Islamkritikk – hat eller omsorg?

Av Halvor Fosli, sosiolog og skribent

Mens jeg har vært i pappaperm har jeg vært en fersk og flittig bruker av Facebook det siste halvåret. Der har jeg prioritert debatt om de store problemene i samtida, og islam er unektelig ett av dem.

Hatefullt?
For kort tid tilbake fikk jeg en personlig melding på Facebook fra en sentral muslimsk samfunnsdebattant, som for lengst hadde slettet meg som venn. Nå fikk jeg vite hvorfor – det var på grunn av mine «hatefulle, anti-muslimske ytringer». Vedkommende skrev: «Får meldinger innimellom fra kjente og ukjente om at du har en drittkastingskampanje mot meg på Facebook.» Jeg svarte: «Du er en offentlig person, som jeg har meninger om. Ingen kampanje, ingen drittkasting.» Personen fortsatte med sterke beskyldninger: Jeg «sprer usannheter» om vedkommende, jeg «mistolker» alle kommentarene – «ikke fordi jeg ikke har vært tydelig men fordi du mistenker alle muslimer»
Personer som tolker islamkritikk som personlig hets må jekke ned selvbildet sitt.
Etter eget skjønn har jeg aldri skrevet noe hatefullt om muslimer, men jeg er – som mange som selv har muslimsk kulturbakgrunn – islamkritisk. Islam er en mangesidig ideologi, og den kan og bør kritiseres, i flere av sine manifestasjoner. Islam legitimerer massiv undertrykkelse i mange land, i mange kulturer. Islam er intolerant mot andre religioner, og med religiøse minoriteter i eget hus. Islam har et stort forbedringspotensial.

Fordømt viktig
På FNs 2009-liste over verdens beste land å bo i, kommer gjennomgående muslimske land dårlig ut: først på 30. plass kommer det lille oljerike landet Brunei, et eneveldig kongedømme med bare rundt 400 000 innbyggere. Av de større muslimske landene, kommer faktisk Libya først, på 55. plass. Dette kan ha ulike forklaringer, men det er ikke USA, Israel eller en mer diffus imperialisme som holder muslimske land nede i stagnasjon; det klarer de godt selv. I flere land søker opposisjonen tilbake til islam som en kilde til en mulig fornyelse (som i Egypt), men mye tyder på at tradisjonell islam er en del av problemet, ikke en del av løsningen.
Islamkritikk er en fordømt viktig sak i vår tid. Vi bør ikke finne oss i at den kommer retur som beskyldninger om hat og hets mot muslimer som mennesker.
Jeg mener norske intellektuelle og akademikere har forsømt seg. Dagblad-radikalismen angriper fremdeles kristendommen og prester med liv og lyst, men behandler islam og imamer som en verneverdig minoriteskultur eller som et sårbart mindretall man ikke skal «mobbe».
Et unntak er professor i idéhistorie, Trond Berg Eriksen, som under tittelen «Globalisert babbel» slaktet en bok av den sentrale talsmannen for euroislam, Tariq Ramadan, i Morgenbladet i februar 2010 – som om det var en hvilken som helst annen dårlig tenkt, sitatrik amatørtekst: «Teksten er språklig sett akkurat så uklar at mange kan mistenke ham for å være en meningsfelle. Hans glatte betraktninger har ingenting med filosofi, det vil si disiplinert begrepsbehandling, å gjøre. Det er som å overvære en FN-konferanse om livets mening hvor alle innlegg oversettes til flyvertinneengelsk.»
Et annet gledelig unntak er historikerprofessor Øystein Sørensens bok i høst, «Drømmen om det fullkomne samfunn», som inkluderer islamismen i rekken av totalitære ideologier (fascismen, kommunismen, nasjonalsosialismen). Her blir Sayyid Qutb, Khomeini, Hamas og al-Qaida med flere behandlet med det dystre alvor de fortjener.
Er disse to professorers kritikk uttrykk for hat mot muslimer? Selvsagt ikke. Det er en inkluderende handling å bli kritisert etter universelle standarder.

Ideologikritikk
Islamkritikk er ikke hets av muslimer, slik kritikk av kommunismen ikke var forakt for russere, eller kritikk av Pol Pot var hat mot kambodsjanere; islamkritikk er simpelthen kritikk av en ideologi, et læresystem, et gudsbilde, en tekstforståelse, en verdensanskuelse. Kritikk av den politiske islamismen som totalitær idelogi, der noen oppkaster seg til dømmende halvguder og krenker andres rettigheter på det groveste for å lage et perfekt idealsamfunn til Guds velbehag, er bare en av flere legitime kritikkfomer.
Religionskritikk er egentlig alltid uttrykk for kjærlighet til mennesket, det er uttrykk for omsorg, omtanke, en vilje til framskritt og frigjøring. Å utelate islam fra kritikkens område er derfor et uttrykk for ringeakt, for nedvurdering, for mangel på respekt. Det samme gjelder om man utelater islam fra humor, også i sin satiriske versjon: Å bli gjenstand for latter er en form for inkludering, et uttrykk for likeverdig behandling.
Blir man ikke gjenstand for verken kritikk eller satire, da er man et null, noe særdeles stakkarslig og umyndig, et fenomen man ikke regner med, som man ikke tar på alvor. Og det fortjener ikke islam – og det kan umulig være til fordel for muslimer?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

1 kommentar

  1. Logisk og velformulert. Du er sikkert blant dem som fikk lov å gjøre lekser og få karakterer.
    AP’s velregisserte demagogi-maskin har fått oss til å godta så mangt uten å tenke over hva det er vi får tredd ned over oss. Hadde vi visst det vi vet i dag, så tror jeg det ville ha vært stor motstand mot visse former for innvandrere.
    Enkelte innvandrere er rett og slett ikke kompatible med et vestlig sekulært og demokratisk verdigrunnlag. De har kommet feil!

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Fred Husby - desember 6, 2010 at 5:43 pm

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00