Frp-dobbeltspill

Frp sier nei til regjeringens lovforslag om lagring av trafikkdata, også kalt datalagringsdirektivet. Er ikke kriminalitetsoppklaring lenger viktig for Frp?

Jan Bøhler, justispolitisk talsmann for Ap

Jan Bøhler
Leder Siv Jensen og nestleder Per Sandberg er på ingen måte samstemte når de uttaler seg. Sandberg sa følgende på TV2s Tabloid 14/12: «FrP har aldri sagt at vi skal fjerne politiets muligheter til trafikkdata. Det ønsker vi å styrke og beholde innenfor dagens muligheter som politiet har, og faktisk også øke muligheten for politiet.» Her og i diverse møter har han søkt å berolige politiet og andre som frykter å miste trafikkdata i kampen mot kriminalitet. Men to dager senere i NRK’s Debatten uttaler derimot Siv Jensen at det kun blir aktuelt å lagre trafikkdata «knyttet opp mot personer som har en mistenkelig adferd». Det siste er en variant som reiser mange nye spørsmål, og det blir viktig for den videre debatten å finne ut hva Frp egentlig mener. Ser vi reell sprik og uklarhet eller bare et dobbeltspill tilpasset publikum?
Bedre personvern
Hvis Frp vil følge Sandberg og gi politiet like gode muligheter som i dag, må de sikre at teleselskapene fortsatt lagrer trafikkdata fra telefoni i opptil fem måneder. Da trengs det lovendringer. Sandberg var i nevnte debatt også åpen for å lagre IP-adresser ved bruk av internett like lenge.
Begge deler er bare én måned kortere enn direktivets minstegrense.
Det er vanskelig å forstå at denne måneden innebærer at vi vil gå over i et «overvåkningssamfunn», slik Frp hevder. Snarere vil regjeringens forslag gi bedre personvern enn i dag: Det er en domstol som skal avgjøre om politiet kan få utlevert trafikkdata, og det må være mistanke om alvorlig kriminalitet med minst fire års straff.
Dette er vel Sandberg og Frp for? Da er vi i prinsippet enige om to typer lovendringer: En som bedrer personvernet og en som forankrer lagring av trafikkdata også i framtida – enten det skal være fem, seks, åtte eller tolv måneder.
Partileder Siv Jensens uttalelser gir imidlertid mer grunn til bekymring. Hvis hun virkelig mener at teleselskapene skal pålegges kun å lagre trafikkdata om personer med «mistenkelig adferd», reiser det mange spørsmål: Hvordan skal teleselskapene få vite hvem som har slik adferd, og hvordan skal de kunne registrere trafikkdata kun om dem?
Hvordan skal Jensen hindre at «de mistenkelige» benytter andre telefoner og datamaskiner enn sine egne – eller skaffer seg stadig nye?
Hvordan finne kriminelle som krysser landegrensene og ikke har fått registrert mistenkelig adferd hos oss? Hva vil hun gjøre når personer uten rulleblad begår grov kriminalitet og politiet trenger trafikkdata?
Eller kan det være så enkelt at Jensen rett og slett har misforstått og mener det samme som regjeringen, nemlig at politiet kun skal få utlevert trafikkdata fra teleselskapene ved mistanke om alvorlig kriminalitet?
Sprikende
Uttalelsene fra Sandberg og Jensen er mildest talt sprikende og forvirrende.
Frp’s talsmann i saken på Stortinget, Bård Hoksrud, bidrar ytterligere til forvirringen når han begrunner sin motstand med at «dessuten blir lagrede trafikkdata som regel brukt for å oppklare forbrytelser, ikke bekjempe dem». Er ikke det å oppklare kriminalitet lenger et gagns formål for Frp? Samtidig melder media at femten medlemmer av Frps stortingsgruppe ønsker lovforslag i tråd med datalagringsdirektivet – men at disse har fått munnkurv.
Det skal bli interessant å se hva som kommer ut av dette virvaret.
Vi kunne få en mye mer konkret og meningsfylt debatt om Frp snart kommer med sine alternative lovparagrafer – og ikke bare med skremsler om at «alle skal overvåkes».

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

4 kommentarer

  1. Når Bøhler og AP beskylder andre for virvarr, bør det kanskje feies for egen dør først. AP har nemlig ikke gjort annet i denne debatten enn å villede befolkningen og spre desinformasjon og nytale. Bøhler gjentar deler av dette her, og jeg vil anbefale folk å lese nærmere om dette i dette innlegget i Dagsavisen, Nye meninger:

    http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1010/thread113838/#post_113838

    Og for dem som vil se nærmere på noen av konsekvensene av den typen tvangslagring av alle borgeres kommunikasjonsdata, på bakgrunn av begivenheter som foregår i vår tid, viser jeg til denne kommentaren:

    http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1010/thread117874/#post_117874

    Jon Wessel-Aas, advokat, styremedlem i Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling http://icj.no

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Jon Wessel-Aas - januar 11, 2011 at 9:24 am
  2. [...] This post was mentioned on Twitter by Dag Blakstad and geirmund, Hans Petter Sjøli. Hans Petter Sjøli said: Jan Bøhler til frontalangrep på Frp.http://bit.ly/eYK27U #dld #vgdebatt [...]

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  3. Bøhler hopper her bukk over at regjeringen vil lagre mer enn tidligere (mer lokasjonsdata + epost-trafikk), og at det er ca. 30 unntak fra regelen om “alvorlig kriminalitet”.

    I tillegg er det slett ikke noe krav om mistanke for PSTs vedkommende.

    Alle borgeres bevegelser og kommunikasjon skal logges og lagres i et år.

    Det stilles ingen krav til sikker lagring.

    Data kan også utleveres i sivile saker, så innlegget er i beste fall skrevet med manglende innsikt i egen regjerings forslag.

    Dette ser ut som alt annet enn en styrking av personvernet!

    I tillegg er det ingen ting i veien for å innføre domstolskontroll på nasjonalt nivå uten å vedta EUs direktiv.

    Det ligger jo også i kortene at data fra DLD vil deles med fremmed etterretning – hvem har da kontrollen med hva det skal brukes til?

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Jon - januar 11, 2011 at 10:15 am
  4. Bløff om “styrking av personvernet”, domstolskontroll og krav til mistanke

    “Styrking av personvernet”

    Justisminister Knut Storberget og hans partifeller i Arbeiderpartiet har i lang tid forsøkt å innbille folk at innføring av datalagringsdirektivet i Norge vil innebære en styrking av personvernet, fordi man da får regulert et angivelig “uregulert” område. Blant annet er det forsøkt fremstilt som om man da endelig lovfester klare regler om sletteplikt – noe som er fullstendig misvisende. Datalagringsdirektivets eneste reelle innhold er at man fratar borgerne kontroll med egne kommunikasjonsdata, ved å erstatte dagens sletterett med et sletteforbud.

    Datalagringsdirektivet som forutsetning for domstolskontroll

    Samtidig har Arbeiderpartiet vist til at ved innføring av direktivet vil det (som hovedregel) bli krav om kjennelse fra domstolen, før politiet kan hente ut opplysninger om borgerens kommunikasjon. Dette har imidlertid intet å gjøre med datalagringsdirektivet. Stortinget kan innføre krav om domstolskontroll når som helst, uavhengig av direktivet. I dag kan som kjent politiet hente ut slike data – i den grad de lagres i henhold til avtale mellom kunde og tjenestetilbyder – alene ved å henvende seg til Post- og teletilsynet og be om at tjenestetilbyders taushetsplikt oppheves. Denne ordningen er antagelig i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8, og allerede i fjor ble det pekt på som uholdbart av Metodekontrollutvalget i NOU 2009:15.

    At regjeringen ikke for lengst har fremmet forslag til Stortinget om å innføre krav om domstolskontroll, er derfor ganske utrolig. Dette burde ha vært gjort for lengst, helt uavhengig av spørsmålet om eventuell innføring av statspålagt lagring av alle borgernes trafikkdata.

    Det regjeringen har gjort i stedenfor er å bruke dette som en slags “gulrot” for å få med seg et flertall på Stortinget til å stemme for innføring av datalagringsdirektivet. Det kan ikke betegnes som annet enn uredelig, fordi regjeringen selvsagt er fullstendig klar over at de to tingene ikke har noen formell sammenheng.

    Det er å håpe at blant annet Høyres representanter – som er de eneste igjen som ikke har tatt endelig stilling til spørsmålet om innføring av direktivet – ikke lar denne misvisende sammenhengen få prege debatten videre. Det er å føre folket bak lyset.

    Krav til skjellig grunn til mistanke

    Storberget med flere har dessuten fremhevet at det ved eventuell innføring av datalagringsdirektivet også vil bli slik at det kreves “skjellig grunn til mistanke” for at politiet skal få utlevert trafikkdata. Et “salgsargument” som er brukt i lang tid nå. Dette er positivt feil.

    I henhold til regjeringens lovforslag vil Politiets sikkerhetstjeneste (PST) få tilgang til folks trafikkdata uten noe krav til mistanke overhodet. PST vil i henhold til politiloven § 17d kunne få utlevert trafikkdata uavhengig av noen konkret etterforskning, dersom “det er grunn til å undersøke om noen forbereder” for eksempel å forberede en såkalt terrorhandling, jf straffeloven § 147a. Dette er så langt fra krav til mistanke man kan komme. Når man kan overvåke noen før de en gang er kommet så langt som til å forberede en handling, innebærer det i virkeligheten at man overvåker for å følge med på hva de tenker og hvem de omgås. Grensen mot ren politisk overvåkning – som vi har dårlige erfaringer med fra nyere norsk historie – blir mildt sagt diffus. Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling (hvor undertegnede er daglig leder) påpekte og utdypet dette i sin høringsuttalelse i april.

    At regjeringen og Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter unnlater å nevne dette, men fremdeles fremhever kravet om skjellig grunn til mistanke, er uredelig overfor befolkningen.

    Nytale og politistatslogikk

    Såvel fra regjeringens side som fra politi- og påtaleorganer har det i offentlige dokumenter og utspill blitt benyttet mye tilslørende retorikk; nærmere bestemt enten ren nytale eller argumenter som bygger på politistatslogikk.

    Her vil jeg ta for meg flere eksempler på slik retorikk/argumentasjon fra våre justismyndigheter.

    Allerede i regjeringens eget høringsnotat finner vi eksempler på klassisk politistatslogikk:

    “I dag varierer det noe fra tilbyder til tilbyder om det lagres data, samt eventuelt hvor mye som lagres. Uten en konsekvent lagringsplikt for alle tilbydere, kan det være noe tilfeldig hva politiet får tilgang til av data. En praksis hvor kriminalitetsbekjempelse og varetakelse av den nasjonale sikkerhet beror på tilfeldigheter må i det lange løp betegnes som utilfredsstillende.”

    I en politistat har et slikt argument mye for seg. I en liberal rettstat – hvor utgangspunktet er at bevissikring og andre straffeprosessuelle tvangsmidler først tas i bruk når en konkret etterforskning begrunner det – er det derimot et ugyldig argument. Det er alltid noe tilfeldig hva som finnes av spor/bevis “der ute” blant borgrene, når en eller flere av oss unntaksvis har begått en straffbar handling. Noen ganger finnes DNA-spor, fingeravtrykk, vitner, notater m v. Andre ganger gjør det ikke det. Slik er det når borgerne betraktes som uskyldige inntil det i det minste er mistanke om noe annet. Og slik er det når borgerne ikke har generell plikt til å la sine bevegelser og sine forbindelser regsitreres for derved til enhver tid måtte stå til ansvar for dem overfor staten. Med slik retorikk og dens logikk er det imidlertid ikke merkelig at enkelte i debatten trekker frem tidligere STASI-sjef Erich Mielkes berømte utsagn “for å forstå alt, må man vite alt”. Regjeringens egen retorikk og argumentasjon inviterer nærmest til det.

    Blant andre Kripos følger imidlertid opp dette argumentet, og kobler det samtidig med en (feilaktig) forestilling om at i den “virkelige verden” vil det alltid være registrert for eksempel hvem som har kommunisert med hvem til enhver tid, slik at politiet bare kan hente ut opplysningene, når en etterforskning gjøre dem relevante:

    “Når politiet beveger seg i den virtuelle verden må en ha samme mulighet til å sikre bevis der som i den virkelige verden.”

    Det er altså heller ikke slik i den “virkelige verden”, at det finnes generell registeringsplikt for folks bevegelser og forbindelser. Som nevnt ovenfor, er det slik i et fritt samfunn at borgernes private bevegelser og forbindelser, først blir statens anliggende når den enkelte borger foretar eller har foretatt seg noe som loven krever at vedkommende må stå til ansvar for overfor det offenlige. Når politiets organer på denne måten forsøker å skape en forestilling om at uten tvungen datalagring, vil de “stenges ute” fra å gjøre normalt politiarbeid i den elektroniske verden, bygger det på en forutsetning som aldri har eksistert. Politiet er dessuten ikke stengt ute; det kan følge med på alt som foregår på det åpne internett – akkurat som politiet kan gjøre i det offentlige rom i den fysiske verden. I de private rom har politiet ingenting å gjøre, før det foreligger en konkret grunn overfor den enkelte. Det gjelder både i den fysiske og i den elektroniske verden.

    En annen variant av ren politistatslogikk som man finner i flere av høringsuttalelsene fra politiorganene, er at lagring av kommunikasjonsdata også vil gjøre det mulig å bevise sin uskyld, dersom man feilaktig blir mistenkt for et straffbart forhold i fremtiden. I Politiets Fellesforbunds høringsuttalelse, uttrykkes dette slik:

    “Vi mener i tillegg at personvernet vil bli styrket gjennom en implementering av datalagringsdirektivet, nettopp fordi slike opplysninger stadig oftere benyttes i etterforskningen og er avgjørende for å bevise både ukyld og uskyld.”

    Her slår man to – for en liberal rettsstat, fremmede – fluer med et smekk: Man snur opp-ned på et helt sentralt rettssikkerhetsprinsipp i strafferettspleien: uskyldspresumsjonen. Og man omdefinerer samtidig et inngrep i personvernet til en “styrking” av personvernet, fordi man nå skal få bedre mulighet til å bevise sin uskyld. Det er selvfølgelig politiet/påtalemyndigheten som skal bevise skyld. Ingen har plikt til å bevise sin uskyld. Den som ønker å spare på dokumentasjon som kan gi dem alibi i fremtiden, kan selv velge å gjøre det. Å tvangsregistrere kommunikasjonsdata med dette som begrunnelse, forutsetter nærmest at den enkelte må regne med å bli uriktig anklaget i fremtiden, og at det derfor vil bli aktuelt å kunne bevise sin uskyld. Med andre ord: Kan du ikke redegjøre for hvor du var og/eller hvem du har kommunisert med, vil staten betrakte deg som mistenkelig. En slik begrunnelse for tvangsregisterering er i strid med både uskyldspresumsjonen og med retten til ikke å forklare seg (selvinkrimineringsforbudet) – som begge er beskyttet av EMK artikkel 6.

    Et annet retorisk grep som går igjen hos politiet, er å omtale opplysninger om borgernes bevegelser og forbindelser som et “verktøy” for politiet. Vi ser det for eksempel i Kripos’ høringsuttalelse, hvor det skrives:

    “Politiets ulike metoder beskrives gjerne som ”politiets verktøykasse”. I denne ”verktøykassen” er trafikkdata ett av de helt avgjørende basisverktøyene.”

    “Verktøy” for politiet er ting som biler, datasystemer, kommunikasjonsmidler og, i enkelte tilfeller, våpen. I tillegg kan man snakke om “metoder”, så som alminnelig patruljering (i det fysiske rom eller på internett), spaning, bruk av informanter, telefonavlytting, beslag, utleveringspålegg m v.

    Borgernes personopplysninger, derimot, er ikke verktøy, de er eventuelle bevis i en etterforskning. Og som nevnt ovenfor, i en liberal rettstat er bevis noe man først sikrer når det er mistanke om straffbart forhold. Å beskrive borgernes bevegelser og forbindelser generelt som politiets “verktøy”, slik at manglende generell tvangsregistrering/-lagring innebærer at man “tar” fra politiet et “verktøy”, er derfor nok et finurlig utslag av ren politistatslogikk.

    Et siste eksempel på retoriske grep fra politi og påtalemyndighet, finner vi i høringsuttalelsene fra både Politijuristene og Riksadvokaten. Fra Politijuristenes uttalelse hitsettes:

    “Begrepet ”datalagring” er en litt misvisende beskrivelse av hva saken handler om: tidsbegrenset utsatt sletting av spesifiserte typer data fra telefoni og internettbruk, slik at opplysningene kan være tilgjengelige som bevis i straffesaker.”

    Dette fremstår for meg som det mest anstrengte forsøket fra politi og påtalemyndighet, på å omdefinere hva DLD innebærer:

    I dag er hver eneste personopplsyning som lagres fra våre bruk av telefoni-/internettjenester, basert på frivillighet. På avtaler inngått mellom den enkelte bruker og den enkelte teleoperatør/tjenestetilbyder. Den enkelte har full kontroll over hva som kan lagres, og kan i prinsippet når som helst si opp forholdet og kreve at alle lagrede opplysninger slettes. I tillegg krever offentligrettslig personvernlovgivning, håndhevet av Datatilsynet, at lagrede opplysninger – uansett – skal slettes innen en viss frist. DLD snur opp-ned på dette, ved krav om registerering/lagring av slike opplysninger, utelukkende for politiformål.

    DLD dreier seg derfor selvfølgelig ikke om utsatt sletteplikt. Det dreier seg om lagringsplikt – eller sletteforbud. Bare den fullstendig innsiktsløse vil kunne la seg forføre av Politijuristens og Riksavokatens meningsløse forsøk på nytale på dette punktet.

    Poenget med å trekke frem alle disse eksemplene, er å vise at de som prøver å begrunne innføring av DLD – som uomtvistelig er en form for straffeprosessuell massebevissikring i alle borgernes bevegelser og forbindelser i e-kommunikasjonsnettverk – som noe annet enn et vesentlig paradigmeskifte i sentrale rettstsatsprinsipper, tydeligvis må ty til retorikk og argumenter som enten bygger på ren politistatslogikk eller på omdefinisjoner av virkeligheten (nytale).

    Det viser etter min mening at de selv har insett at DLD vanskelig kan begrunnes innenfor den liberale rettsstats rammer.

    En ensom, redelig svale blant politi og påtalemyndighet, er veteranen statsadvokat Lasse Quigstad, som i høringsuttalelse på vegne av Oslo Statsadvokatembeter, betegner saken slik:

    “Det prinsipielt sett nye med datalagringsdirektivet er at private pålegges å lagre informasjon med det formål at politiet skal kunne anvende dette i etterforskning og eventuell straffesak. Det er lite tvilsomt at dette utgjør et paradigmeskifte for politiet og påtalemyndigheten.”

    Det hadde kledd det øvrige embedsverket innenfor justissektoren å diskutere dette like ærlig og redelig som Oslo Statsadvokatembeter gjør. Men når Justisminsiteren selv har gått foran som et elendig eksempel, smitter dette åpenbart over på resten av justissektoren. Og alt for mange folk, inkludert i verste fall et flertall av stortingsrepresentantene, lar seg forføre.

    Alt dette har tydeligvis begynt å gå opp for flere i Europa, og det direktivet som Arbeiderpartiet nå forsøker å tvinge gjennom i Norge, er langt fra ukontroversielt i EU. Blant annet har EU største medlem, Tyskland, etter avgjørelse fra landets forfatningsdomstol ingen tvungen datalagring i dag, og det er tvilsomt om datalagringsdirektivet overhodet vil kunne innføres der. Norge står slett ikke alene, dersom vi reserverer oss.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Jon Wessel-Aas - januar 11, 2011 at 12:21 pm

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00