Når begynner livet?

SENABORTER

saugstad

Ola Didrik Saugstad,

Professor i Barnesykdommer,

Oslo Universitetssykehus, UiO mener

*Menneskelivet må behandles med respekt fra unnfangelsen.
*Hvordan vil samfunnet ta vare på de svakeste blant oss?
*Samfunnet må ha klare regler for å unngå gråsoner mellom abort og for tidlig fødsel.

VG har satt søkelys på problemer ved senabort og spørsmål som angår grensen mellom liv og død. Hva gjør man når det aborterte fosteret puster og hvilke behov for ritualer har man etter en slik hendelse?
Det dype engasjementet disse spørsmålene vekker og blir besvart på, viser at dette er noe som angår mange. Selv har jeg møtt noen av problemstillingene gjennom mange år som lege for nyfødte. Dels fordi jeg har behandlet mange barn på grensen til å overleve ved ca. 23 ukers svangerskap, og dels fordi jeg har sett mange nyfødte med alvorlige misdannelser, og møtt foreldrene til disse. De valg som moderne medisin fremtvinger og som samfunnet forventer at foreldre med fostre med alvorlige misdannelser skal ta, er blant de vanskeligste man kan bli stilt overfor.
Respekt for alt liv
Men uansett i hvilken sammenheng man møter disse problemstillingene, er det blitt stadig viktigere for meg å fremheve at respekten for alt liv må opprettholdes. Vi som arbeider med dette ser at ikke alt liv kan bevares, men respekten for livet i alle faser må likevel ivaretas. Jeg tror dette er en viktig grunn til å stille spørsmålet om når menneskelivet begynner og hvilken verdi det skal ha. Dette er blitt diskutert på nytt og på nytt de siste 30-40 årene, men som et sunt samfunn etter min mening bør ha en kontinuerlig debatt om.
Spørsmålet om når menneskelivet starter er komplisert og vekker sterke følelsesmessige debatter. Grunnen til det er at svaret på spørsmålet kan ha konsekvenser for vårt syn på abort, og kanskje på menneskelivet generelt. Det er også viktig å diskutere hvordan vi skal beskytte det tidlige menneskelivet, fordi det avspeiler hvordan samfunnet vil ta vare på de svakeste blant oss.
Medisinsk kunnskap kan bidra med fakta som er en viktig bakgrunn når samfunnet skal vurdere når fosteret får menneskeverd. Noen sier embryoet blir et menneske ved implantasjonen, når embryoet ved seks dagers alder slår seg ned i livmorveggen. Andre hevder at gastrulasjonen ved to ukers alder er et avgjørende øyeblikk i menneskets utvikling. Da får fosteret det første tegn på at sentralnervesystemet blir dannet. Andre igjen vil hevde at et foster ikke er et eget individ før det er levedyktig rundt 22-24 svangerskapsuke.

kuvøse

Skille ikke mulig
Det problematiske med slike skiller er at forskningen mer og mer støtter argumentet om at fosterets utvikling er kontinuerlig og at det ikke er mulig å sette noe skarpt skille i den biologiske utviklingen, bortsett fra befruktningen.
Det er ingen tvil om at menneskelivet genetisk sett starter ved befruktningen, ved sammensmeltingen av en egg og sædcelle. Men heller ikke dette er blitt like enkelt som før etter at man har forstått at også befruktningen er en prosess som strekker seg over 12-24 timer.
Det er derfor ikke noe eksakt øyeblikk vi kan peke på at menneskelivet starter. Selv mener jeg at dette er en grunn til at menneskelivet må behandles med respekt fra unnfangelsen. Det betyr ikke at et foster nødvendigvis skal ha en beskyttelse som er identisk med et født individ, men det skal respekteres å ha et vern. Det betyr også at noen ønsker å markere med ritualer hvis et foster dør, mens andre ikke har slike behov. Det må i hvert fall ikke bli slik at helsevesenet eller kirken påtvinger hvordan den enkelte skal møte dette. Et foster som puster en stund etter en abort, er selvfølgelig etter den vanlige definisjonen ikke dødfødt. I håndteringen av slike situasjoner må hensynet til foreldrene være viktigere enn hensynet til helsepersonellet.
Abort – fødsel
Noen av utfordringene vi står overfor illustreres når grensen mellom senabort og for tidlig fødsel krysses. I dag redder vi for tidlig fødte barn etter bare 23 ukers svangerskap. I utlandet har man rapportert at foster ned til 21-22 uker er reddet. Det sier seg selv at når senaborter blir utført rundt denne tiden, havner vi i etisk dilemmaer, som kan være vanskelig å forholde seg til.
Selv har jeg stått for det synet at vi bør satse på å redde for tidlig fødte barn ned til 23 uker. Erfaringen både fra Norge og utlandet sier at dette har vært et riktig standpunkt. Men da må samfunnet ha klare regler så man i så stor grad som mulig unngår gråsoner mellom abort og for tidlig fødsel.
Ikke minst for foreldrene, men også for helsepersonell som er involvert i dette, representerer dette en belastning. Det er tankevekkende at det er så vanskelig å få helsepersonell til å uttale seg om slike saker i gråsonen mellom liv og død.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

9 kommentarer

  1. [...] Moralsk resirkulering Når begynner livet? [...]

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Å miste et barn | VG Debatt - august 27, 2010 at 12:48 pm
  2. Dilemaet er jo forståelig.
    Men om man kan redde et liv så ville det vel være naturlig å prøve.
    Men om det viser seg at man ikke kan redde et liv før 23. uke, kunstig eller på annen måte, så burde man jo kunne akseptere det.
    Så grensen må jo ligge der legevitenskapen til en hver tid makter å redde livet.
    Og da må man selvfølgelig ta hensyn til om fosteret er levedyktig eller man utfører en abort så tidlig at på grunn av det, får et avkom som vil komme til å få all verdens plager og smerter.

    Selvfølgelig må foreldrene event. den enslige moren være informert om situasjonen dersom det kan antaes at fosteret vil komme til å bli deformert.
    En må da anta at foreldrene, moren, er i stand til å tenke mer på sitt avkomme enn seg selv.

    Kirken kan ikke vurdere slike ting, fordi da ordet “hellig” ble omsatt fra å “holde i hevd”, druknet også betydningen.

    Likevell. Å holde i hevd, å ivareta, skiller seg ikke mye ut fra “hellig”. Men rekkevidden av “hellig” er bunnløs.

    I motsettning til “å holde i hevd”, det man kan ivareta.

    Dermed blir forskjellen den at som prest eller biskop kan man ikke selv berge fosteret, men pålegger andre å gjøre mirakler de selv ikke kan utføre.

    Det betyr fra kirkens ståsted at uansett hvor mye fosteret er skadd eller hvilken tilstand det blir født under skal det leve. Uansett om det blir født med to hoder eller ingen lemmer eller holdes kunstig i live resten av sitt liv.

    Og årsaken til det er det kunstige ordet “hellig” som fratar mennesker egenansvar og refleksjonsevne.

    Der finnes ikke en eneste ting på jorden som ikke kan betegnes som liv, heller ikke kjemi eller atomene i vår egen kropp.
    Heller ikke lammene og oksene som sies skal ofres, og blir det.
    Er ikke de likeledes “Hellig”? Er ikke vi en dyreart?

    Så derfor må legevitenkapen som du, bruke sunn fornuft og tilsidesette ønskedrømmer og fantasier fra mengder av mennesker, og tenke på at det gjelder fosterets beste.

    Og så lenge fosteret ikke er bevisst seg selv som individ, vil det heller ikke vite at det er et menneske.
    Og et apefoster vil heller ikke vite at det skal bli en ape.

    Så igjen står man med det forholdet, at som paven nekter sine undersåtter å bruke prevensjon fordi sed og egg er “hellig”, men snur da det går opp for han at han vil komme til å sulte ihjel når det går opp for han at vi blir for mange til å opprettholde livet på denne kloden.

    Så jeg er enig i ditt syn uasett av godt og vondt, noen må skjære igjennom.
    Så får man siden om der er grunn for det, korrigere, slik man alltid må, innenfor vitenskapen.

    Og kirken?
    De er ennå ikke , etter tusener av år, ennå ikke har skjønt at et foster som vokser opp, blir voksen og dør, er underlagt evolusjonen. Altså utviklingslæren.

    Hvordan skulle de ellers utvikle seg?
    Lykke til og stå på.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    kungfuz - august 27, 2010 at 6:53 pm
  3. Menneskekroppen skal selvfølgelig behandles med respekt fra unnfangelsen. Dette mener jeg fordi slik jeg har forstått består vi vel også av en sjel og ikke bare en fysisk kropp? Når kroppen dør blir den tilintetgjort, og sjelen forlater den. På ett eller annet tidspunkt under fosterstadiet tar sjelen bolig i kroppen. Er ikke dette også et poeng her? Når gjør sjelen det? Like før fødsel; eller kanskje like etter? Eller er den på plass allerede ved befruktningen? Fikk selv en for tidlig født datter, som veide 970 gr. for over 30 år siden. Er lykkelig for ekspertisen.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    torild fjeld - august 27, 2010 at 9:11 pm
  4. Etter mitt syn starter livet når Gud sender livsånden ned i fosteret.Da starter hjertet å slå og fosteret er et levende menneske.Mennesket består av ånd sjel og legeme.Et menneske dør når livsånden forlater kroppen.Livsånden og dermed livet kommer fra Gud.Dette burde alle ha forstått.De som ikke tror på Gud de holder seg til sine synsinger og gjetninger.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Odd Hansen - august 28, 2010 at 3:46 pm
  5. [...] Når begynner livet? [...]

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Abort eller fødsel | VG Debatt - august 31, 2010 at 3:13 pm
  6. Jeg mener at livet starter 3-årsalderen, når barnet lærer å snakke ettersom det da skjer en psykologisk black-out som sletter nermest alle minner fra før den alderen.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Kim - august 31, 2010 at 5:13 pm
  7. “Etter mitt syn starter livet når Gud sender livsånden ned i fosteret.Da starter hjertet å slå og fosteret er et levende menneske.Mennesket består av ånd sjel og legeme.Et menneske dør når livsånden forlater kroppen.Livsånden og dermed livet kommer fra Gud. Dette burde alle ha forstått. De som ikke tror på Gud de holder seg til sine synsinger og gjetninger.”

    Du skriver at dette burde alle ha forstått.
    Hvorfor det? Det finnes jo ikke et eneste bevis for det du sier.

    Og kan ikke du heller holde deg til dine egne synsinger og gjetninger? Så kan resten av oss se på vitenskapelige beviste fakta.

    Fakta er at ingen vet nøyaktig når livet begynner.
    Personlig mener jeg at fra det øyeblikk et foster er utvokst nok til å overleve uten kunstig hjelp, så burde det regnes som et fullverdig menneske.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Harald - august 31, 2010 at 6:02 pm
  8. Debatten om når et menneskeliv starter er viktig, og bør tåles av det norske samfunn å tas fram igjen og igjen. Likeledes bør vi tåle debatten om hva slags liv som skal regnes som verdige, vi må tåle debatt rundt selektiv abort. Er funksjonshemmede fostere mindre verdt? Er fostre med store utviklingsfeil mindre verdt? Skal man tåle at slike barn selekteres bort? Eller skal samme regler gjelde for dem som for normale fostere? Hvem bestemmer om et liv som forventes å være kortvarig er mindre verdt? Vi har ingen garantier for hvordan det går noen av oss i livet, og statistikk, lærer vi, gjelder ikke for enkeltindivider. Det gjelder også når man oppgir prognosen for funksjonshemmede fostere. Vi må tåle debatt om dette.
    Mor til trisomi 18-barn (”uforenlig med liv”)

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Siri Fuglem Berg - september 7, 2010 at 6:09 pm
  9. [...] skrev også i VG om samme tema i august i [...]

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00