En mer troverdig tvil

* Folket fortjener politikere som tviler, men en politiker som tviler, anses ofte for å være en svekling.
* Politikerne er blitt manisk opptatt av presentasjon – i stedet for representasjon.

Øystein Lie, frilansjournalist og skribent
Lie

Demokratiets tilstand er ofte definert ut fra hvor åpen samtalen er. I Norge får folk si hva de vil, men likevel virker den politiske debatten å gå på autopilot. Jeg tror stillstanden ikke bare skyldes at vi stort sett har det bra. Det kan like gjerne handle om at kløften mellom vanlige mennesker og politikere blir stadig dypere.
Det som kanskje beskriver avgrunnen mest, er tendensen til tvil og undring. En skulle tro at politikere er proppfulle av tvil, med alt ansvar de er pålagt på vegne av alle oss andre.
De skal sette rammene, og dermed legge premissene for enkeltmennesker og samfunnet i lang tid fremover.
Hvorfor tviler de ikke offentlig? Eller våger de ikke?

Ikke lenger representasjon
I politikk er strategi, skuespill og lettfordøyelige replikker blitt mer og mer vanlig. Så vanlig at det knapt legges merke til. I stedet for representasjon – å forsøke å oppfylle velgernes ønsker – er politikerne blitt manisk opptatt av presentasjon. De forsøker å føle seg fram til hva publikum ønsker ut fra å vinne velgere, ikke nødvendigvis for å tjene folket. De blir selgere av budskap, med alt det innebærer. Ved hjelp av stadig flere kommunikasjonsmedarbeidere og spinndoktorer, drilles politikere til å hamre inn samme budskap, enten det er på TV, i radio eller i aviser.
Politikere kjenner medienes enkle logikk; at det gjelder å få frem budskapet i sin reneste form, ikke besudlet av digresjoner og tankerekker. Ikke uvanlig kan en se og høre politikerne si det samme to ganger selv i et kort innslag på TV eller radio, for å sikre at hovedbudskapet kommer frem selv om intervjuet blir redigert i stykker.
Dermed skyver de tvilen til side. I stedet for argumenter, får folket servert konklusjoner.
Selv i debatter, der en skulle tro at meninger brytes, oppstår ofte skinndiskusjoner. Politikere sitter utålmodige i studio, og venter på å si det som er klekket ut på forhånd. Som skolebarn rekker de hånden i været til programlederen for å få ordet, men til forskjell fra unger har de glemt kunsten å lytte.
Fraværet av saklig debatt fører til avmakt. Tvilerne blir skjøvet vekk, og vi får et samfunn der de med stadig sterkere standpunkter blir hørt. En skal ikke ha bred kjennskap til politikk før en skjønner at det er urovekkende.

Hyllingsforestillinger
Best ser en muligens manifestasjonen av det politiske skuespillet på partienes landsmøter. Før var landsmøter det det nettopp var. Et møte der partikolleger fra hele landet satte seg ned, og diskuterte partiets felles fremtid.
Nå er det rene hyllingsforestillinger. Et parti-event, der de ikke bare hyller seg selv. De lovpriser partilederen, der det viktigste er å slutte opp om en politisk kurs ledelsen gjerne har staket ut på forhånd. Skulle det likevel bli debatt i et parti, blir det av mediene tolket som uenigheter og splid. Det vil partiet gjøre alt for å unngå.
Ro i rekkene er viktigst av alt, og derfor vrakes utskudd som for eksempel Inger Lise Hansen. Den politiske journalistikken legger mer vekt på det de mener er interne feider enn resultater av den politikken som føres. Hva var strategien bak, hva taktikken var. Om hvilket parti som klarer seg best. Slike ting. Det kunne like gjerne vært en diskusjon om for eller imot Petter Northug.
Partiene setter kanskje likhetstrekk mellom tillit og det å fremstå som mest mulig koherent. Men et striglet parti er et dødt parti. Et dødt parti, fører til et stivnet samfunn.
Og apropos det å stivne. Nå har politikerne også begynt å smile hele tiden. Åslaug Haga var en av de første som hadde et påklistret smil, uansett hvor hardt det blåste rundt henne. Selv Siv Jensen er nå blitt litt lystigere til sinns.

Tvil er styrke
Det er vel ingen som tviler på at politikerne tviler på bakrommet, men hvis en politiker ærlig skal fortelle hvorfor et valg er tatt fremfor et annet, vil det være flere snubletråder. En ting er at det må brukes et mer komplisert språk, som trolig vipper mange velgere av lasset. Men mest av alt må den folkevalgte måtte spørre seg selv om det er verdt å fremstå som mer troverdig. For det er ikke sikkert at politikeren ser fordelen med å åpne seg. En politiker som tviler, anses ofte for å være en svekling. Og politikeren vil få mediene på nakken, fordi tvilen vil være sensasjonelt.
Mediene må ta sin del av skylden for at det ikke er rom for tvil. Pressen har ikke tid til lange tankerekker, og tyr til det enkleste knep. Å dyrke motsetningene. Slik skrelles sakens egentlige kjerne vekk.
Men det er i tvilen vi møter oss selv og andre. Tvilen gjennomsyrer alle valg.
Denne form for tvil er ikke uvitenhet, men nysgjerrighet.
Folket fortjener politikere som tviler. Som åpner opp for samtalen, som ikke setter seg og sine interesser fremst, men saken. Hvorfor liker vi Kåre Willoch bedre nå enn før? Fordi han ikke lenger fremstår som en politiker, og slik får han sympati.
Den lille luringen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00