Abort eller fødsel


Risø

Sølvi Marie Risøy, førestamanuensis i sosiologi ved Høgskulen i Sogn og Fjordane.

Leserinnlegg skrevet av Sølvi Marie Risøy, førestamanuensis i sosiologi ved Høgskulen i Sogn og Fjordane.

* Enkeltpersoners fortelling om senaborter må informere debatten, ikke stanse den.

* Gjennomføringen av religiøse ritualer ved senaborter kan gjøre vold på kvinnens opplevelse av situasjonen og forverre sorgen, skriver Risøy som har levert doktoravhandling om reaksjonene etter senaborter.

Som en respons på min kronikk «Moralsk resirkulering» (21.08) forteller Lene Bjånesøy Engh (26.08) hvordan hun opplevde «Å miste et barn» etter en selektiv abort.

Det er viktig at den offentlige debatten åpner opp for slike personlige bekjennelseshistorier, de kan være del av starten på en prosess ut av tabuet som omgir selektiv abort.

Men fortellingene må også fortolkes for at vi skal forstå deres samfunnsmessige betydning. En fortelling er ikke alle fortellingene, en diagnose er ikke alle diagnosene. Følelser må informere debatten, men de må ikke få styre eller stoppe den.

Ikke bare Downs

Engh har rett i at selektiv abort ikke bare handler om Downs syndrom, men det handler heller ikke bare om dødelige avvik, som i hennes tilfelle.

Det blir tatt selektiv abort på grunn av kromosomavvik som er betydelig mildere enn Downs syndrom. I dag tas det abort på grunn av Klinefelter, et kromosomavvik som oftest blir diagnostisert når den voksne mannen kommer til infertilitetsutredning.

Selektive aborter kan utføres svært tidlig, men halvparten av disse abortene skjer i 18. og 19. uke. I 2009 ble 5,9 % av de selektive abortene i utført i uke 21, som den Bjånesøy Engh forteller om. 0,8 % av abortene skjer i uke 22, og 2,3 % i uke 23 og over.

ufødt

Foto: Scanpix

Ensom avgjørelse

Kronikken fremviser de mange paradoksene som gjennomsyrer de personlige fortellingene om selektiv abort. I samme fortelling var det «sykdommen som tok fra oss barnet vårt, ikke senaborten», samtidig som det beskrives en vanskelig valgprosess der paret skal «leve videre med valget hver eneste dag». Valget beskrives som ensomt, derfor lengter hun etter at andre skal hjelpe i beslutningen: «midt i marerittet var jeg nærmest desperat etter at noen skulle fortelle oss hva som var riktig å gjøre». Men, samtidig kan ikke valget «overlates til noen andre».

I det vanskelige, og viktigste valget er kvinnen overlatt til seg selv. Ingen betviler hennes beslutningskompetanse. Den smerte og lidelse som hun tar beslutningen i er nødvendig for at avgjørelsen skal bli moralsk.

Riktig sorg

Når diagnosen blir satt oppstår det en krise som gjør at det «ikke alltid er lett til å tenke klart og ta de rette avgjørelsene», slik Engh skriver. Kvinnen er autonom nok til å ta den store og viktige beslutningen, men etter at den er tatt er krisen et argument for å overlate til det medisinske personalet å definere hva som er rett. Noen valg finnes ikke. Kvinnen må føde fosteret, hun kan ikke velge kirurgisk abort. Hun får heller ikke bestemme fritt om hun vil se og holde, det finnes en forståelse av hva som er riktig.

«Vi ble på ingen måte presset, heller dyttet vennlig i riktig retning», skriver hun. I en krisesituasjon er det nettopp de vennlige dyttene, og påpekningen av at det finnes en riktig retning, som er den mest effektive form for overtalelse.

Etter å ha vært gjennom en prosess der de har født, sett og holdt, fått velsignelse og hatt begravelse, så forteller kvinnen sterke historier om hvordan de må «kjempe for retten til å sørge».

Dette handler om sorgens legitimitet. I samfunnet finnes det en moralsk skalering av selektive aborter.

Moralske aborter

På den er aborter på grunn av dødelig avvik plassert høyest, Downs syndrom et sted i midten, og Klinefelter på bunnen. Jo høyere på skalaen aborten er, jo mer moralsk riktig blir den sett som, og jo mer legitim blir sorgen. Men, hva når du har opplevd at du har mistet et barn etter en Klinefelter abort? Hvordan skal du da blir møtt med forståelse og få en legitim sorg. Den triste sannhet er at mange opplever at de må omskrive det som har skjedd, komme med en bedre diagnose enn den som var den reelle, for å bli møtt i den sorgen de er i.

Jeg har samlet og analysert en mengde fortellinger om selektiv abort, og skrevet en doktoravhandling om emnet. Forskningens oppgave er ikke å gjenfortelle empirien, den er å analysere den og sette den i kontekst. Når den enkelte fortelling settes sammen med andre fortellinger oppstår det andre mønster enn de som er synlige for den enkelte.

Gjennom abortfødselen, at en ser og holder fosteret, prestens velsignelse og begravelse, overføres det mening fra dødfødsel, fødsel og dåpsseremonien, det skjer en moralsk omskriving av det som har skjedd. Kvinnen går fra å være en kvinne som har abortert til en mor som har født. Fosteret går fra et abortert foster til et avlidt barn. Denne moralske resirkuleringen kan gjøre vold på kvinnens opplevelse av situasjonen, og at den kan forverre hennes sorgreaksjoner. Dette bør medføre at vi diskuterer praksisen rundt de selektive abortene.

- Sølvi Marie Risøy

Les alle innleggene i denne debatten:

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

11 kommentarer

  1. Det alle må merke seg er at hvis de selv var blitt abortert hadde de ikke selv senere vært i stand til å abortere sitt eget barn. Abort er faktisk å ta et uskyldig liv, uansett forhistorien til hvordan man ble gravid, og hvor tragiske omstendigheter man ble gravid i, så letter det ikke situasjonen noe å legge til en enda mer tragisk handling, nemlig å ta livet av et barn som er i utvikling. Det kan kanskje synes som den enkleste løsningen der og da, men problemet med abort er jo at beslutningen om å ta aborten tas i situasjoner der kvinnen opplever et slikt press og et følelsesmessig kaos at hvis hun velger å ta livet av sitt eget barn og i framtiden skulle angre, hva skal hun gjøre da?

    I ulike land har man ulike regler for hvor sent i graviditeten barnet kan tas livet av. Men hvem i den hele vide verden skal gis den myndigheten det er å bestemme nøyaktig på dagen når abort er greit og når det ikke er greit. Hvem besitter denne sannheten?

    Livet begynner ved unnfangelsen, uansett hva menn og kvinner i hvite frakker eller politikere på Stortinget sier og det er ingen hjelp til kvinner som synes det er vanskelig å bære fram og ta hånd om et barn å hjelpe dem å ta livet av det. For de som kjenner litt til hva kvinner som faktisk har utført abort gjennomgår senere i livet er i hvertfall dette helt klart. Mange, om ikke alle, regner seg fram til antatt fødselsdato for barnet de tok livet av og når den dagen nærmer seg, hvert eneste år fram til sin dødsdag veller sorgen innover dem over det barnet de kunne ha hatt, men valgte å ikke få.

    At ikke kvinner får den støtten de skulle ha hatt i en situasjon hvor man faktisk har vært 2 for å lage barnet er dypt tragisk og her bør mange gå i seg selv og be om tilgivelse, men å legge press på den vordende moren fordi man vil “hjelpe” ved å oppfordre henne til å ta abort er et svik og en forbrytelse både mot kvinnen og det nydelige livet hun bærer i seg.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Dave - august 31, 2010 at 5:00 pm
  2. Veldig aktuelt tema for meg som er gravid og skal benytte meg av fosterdiagnostikk. Jeg er heldig som vil kunne få et sikkert svar innenfor 12-ukers-grensen, og sånn sett slipper å tvinges til en fødsel. For min del er det veldig avgjørende at om fosteret er sykt, så skal det fjernes med utskrapning og behandles som biologisk materiale.

    Noe som skremmer meg er at jeg er redd det ikke er legitimt å sørge over en provosert abort. Jeg vil ikke folk skal vite hvilket valg vi tar, fordi jeg er redd folk skal reagere med at det er selvforskyldt sorg. Jeg hadde helt klart trengt støtte, og ikke minst trengt å snakke med venner og familie om det som skjer, men er for redd for å dømmes for mitt valg. Diagnosen vi sjekker for er muligens nærmere Klinefelter enn Downs, i så måte er ikke legitimiteten den største.

    Krysser fingrene for at fosterdiagnostikk viser at alt er ok, og vi slipper å møte sorgen alene.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Lilly - august 31, 2010 at 10:57 pm
  3. Jeg har selv gått gjennom en senabort, og jeg kjenner meg absolutt ikke igjen i det du sier om at kvinnen ikke har noe valg i forhold til om hun vil se det døde barnet eller ei. Jeg kjenner meg heller ikke igjen i at prosessen etterpå forverrer sorgsituasjonen. Tvert imot. Det å se barnet, delta på gravnedleggelse, prate med sosionom og mer til bidro til at vi fikk pratet ut om den triste opplevelsen og fått det ut av systemet så langt det var mulig. Jeg trodde absolutt ikke at det var noe jeg ville trenge, men å være på kirkegården og se at det var mange i vår situasjon, som hadde mistet et lite barn og få en slags avslutning på det hele hjalp i hvert fall litt. Selv om det selvsagt er usannsynlig tøft å se tolv bittesmå kister bli lagt ned i jorda. Og det er tøft å se et dødt lite barn/foster, men samtidig så vi jo at det var noe galt og at det vi gjorde var riktig. Jeg føler ikke at vi ble presset til noe som helst, men at vi tok alle valgene som føltes riktig for oss der og da. Jeg tror også at man ikke helt vet hva man trenger før man er midt oppi situasjonen, og da trenger man helt andre ting enn man kanskje trodde. Vi fikk all den hjelpen vi trengte, og gjorde det vi følte vi trengte. Til sammen hjalp det oss til å komme gjennom en trist opplevelse og få bearbeidet det skikkelig. Jeg tror ikke jeg hadde klart å bli gravid bare tre måneder etter senarborten dersom vi ikke hadde fått så god hjelp, og blitt ferdig med sorgprosessen. I dag har vi to flotte jenter på 4 og 6, som vi ikke ville hatt dersom vi hadde valgt noe annerledes. Det er bra at det diskuteres rundt dette, for det er et vanskelig tema, men jeg håper ikke at noen av dagens ordninger blir ødelagt.De fungerte i hvert fall helt strålende for oss.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    charlotte - september 1, 2010 at 9:20 am
  4. Jeg har selv foretatt selektiv abort -heldigvis i uke 12 etter en morkakeprøve. Jeg deler oppfatningen ovenfor om tidspunktet for aborten -det var svært viktig for meg at det var en utskrapning og ikke en “fødsel”. Hadde jeg fått svar på analysen en uke senere hadde det blitt en “fødsel”. Jeg kan si med hånden på hjertet at jeg ikke ville ha ønsket å se fosteret. Jeg hadde ikke ønsket en prest, -jeg ville bare ha blitt ferdig med det! min diagnose er nok også nærmere klinerfeldt syndrom enn downs syndrom. Likevel ønsker jeg ikke å føre sykdommen videre. det kan jeg ikke. men jeg er redd for å bli “dømt” av andre. ingen vet hva vi går igjennom, og ingen skal få vite det! Jeg tror mange i samme båt føler det samme rundt situasjonen. Derfor er det vanskelig å få saken vår ut -ingen ønsker å fronte det. iallefall ikke hvis det ikke er snakk om en dødelig sykdom som foresakte den selektive aborten.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    misty - september 1, 2010 at 1:00 pm
  5. Dersom Klinefelters syndrom er en tilstand som gir adgang til senabort – da lurer jeg på hvor går grensen? Hvem definerer grensen? Er disse grensene hele tiden i flyt? Dette dreier seg ikke bare om hver enkelt familie, dette dreier seg om det samfunnet vi alle skal leve i og med. Dette dreier seg hvor mye annerledeshet dette samfunnet kommer til å akseptere i fremtiden. Det bør være politikerne som sørger for at dette er en levende debatt og at vi i alle fall er bevisst den utviklingen som skjer. I stedet lurer jeg på om det hele reduseres til en medisinsk debatt der det avgjørende er hva man kan teste for, og hvor mange avvik man kan oppdage.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Anne Skarstad - september 1, 2010 at 2:02 pm
  6. På oppfordring fra VG vil jeg nå gjerne kommentere noen av kommentarene litt, og forhåpentlig bidra til oppklaring der det er nødvendig.

    Når det gjelder Lilly krysser jeg fingrene for dere jeg også, og takker for at du bidro til å nyansere debatten gjennom din historie. Der du kjenner deg igjen i det jeg skriver, kjenner Charlotte seg ikke igjen i at det jeg skriver om at kvinnen ikke har noe valg om hun vil se fosteret eller ei. Nå er det jo ikke det jeg skriver. Jeg skriver at hun ikke har valg når det gjelder abortmetode, og at hun blir presset og puffet mot å se og holde. Hun får et valg, men samtidig forklart at det er bare en av mulighetene som er “riktig”. Håpet er at denne diskusjonen skal føre til at flere har valg. Det er godt at du opplevde at du ble møt som du ønsket. Men, det er også slik at forståelsen av hva som har skjedd også formes av ritualer og rutiner. Derfor mener jeg, som du, at det er viktig at vi diskuterer dette. Det er også viktig for meg å understreke at jeg IKKE vil gjøre sorgen etter en selektiv abort mindre enn den er. Tvert om, for mange, er sorgen etter en selektiv abort tung, komplisert og langvarig. Spørsmålet mitt er om sorgen blir tyngre, mer komplisert og mer langvarig enn den kunne vært om kvinnen var møtt annerledes.

    Misty forteller om sin tidlige, selektive, abort. Disse tidlige abortene er også en del av bildet, og dersom det blir innført blodscreening til alle vil det bli stadig flere av disse tidlige abortene. Jeg tror du har helt rett når du sier at “ingen ønsker å fronte det i allefall ikke hvis det ikke er snakk om en dødelig sykdom som forårsaket den selektive abroten. Lilly er inne på dette også når det gjelder legitimitet. Det er verdt å merke seg at de som har stått frem har fortalt om situasjoner med dødelig avvik. Dette tyder på at det er en moralsk skalering av de selektive aborter, og at en ikke kan snakke om at tabuet er løftet før en kan snakke om de abortene som i samfunnet blir sett som aborter med liten moralsk legitimitet.

    Anne Skarstad kjenner tydelig godt til diagnosen Klinefelter syndrom. Dette er et mildt kromosomavvik som oftest blir oppdaget når mannen kommer til infertilitetsutredning. Og når avviket er oppdaget kan mannen få tilbud om kunstig befruktning som mange andre. Denne diagnosen viser frem hvordan grensene for normalitetsforståelsene er i endring, og at en og samme diagnose av en kan vurderes som innenfor det normale, og av en annen som utenfor det normale. Når vi skal diskutere selektiv abort kan Klinefelter være en vel så tydelig grensediagnose å diskutere som Downs syndrom. Dette sitatet fra Skarstad lar jeg også være avslutningen på min kommentar:
    ”Det bør være politikerne som sørger for at dette er en levende debatt og at vi alle i alle fall er bevisst den utviklingen som skjer”.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Sølvi Marie Risøy - september 1, 2010 at 3:08 pm
  7. Og avhandlingen min kan leses i sin helhet på:

    http://hdl.handle.net/1956/3952

    Med vennlig hilsen ¨
    Sølvi Marie Risøy

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Sølvi Marie Risøy - september 1, 2010 at 3:11 pm
  8. Dette er et personlig spørsmål og ikke et offentlig.
    Om den respektive motstanden i offentligheten ikke da er villige til å være ansvarlig for barnet og grunnlaget for ikke abort, fremfor å fraskrive seg dette ansvaret.

    Det er svært mange ting å ta i betraktning i forkant av en abort, og det finnes ingen mennesker på denne jord mer kvalifisert til dette enn den gravide selv!

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Vomiter - september 1, 2010 at 4:12 pm
  9. Setter pris på kommentar på kommentarer, Sølvi.

    Den siste setningen om at politikerne burde stå for rammene av denne praksisen vil jeg gjerne kommentere.
    Da vi først kom til genetisk veiledning ville jeg først at genetikeren skulle fortelle meg om sykdommen vår er alvorlig nok til at det “greit” å avbryte. Jeg tenkte at det ville føles lettere for meg å gjøre det hvis legen kunne si i klartekst at dette var greit. Og så ville jeg kanskje latt vær å få flere barn hvis de ikke syns det var greit. Svaret fra genetikeren var “hvis dere mener det er en alvorlig diagnose, så stiller ikke vi spørsmål ved noens dømmekraft”. Altså at det er opp til oss selv å kjenne på om vi syns diagnosen er alvorlig nok. Og nå i ettertid skjønner jeg jo at det er det beste. Hvem kan vite bedre enn oss hvor alvorlig vi opplever diagnosen? Jeg håper ikke det kommer noen føringer fra myndighetene om hva som er “greit å avbryte”, for det er ingen som har kompetanse til å kunne sette noen grense.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Lilly - september 1, 2010 at 8:04 pm
  10. [...] å bære. Jeg har selv gått gjennom en senabort i uke 20, og jeg kjenner meg absolutt ikke igjen i Sølvi Marie Risøys påstander om at ritualer forsterker og forlenger sorgen. På forhånd trodde jeg absolutt ikke at det [...]

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Bearbeidet sorgen | VG Debatt - september 9, 2010 at 11:57 am
  11. [...] avskjedsritualer til en god sorgprosess ved senabort? Forsker Sølvi Marie Risøy hevder ritualene kan komplisere sorgen fordi de endrer fosterets status til å bli et barn med egen identitet. Grunnleggende spørsmål er [...]

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Omstridte ritualer | VG Debatt - september 9, 2010 at 12:05 pm

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00