Omstridte ritualer

SENABORTER

Trine

Trine Giving Kalstad, fagsjef i Landsforeningen uventet barnedød, mener:

*Å miste et barn setter spor.

*Det er viktig å få tatt avskjed med barnet.

* Ritualer skaper ikke sorg, de bidrar til en sunnere sorgprosess.

Bidrar avskjedsritualer til en god sorgprosess ved senabort? Forsker Sølvi Marie Risøy hevder ritualene kan komplisere sorgen fordi de endrer fosterets status til å bli et barn med egen identitet. Grunnleggende spørsmål er derfor når blir fosteret et barn for foreldrene og hva er riktige valg for den enkelte?
Debatten reiser viktige etiske spørsmål. Utgangspunktet er statsviter Risøys doktorgradsavhandling omkring kvinners opplevelser etter selektiv abort. Hun hevder at sykehusenes ritualer knyttet til avskjed skaper et nytt meningsinnhold til situasjonen og en tilknytning til fosteret (barnet) som kan være skadelig og forverre sorgen hos kvinnen. Særlig gjelder dette dem som ikke forholder seg til fosteret som sitt barn eller dem som ikke har et positivt forhold til graviditeten.
Viktige ritualer
LUBs erfaring viser hvordan de fleste gravide snakker om barnet i magen – og ikke om fosteret. For disse er det et ønsket barn de mister ved senabort, eller indusert dødfødsel, etter å ha fått beskjeden om at barnet hadde alvorlig sykdom eller misdannelse som ofte kan være uforenlig med liv. I disse tilfellene er det viktig at praksis på sykehusene gjenspeiler en slik holdning.
Å miste et barn setter spor, og det er viktig å få tatt avskjed med dette barnet. Sykehusenes ritualer er her sentrale. Ritualene hjelper oss å skape minner man kan leve videre på. Disse ritualene bidrar også til å gi barnet en identitet for andre i foreldrenes nettverk, noe som for mange er viktig i sorgprosessen. Ritualene skaper ikke sorg, de bidrar til en sunnere sorgprosess.
Og selv om ritualer skulle forsterke tapsopplevelser midlertidig, er dette skadelig? Til alle tider har ritualer vært viktige ved spesielle hendelser i livet. Hvordan ville vi reagert dersom sykehusene ikke viste barnet respekt? Hvis barnet ble fjernet og destruert som avfall, og kvinnen ikke så barnet, er dette ensbetydende med at hun ikke vil sørge over aborten? Risøys kronikk i VG som fremholder kvinnens rett til å velge bort avskjedsritualer, kan tolkes slik ut ifra sin avslutningskommentar: «Kvinnen må kunne velge å gå i narkose, våkne opp uten graviditet og gå videre i livet».

 

Barnegrav

Å gravlegge et senabortert foster er en viktig del av sorbearbeidelsen etter en selektiv abort, mener Kalstad

Foto: Marte Vike Arnesen.

Nødvendig med fødsel
I LUB erfarer vi også at det er viktig at kvinnen får et reelt valg vedrørende ritualer ved senabort og dødfødsel. Å fjerne fosteret i narkose, keisersnitt, er imidlertid et valg kvinnen hverken kan eller bør ta. Overfor LUB sier professor i fostermedisin Guttorm Haugen ved Rikshospitalet at det er klare medisinske grunner til at keisersnitt ikke er et alternativ. Et slikt keisersnitt kan få alvorlige følger fordi snittet blir mye større enn ved keisersnitt senere i svangerskapet. Og det kan det føre til store komplikasjoner ved senere svangerskap og fødsel.
Professor Babill Stray-Pedersen var banebrytende da hun på 80- tallet innførte rutiner for avskjed etter senaborter og dødfødsler på Aker sykehus. Overfor LUB understreker hun at det å se og holde barnet etter en dødfødsel er viktig for den videre sorgprosessen. Hun har ikke opplevd at noen har angret. Hun understreker samtidig at man ikke skal presse. Særlig viktig er dette når det gjelder abort av de minste barna, mellom 13 til 18 uker.
På generelt grunnlag erfarer LUB at de fleste angrer ikke på hva de har gjort for og sammen med barnet, men heller på hva de ikke gjorde. For de fleste blir det å skape minner som man kan ta med seg videre i livet, viktig for ettertiden. Like fullt er det noen som ikke vil dette og kanskje består denne gruppen i hovedsak av dem som ikke definerer fosteret som et barn, som aborterer de minste barna eller barn med store misdannelser. Det kan være stor forskjell på å abortere i uke 13 og i uke 22. Det avgjørende blir da at dette valget er nøye gjennomtenkt, det er for sent å angre etterpå. Når valget så er tatt, må helsepersonell og andre støtte foreldre i deres valg.
Men hvordan vite hva som er riktig? De fleste har ikke vært i en slik situasjon tidligere, noe som betyr at helsepersonells håndtering er av svært stor betydning.
For mange har andre foreldres erfaringer sterk legitimitet. Informasjon om hva som har blitt opplevd som godt og riktig av andre er av uvurderlig betydning for de valg som foreldre gjør i den helt ukjente situasjonen man plutselig befinner seg i.
En mor som har deltatt i debatten bekrefter dette: «Jeg tror også at man ikke helt vet hva man trenger før man er midt oppi situasjonen, og da trenger man helt andre ting enn man kanskje trodde, skriver «Charlotte».

LES OG DISKUTER MED VGS DEBATTREDAKTØR OM ABORTDETBATTEN

Rett til å sørge
Risøy har bidratt til å reise en viktig debatt. Overfor LUB presiserer hun at hun ønsker å løfte opp tabuet omkring selektiv abort og gi større valgfrihet til kvinnen. Vi i LUB er opptatt av at foreldrene får reelle valg samtidig som de får god veiledning i hva som har vært av stor betydning for andre. Derfor er ny forskning viktig. Et viktig anliggende for LUB er imidlertid retten til å sørge, uansett når barnet døde og om foreldrene har tatt en beslutning om å avslutte svangerskapet eller ikke.
Dette handler blant annet om hvilke normer som er gjeldende i vårt samfunn. Vi håper og ønsker at LUB skal være til stede også for denne gruppen etterlatte foreldre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

1 kommentar

  1. Det er nødvendig å komme med noen saksopplysninger. LUB siterer professor i fostermedisin Guttorm Haugen ved Rikshospitalet på at “det er klare medisinske grunner til at keisersnitt ikke er et alternativ.”. Kirurgisk abort og keisersnitt er ikke det samme. Jeg vil derfor i det følgende kort forklare forskjellen mellom medisinsk og kirurgisk abort

    I Norge og de nordiske landene blir et svangerskapsavbrudd i annet semester eller seinere utført som en medisinsk abort. Det vil si at aborten blir gjennomført ved at rier blir indusert og dette resulterer i en fødsel. Vanligvis blir hormonet prostaglandin (Helmstad og Backe 2003) brukt: ”hormonet stimulerer livmoren slik at rieaktiviteten starter. Hos de fleste kvinner blir fosteret og morkaken støtt ut etter et døgns tid, men i enkelte tilfeller kan det ta adskillig lengre tid” (NOU 1994:22). Siden de aktuelle medikamentene ble introdusert i Norge har medisinsk abort vært enerådende, noe som gjør at få (hvis noen) har bred erfaring med kirurgisk abort. Medisinsk abort blir i Norge sett på som tryggere, mer naturlig, og en abortmetode med liten komplikasjonsfare, selv om medisinsk forskning ikke er entydig i overensstemmelse med dette.

    Den medisinske forskningen viser i noen tilfeller at kirurgisk abort er medisinsk sett tryggest for kvinnen (Burgoine mfl 2005), og i andre tilfeller at det ikke forskjell i komplikasjonsfare mellom de to metodene (Kafrissen mfl 1984). Medisinske studier viser også at det ikke er målbar forskjell i styrken på sorgen etter en kirurgisk og en medisinsk abort (Burgoine mfl 2005), og anbefaler derfor at kvinnen selv får velge hvilken metode hun ønsker for svangerskapsavbruddet.

    I tillegg antas det at sorgprosessen vil gå lettere når kvinnen har gjennomlevd det hele, i forhold til om hun skulle vært i narkose under inngrepet.

    Ved en kirurgisk abort utvides (modnes) livmorhalsen før fosteret fjernes, enten i en del eller stykkevis. Kvinnen kan både få lokalbedøvelse eller være i full narkose. I USA er 95 % av abortene utført i 16-20 uke kirurgiske aborter (dilation and evacuation D&E), og i England og Wales er 75 % av abortene etter 13. uke kirurgiske (Lohr 2008). Kirurgisk abort kan sees som en metode som forhindrer: “the emotional impact of labor and delivery on women who are already grieving the diagnosis of a fetal anomaly in a desired pregnancy” (Burgoine m.fl. 2005:1929).

    Referanser:
    Burgoine, Van Kirk, Romm, Edelman, Jacobson and Jeffrey T. Jensen: (2005)”Comparison of perinatal grief after dilatation and evacuation or labor induction in second trimester termination for fetal anomalies” I.: American Journal of Obstetrics and Gynecology 192, 1928-32

    Helmstad og Backe (2003): Mifepriston ved provosert abort i annet trimester. Tidsskrift for Den norske legeforening nr 17, 2003;123:2412-3

    Kafrissen, Schulz, Grimes and Cates Jr (1984): “Midtrimester abortion. Intra-amniotic instillation of hyperosmolar urea and prostaglandin F2 alpha v dilatation and evacuation” The Journal of the American Medical Association (JAMA). Vol.251, No 7, February 17

    Lohr, Patricia A (2008): Surgical abortion in the Second Trimester. Reproductive Health Matters 2008; 16 (31 supplement) 151 – 161.

    NOU 1994: 22 ”Bruk av celler og vev fra aborterte fostre”
    Utredning fra en arbeidsgruppe opnevnt av Sosial- og helsedepartementet 2. september 1993

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Sølvi Marie Riøsy - september 10, 2010 at 10:05 am

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00