Uanstendighetens seier

* Aps argumenter for å kaste ut Maria Amelie er dårlige og usanne.
* Aps slurvete håndtering av saken viser at partiet har mistet sin sjel.
* For første gang siden 1979 kommer til å stemme på et annet parti enn Ap, skriver tidligere justisminister Anne Holt.

Holt
Anne Holt, forfatter og jurist

I tur og orden har prominente talsmenn for Arbeiderpartiet, med statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og statsminister Jens Stoltenberg i spissen, frontet forsvaret for å kaste den ulovlige, papirløse innvandreren Maria Amelie ut av Norge.
Argumentene har vært grundig innøvd, og kan i hovedsak oppsummeres slik:
1. Det er viktig at asylinstitituttet ikke undergraves, og da må bare de som virkelig har behov for beskyttelse få asyl i Norge.
2. Det må være likhet for loven.
3. Maria Amelie kan sannsynligvis komme inn under andre innvandrerregler og bør søke om retur til Norge på grunnlag av disse.
Alle argumentene er dårlige, og de er til dels både irrelevante og usanne. De bærer preg av en instrumentalisert, teknokratisk og sjablongmessig tilnærmelse til et av våre aller vanskeligste forvaltningsområder.

Likhet for loven
For det første er det rimelig åpenbart at Maria Amelie i dag neppe ville kvalifisere til asyl i Norge. Det svære engasjementet i brede deler av befolkningen har da heller ikke stått om Maria Amelies krav på asyl! Det har stått om hennes «særlige tilknytning til riket», et moment som kan gi opphold på humanitært grunnlag. Når de ovennevnte politikere likevel gang på gang snakker om behovet for å slå ring om asylinstituttet, som om Maria Amelies bønn om opphold i Norge er en trussel mot alle forfulgte mennesker på kloden, er dette i beste fall skivebom. I verste fall er det et bevisst og manipulativt forsøk på å tåkelegge hva saken egentlig dreier seg om. Man bruker en god sak, asylets betydning, som argument i sak der den overhodet ikke er relevant. Dersom Maria Amelie skulle innrømmes opphold i Norge i dag, ville det selvsagt vært på humanitært grunnlag.
For det andre griper de ovennevnte politikere til tesen «Det må være likhet for loven».
Tilsynelatende uttrykker de seks ordene selve sosialdemokratiets ånd; fra prøysenske aforismer om Salomon og Jørgen hattemaker til Jens Stoltenbergs sosialøkonomiske alvorsmine når han minner om at det ikke bare er Maria Amelie som kastes ut av Norge, det var mange tusen «liknende saker» i fjor. «Likhet for loven» er en frase som gir etterklang av egalitet og rettferdighet; selve innbegrepet på alt vi ynder å tro er Det Norske.

Bare en frase
Synd da at det bare er en frase. Kampropet fra tidligere århundrers rettferdige opprør mot overmakten rundt om i verden er i dag redusert til et hendig våpen for myndighetene når urimelige avgjørelser er fattet. Innholdsløst, men effektivt.
Effektivt fordi det klinger så bra. Innholdsløst er det likevel, først og fremst fordi det som normativ tese har svært begrenset anvendelse. Allerede en helt overflatisk analyse illustrerer dette: Gebyret ilagt en feilparkert bil kan vekke harme ved én anledning, aksept ved en annen, alt avhengig hvorfor og av hvem bilen ble ulovlig hensatt. Og fra det bagatellmessige til det dypt alvorlige: Hver eneste uke differensierer norske domstoler mellom straffbare handlinger der resultatet av handlingen er nøyaktig den samme – noen døde som følge av andres adferd – med høyst forskjellige straffereaksjoner.

Løgn
Og det skal de gjøre. Det skal nemlig ikke være likhet for loven. Loven skal ta hensyn til at vi er forskjellige. Hver og en av oss bærer på en helt unik historie, våre motiver divergerer, våre erfaringer er forskjellige. Dette er så opplagt at store, viktige deler av det lovverket som regulerer alt fra tildeling av goder til påføring av straff pålegger den utøvende myndighet å foreta selvstendige, individuelle vurderinger av hver eneste enkeltsak. Dette gjelder også utlendingsmyndighetene.
Ved blind henvisning til «likhet for loven» i en sak som Maria Amelies, avslører Arbeiderpartiet sin største svakhet per i dag. Partiet har mistet det som alltid og evig må være kjernen i en politisk ideologi som så til de grader bygger på kollektive løsninger: Troen på individets ukrenkelige verdi. Uten vern om det unike individ, intet godt kollektiv.
For det tredje er det løgn at Maria Amelie kan søke om opphold ved arbeidstillatelse fra Russland. Hun blir offer for strenge karantenebestemmelser som effektivt vil ha lagt et glemselens slør om både henne og saken hennes før hun blir i stand til å søke. At regjeringen i følge avisrykter nå skal jobbe med å gjøre endringer i dette regelverket, gjorde ikke usannheten mindre da den ble presentert.

Mangel på innsikt
Maria Amelie er både et individ og representant for en større gruppe. Slik vi alle er, på en eller annen måte.
Til tider står modige representanter frem for å kaste lys over gruppen de på sett og vis representerer. Det løser sjelden noe som helst, men det kan igangsette prosesser som gjør Norge litt bedre. Eksemplene er mange, fra Kim Friele via Cato Zahl Pedersen til de mange ressurssterke pakistanerne, gjerne av andre generasjon, som gjør seg bemerket i og beriker vårt offentlige liv.
At Maria Amelie er blitt landskjent i sin kamp for å gi oss andre en flik av innsikt i hvordan det er å være papirløs i Norge, skal ikke tale i hennes favør, sier Jens Stoltenberg. Det vitner om manglende innsikt, både i hva slikt betyr for oss alle og hva slikt koster for den enkelte.

Avstand til folket
Arbeiderpartiet har de siste årene tydeliggjort at de ikke lenger er gode til å beregne folks reaksjoner. Det behøver ikke være negativt; tvert imot kan det være en sunn, anti-populistisk linje. Samtidig kan dette også tyde på en uheldig avstand mellom partiet og dem partiet er til for. Ved sin uanstendige og slurvete opptreden i saken om Maria Amelie har de vist at avstanden til tider er enorm. Arbeiderpartiet har mistet sin sjel: den forankringen et sosialdemokratisk parti må ha både i sin ideologi og sine tilhengere.
For første gang siden 1979 vil jeg måtte stemme på et annet parti ved høstens valg. Det er selvsagt ikke noe problem for Arbeiderpartiet. Problemet oppstår først når mange gjør som meg.
Og det kan skje, selvsagt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

3 kommentarer

  1. Takk Anne Holdt!

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Ragnhild - januar 17, 2011 at 10:50 am
  2. [...] This post was mentioned on Twitter by Ola Thoresen and Stian Eisenträger. Stian Eisenträger said: Uanstendighetens seier (kronikk av Anne Holt): http://vgdebatt.vgb.no/2011/01/17/uanstendighetens-seier/ [...]

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  3. Dette var da et veldig sutrete innlegg, Anne. Men man bør vel ikke bli altfor overrasket over alle som kaster seg på “populistbølgen” for å skape blest rundt seg selv…!
    Jeg blir litt skremt over at folk mener at Madina skal få opphold i Norge. Fordi hun har “lurt systemet” i så mange år.
    Premieres for å jukse! Flott signal og sende til andre….

    Og Anne, at du velger og ikke stemme AP ved neste valg er bra. Men mistenker at du da vil stemme SV, og det er jo en stemme til Jensemann det også…….

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    O.P.Johnsen - januar 17, 2011 at 1:29 pm

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00