner meg veldigt mye igjenn i det som står i innleggene her.har mistet to gutter i senaborter,en i gutt i 2001 og en gutt i 2001.kommer alltid til og mangle to små gutter her.en sorg som aldri slipper taket.vanskeligt for andre og forstå smerten.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    thorhild - august 29, 2010 at 5:00 pm
  26. Hei… Å miste et barn er så forerdelig vondt, det kan ikke beskrives med ord…Jeg har mistet to små jenter og abortert to ganger i ca tredje mnd. Første gangen fødte jeg 2,5 mnd før tiden pga svangerskapsforgiftning, vesla våres ble 19 dager. Andre jenta mi ,da holdt ikke livmora henne oppe, det ble satt på ring på livmorhalsen, men forsent. Hun kom etter 5 mnd og ei uke…Jeg fødte henne på vanelig måte, viste at hun var død. Det var fryktelig vondt… Hadde jeg ikke hatt en gutt på 9 år å komme hjem til og en snill mann, da så vet jeg sannelig ikke… Livet ble heldigvis godt igjen etter som tiden gjekk. I dag er jeg bestemor til verdens herligste gutt på 3 år og ei tulle på 3 mnd, som foresten heter etter lilletanta si, Ingrid…Det var stort og det har falt mange tårer i glede over det… Så til alle der som opplever å miste barnet deres , dere blir glade igjen når tiden har arbeidet for dere…Har vondt av dere alle som står midt oppi slikt …Mange gode klemmer til dere alle fra en mor som har vert hardt prøvet….

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    randi - august 29, 2010 at 10:51 pm
  27. hei her var det mye fine fortellinger av å miste et barn. men livet går jo vidre. ta vare på de minnen man har. jeg føler med dere. Lykke til. klem fra gry

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    gry - august 30, 2010 at 1:57 pm
  28. Her er mange modige og sterke mennesker som har skrevet på denne siden.
    Tårene renner mens jeg leser inlegg etter innlegg.
    Mistet selv den ene av mine tvillinger tidlig i svangerskapet, og savnet er der selv om jeg fikk en velskapt gutt.
    Mange av dere har tatt valg jeg aldri ville vært stærk nok til å ta. Jeg tror jeg ville lagt meg ned og gitt opp, mens dere gjorde det som var best for deres barn.
    All ære til dere.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Gråter - august 30, 2010 at 4:18 pm
  29. [...] en respons på min kronikk «Moralsk resirkulering» (21.08) forteller Lene Bjånesøy Engh (26.08) hvordan hun opplevde «Å miste et barn» etter en selektiv abort. Det er viktig at den [...]

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Abort eller fødsel | VG Debatt - august 31, 2010 at 12:42 pm
  30. Tusen takk til hver og en av dere som har kommentert innlegget mitt. Dere formidler en forståelse og hjertevarme som rører meg dypt. Det er sterkt å lese og det gjør meg vondt at det er så mange der ute som kjenner altfor godt til smerten ved å ha et barn for lite. Ingen kan definere, begrense eller sammenlikne sorg, men vi kan lære av hverandres måte å takle den på.
    Vi skal våge å ta debatter om viktige og vanskelige ting her i livet – også om senabort. Men jeg insisterer på at stemmen fra oss som sitter med de egenopplevde erfaringene skal blir hørt.
    Jeg kan aldri vite hvordan livet hadde vært i dag dersom vår opplevelse av senaborten hadde vært annerledes. Jeg kan ikke si hvordan sorgen hadde artet seg dersom vi ikke hadde fått se og holde datteren vår. Men jeg tør påstå at livene våre har blitt beriket, ikke berøvet, av minnene vi fikk skape sammen med den lille jenten som forandret livene våre og som for alltid vil være i våre hjerter.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Lene Bjånesøy Engh - august 31, 2010 at 3:56 pm
  31. Dette var godt skrevet og ikke minst sterkt å lese.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Toffee - september 1, 2010 at 1:00 am

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00