Makt over egen sorg

 Klingen

Foto: SCANPIX

 

Av HEGE KLINGEN

 

VGs debatt om senaborter tar opp viktige tema knyttet til kvinnens valg av sorgprosess og om en abortfødsel eller kirurgisk abort er det beste.
Jeg har selv mistet et barn, tredje juli i år. I vårt tilfelle var det ikke en senabort, men en dødfødsel to dager etter termin. Sjokket var ubeskrivelig stort da vi fikk vite at hjertet ikke lenger slo og at barnet vårt var dødt.
Smerter
Vi fikk beskjed om at jeg ville bli satt i gang dagen etterpå med normal fødsel. Jeg måtte gå et døgn med det døde barnet i magen og jeg måtte føde det på naturlig vis.
Jeg hadde født et barn før, og visste hvilken smerte som var i vente. Til tross for smerten føder vi kvinner barn om igjen og om igjen. Fordi vi vet hva som er gevinsten: Å se det levende barnet vårt. Denne gangen ville det ikke være noen gevinst.
Press
Jeg tryglet og ba om keisersnitt, men fikk beskjed om at naturlig fødsel var til det beste for min sorgprosess. Da vi kom hjem til oss selv bestemte vi oss for at vi ikke ville holde ellers se barnet. Deretter ringte jeg fødeavdelingen og ba om å få satt i gang fødselen samme dag. Det fikk vi.
På sykehuset fortalte vi personalet hva vi hadde bestemt oss for, men jordmor svarte at selvfølgelig MÅTTE vi se og holde barnet, da dette ville hjelpe vår sorgprosess i etterkant.
Vi sto på vårt og det gjorde også personalet. Vi følte et press fra personalets side om å forstå at vår egen avgjørelse var gal. Vi følte at de så på oss som kalde og kyniske foreldre. Fødselen ble smertefull og opplevelsen av å føde et dødt barn har gjort meg redd for å bli gravid igjen. Jeg vil i alle fall ikke føde naturlig.
Hodet over vannet
Våre valg handlet om å holde hodet over vannet. Vi hadde en sønn fra før som skulle ivaretas. Vi viste at dersom vi holdt det døde barnet ville det føre til enda større psykiske traumer.
Vi er forskjellige vi mennesker og vi må behandles forskjellig. Det finnes ingen mal på sorg. Foreldre må få bestemme hvordan vi vil sørge. Helsepersonell må bli flinkere til å se hvert enkelt individ og deres behov. Jeg vil bestemme over egen kropp og egen sorg.
En for lite
På grunn av våre egne valg fungerer jeg i dag både i jobben, sosialt og som mor.
Jeg tror ikke det hadde vært tilfelle dersom jeg hadde gitt etter for presset fra helsepersonellet.
Vi vil alltid være en for lite i denne familien og sorgen over vår lille jente Matilde vil alltid være med oss.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

1 kommentar

  1. Dette er et vanskelig tema, og som du sier, alle er forskjellige. Når helsepersonell mener å ha rett i sine synspunkter, så har de nok endel erfaring, men det vil vel uansett bli et gjennomsnitt som de baserer sine råd på.

    Når de er så bastante som de dere opplevde, så kan man jo faktisk begynne å lure på hvem som skal bestemme hvordan vi som foreldre egentlig skal reagere.

    Det må være det verste man kan oppleve, å miste et barn, jeg aner ikke hvordan jeg hadde taklet det på beste måten for meg selv, men tror nok jeg ville følt med ganske så umyndiggjort hvis helsepersonell skulle diktere måten jeg skulle sørge på.

    Det er tøft gjort av deg å skrive dette innlegget, men det viser kanskje hvor bra du har taklet det på din egen måte. Håper at det ikke forandrer seg. En klem sendes fra meg…

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Lenesim - september 8, 2010 at 7:23 pm

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00