Jeg ble krenket

anonymt

ANONYM

VGs debatt om senaborter må føre til endringer i sykehusenes rutiner. Min egen erfaring med selektiv abort, har vekket mye harme i meg.
 Jeg vil uttrykke takknemlighet over at debatten om senaborter er kommet opp.
Jeg har tatt abort etter å ha oppdaget på ultralyd i uke 12 at fosteret hadde en alvorlig kromosomfeil med dødelig utfall. Abortspørsmålet var en problemstilling jeg var vel vitende om at kunne dukke opp når man velger tidlig ultralyd. For meg var derfor valget om å ta abort både gjennomtenkt og enkelt, men ikke fritt for ubehag.
Sjokk og sorg
Min umiddelbare reaksjon var sjokk og sorg over at det ikke ble noe barn denne gangen, og kanskje aldri pga. min høye alder og av frykt for gjentagelse. Ikke et øyeblikk tenkte jeg at jeg hadde mistet et barn, eller at dette fosteret hadde en egen identitet som menneske. Jeg hadde ikke var kommet så langt i svangerskapet og jeg har opplevd spontanabort to ganger tidligere.
Min neste reaksjon var takknemlighet over å ha oppdaget kromosomfeilen så tidlig, og over å ha muligheten til å ta abort. Jeg opplevde situasjonen som tøff, men overkommelig, og så frem til å legge det hele bak meg. De virkelig vanskelige følelsene dukket opp da jeg skjønte at fristen for selvbestemt abort var gått ut, og at jeg måtte stilles ovenfor en nemnd som skulle avgjøre min videre skjebne. Jeg fikk imidlertid raskt vite at dette bare var en formalitet i min situasjon.
Krenkende og grotesk
Verst ble det da jeg fikk vite at fosteret skulle aborteres gjennom en igangsatt fødsel på fødeavdelingen, en såkalt medisinsk abort. De velmenende jordmødrene informerte og utbroderte hva jeg skulle gjennom og jeg opplevde det hele som psykisk terror. De fortalte meg at fosteret kanskje kunne ha noen sammentrekninger etter abortfødselen, de ville vite om jeg ville se fosteret og ta farvel med det, om jeg ville gravlegge det eller om det skulle til minnelunden.
Jeg opplevde spørsmålene og informasjonen deres både som krenkende og groteske. Hvem ønsker å se et 13 uker gammelt underutviklet foster? Burde jeg føle noe mer enn det jeg gjorde for dette fosteret?
Føre til endringer
Var det noe galt med meg som mente at de kunne brenne fosteret (hvilket jeg fikk vite at ikke var noe alternativ)? Burde jeg ha dårlig samvittighet? Heldigvis ble jeg reddet av mitt voksende sinne.
Hvorfor kunne jeg ikke bare få lov til å ta bort fosteret, sørge over at det ikke ble noe barn, synes litt synd på meg selv som hadde vært så uheldig og gå videre med livet mitt? Skal noen fortelle meg ha jeg burde føle? Er det ikke lov til å skjerme seg mot smerte og ivareta sin egen psykiske helse i en situasjon som i utgangspunktet er så vanskelig?
Under den smertefulle abortfødselen viste det seg at fosteret ikke ville ut av seg selv. En lege måtte dra det ut. Da morkaken heller ikke ville ut fikk jeg store blødninger og ble lagt i narkose. Dermed fikk aborten den avslutningen som i utgangspunktet kunne spart meg for mye lidelse.
Jeg håper at debatten fører til endringer i rutinene på sykehusene med denne type aborter.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00