… men inni er de like

* Likhetene mellom Ronald Reagan og Barack Obama er oppsiktsvekkende.
* Likheten med Reagan kan styrke Obamas håp om gjenvalg i 2012.

Hans Olav Lahlum, forfatter og historiker
Lahlum

20. januar 2011 var Barack Obama halvveis i sin første fireårsperiode som USAs president. To og en halv uke senere feiret tilhengerne av Ronald Reagan 100-årsjubileet for hans fødsel. Reagan og Obama var av ulike raser, tilhørte ulike generasjoner og ulike partier, og hadde ulik ideologi og økonomisk tenkning. Reagan konkurrer med George W. Bush om å være USAs mest høyrevridde president i etterkrigstiden, mens Obama er den mest venstreradikale i hvert fall siden Lyndon B. Johnson. Reagan ble den eldste president i USAs historie, Obama den tredje yngste. Reagan var skuespiller og filmstjerne, Obama er akademiker med doktorgrad. Fra et norsk perspektiv kan tillegges at de samme media som på 1980-tallet ofte undervurderte og latterliggjorde Reagan, de siste årene ofte har villet genierklære Obama. Samt at Reagan aldri fikk Nobels fredspris, mens Obama aldri burde fått den så tidlig.

Outsidere fra små kår
Likevel er likhetene flere og større enn man skulle tro. For det første er både Reagan og Obama nye versjoner av den store amerikanske drømmen, om den talentfulle mannen som fra svært enkle kår arbeider seg helt opp til Det hvite hus. Reagans far var alkoholisert og lenge arbeidsledig, Obamas far en afrikaner som hadde forlatt USA. Både Reagan og Obama hadde vokst opp under økonomisk press. Ingen av dem ble, som Kennedy eller Bushene, født inn i politikken. Obamas vei ble målt i år mye kortere enn Reagans, men også han gikk en lang vei.

For det andre kom både Reagan og Obama opp som outsiderkandidater. Reagan var i 1980 for gammel og for konservativ, Obama i 2008 for ung, for liberal og for svart. Reagan hadde vært i posisjon som guvernør, men var uten erfaring fra Washington D.C. Obama hadde noen få års erfaring fra Washington D.C., men hadde aldri vært i posisjon. At begge kom som utfordrere til den etablerte makteliten i hovedstaden illustreres av Reagans bitre nominasjonskamp mot president Ford i 1976, og Obamas seier over storfavoritten Hillary Clinton i 2008.

For det tredje vant både Reagan og Obama frem som karismatiske valgkamppolitikere. Begge var sin tids beste TV-politiker og folketaler, og klarte seg godt i debatter med mer rutinerte politikere. Reagan hadde karisma og var på linje med de fleste velgerne politisk. Dermed slapp han unna med manglende kunnskaper og mange rare uttalelser. Obama hadde både karisma og kunnskap. Dermed slapp han unna med å stå til venstre for de fleste velgerne.

For det fjerde kom både Reagan og Obama til makten på et krav om endring og et optimistisk løfte om bedring, i en tid preget av politisk krise og økonomisk tilbakegang. Reagan kom etter Watergate-skandalen, Vietnam-krigen og Teheran-krisen, Obama etter George W. Bush-administrasjonens kriger og finanskrise. Reagan sto for en mer uforsonlig linje mot kommunismen og en mindre føderalstat i USA, Obama for mer dialog med den muslimske verden og en styrket føderalstat i USA. Men begge hadde et tidsriktig budskap om endring.

For det femte ble både Reagan og Obama presidenter som polariserte USA. De siste 30 årenes stadig sterkere polarisering der startet langt på vei med Reagan, og har nå kulminert med Obama og hans helsereform. Både Reagan og Obama ble USAs mest elskede og samtidig mest hatede politiker. Reagan vant trygt sine valg ved å sjarmere over 50 % av velgerne, selv om et stort mindretall var aggressivt mot ham. Det samme gjorde Obama i 2008.

For det sjette var både Reagan og Obama bak sin retorikk praktiske presidenter. Reagan hevet skatter i sin første periode og samarbeidet med Sovjetunionen i den andre. Også Obama tilpasset seg raskt til realitetene. Han har typisk nok fortsatt ikke stengt Guantánamo-basen, og gjennomførte sin helsereform i en langt mindre ambisiøs versjon enn først planlagt.

Ny æra
En mulig fremtidig likhet er at både Reagan og Obama ble presidenter som startet en ny æra. Reagan dreide USA til høyre, og innledet en ny republikanskdominert æra som varte til og med George W. Bush. Det gjenstår å se om Obama dreier USA til venstre og innleder en ny æra dominert av demokratene, eller om han som Carter og Clinton bare blir et avbrudd fra republikanernes dominans. Svært viktig blir det i så måte om han lykkes med å bli gjenvalgt. Obama kan, som Reagan, godt bli gjenvalgt tross en voksende utenlandsgjeld og store budsjettunderskudd. Da må han, som Reagan, kunne vise fremgang i de delene av økonomien som angår velgernes hverdagsliv. Men renten og inflasjonen er alt lav, og en synlig fremgang synes underveis hva angår vekstraten og arbeidsledigheten. Mye mer trenger Obama kanskje ikke. I 2012 blir nemlig han, som Reagan i 1984, en karismatisk president som søker gjenvalg. Reagan vant stort, og en karismatisk president som søker gjenvalg har ikke tapt siden langt tilbake på 1800-tallet. Dessuten renomineres presidenten etter alt å dømme tidlig og unisont, mens det ventes en lang og hard kamp hos opposisjonspartiet. Den situasjonen favoriserte Reagan i 1984, og har senere også fungert godt for Clinton i 1996 og George W. Bush i 2004.

Obamas to store spørsmål for de neste 21 månedene blir altså økonomien og motkandidaten. Hans marerittsituasjonen oppstår hvis økonomien forverres ytterligere, samtidig som han står overfor en mer karismatisk motkandidat. Det var en slik ”double trouble”-situasjon som slo ut Carter i 1980 og Bush den eldre i 1992. Men den første forutsetningen synes nå lite sannsynlig, og den andre svært lite sannsynlig. Likheter til Ronald Reagan på 1980-tallet, styrker altså paradoksalt nok nå at Barack Obama har svært gode sjanser til gjenvalg i 2012.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00