Bearbeidet sorgen

SENABORTER

cathrine

Cathrine Charlotte Berentsen, mor.

 

Uten sykehusets ritualer for begravelse av vårt senaborterte foster, tror jeg sorgen hadde vært vanskeligere å bære.
Jeg har selv gått gjennom en senabort i uke 20, og jeg kjenner meg absolutt ikke igjen i Sølvi Marie Risøys påstander om at ritualer forsterker og forlenger sorgen.
På forhånd trodde jeg absolutt ikke at det var noe jeg ville trenge, men å være på kirkegården og se at det var mange i vår situasjon, som hadde mistet et lite barn og få en slags avslutning på det hele, hjalp i hvert fall litt. Selv om det selvsagt er usannsynlig tøft å se tolv bitte små kister bli lagt ned i jorda.
God hjelp
Og det er tøft å se et dødt lite barn / foster, men samtidig så vi jo at det var noe galt og at det vi gjorde var riktig. Jeg tror heller ikke at man helt vet hva man trenger før man er midt oppi situasjonen, og da trenger du helt andre ting enn du kanskje trodde.
Jeg tror ikke jeg hadde klart, hverken fysisk eller mentalt, å bli gravid bare tre måneder etter senaborten dersom vi ikke hadde fått så god hjelp fra helsepersonell og venner. Vi fikk bearbeidet sorgen og ble ferdig med sorgprosessen. Med et unntak har alle vi har møtt i forbindelse med dette vært helt fantastiske. Vi møtte også en vidunderlig lege på Ullevål, fikk oppfølging i de neste svangerskapene, tilbud om fostervannsprøve, gentesting for å sjekke at det bare var uflaks og ekstra oppfølging i forhold til ultralyd. Han bidro også til at prosessen gikk kjapt når man først hadde konstatert at det ikke var «liv laga».
I dag har vi to flotte, friske jenter på 4 og 6, som vi ikke ville hatt hvis vi hadde valgt annerledes. Dersom vi hadde valgt å gå svangerskapet ut med det syke barnet, ville jeg vært nødt til å gå gjennom en fødsel med ett fullbårent barn som kanskje allerede hadde dødd i magen. Abortnemnda, som jeg ikke har noe som helst stygt å si om, mente fosteret ikke var forenlig med liv og at det ville dødd i løpet av svangerskapet eller rett etter fødselen. Det er alltids en liten mulighet for at legene kan ta feil, men i ettertid er jeg uansett glad for det «valget» vi tok. Dersom vi hadde gått svangerskapet ut tror jeg sorgprosessen ville tatt mye lengre tid. I så tilfelle er det slett ikke sikkert at vi hadde orket å prøve å få barn igjen.
Evig kamp
Et annet scenario er at barnet ville overlevd, tross legenes spådommer. Han ville vært multihandikapet, og trengt full støtte døgnet rundt. Han fikk ingen diagnose, bare at det var feil på kromosom 11, så han ville ikke vært i stand til å gjøre noe selv. Jeg ser for meg at vi, i tillegg til å ofre alt for ham, måtte kjempet med et byråkratisk helsevesen for å få den hjelpen vi hadde trengt. Livene våre ville sett helt annerledes ut og jeg tviler sterkt på om vi da ville ønsket å få flere barn.
Vårt barn hadde store avvik, men jeg har også forståelse for at kvinner velger å abortere foster som har mindre kromosomavvik. Foreldre som ikke er hundre prosent innstilt på å ofre alt for et handikapet barn vil heller ikke gi det barnet et optimalt liv. Da er det bedre at det avsluttes før det kommer så langt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00