Spanskrør, ære og barndommens lykke

*I æressamfunnet må alle trygge seg selv gjennom egen makt og hevn.
* I vår likestilte verden kan en kvinne gjøre alt en mann kan gjøre. Men dette gjelder bare den begrensede verden av lovsamfunnet.

Jannike Willoch, psykolog

Plutselig var ordet «spanskrør» her igjen. Det kom som troll i eske, som gufs fra fortiden, som et lykkelig barndomsminne fra Afrika.
Sikreste middel mot mobbing, sier Høyres Ingvald Godal.

Og ingen har tatt skade av det heller, hevder Alf Bjercke.
- «Jo», roper psykologene, «vi vet at det er skadelig å slå! Barna får sjelelige sår!»

Overlevelse er målet
- «Hvorfor gjøres det over hele verden da?», spør Godals venner. Og lenge var jeg svar skyldig.
Når jeg først ikke fant svaret på denne verdens hav av smertefull barndom, var det fordi jeg så livet fra mitt perspektiv: Sosialdemokratiets trygge favn. Da glemte jeg menneskets plass i evolusjonen: Barneoppdragelsens mål er ikke lykke, men overlevelse.
Æressamfunnet er den vanligste livsformen på jorden, samfunn der man ikke er sikret gjennom politiets voldsmonopol. I slike samfunn må alle trygge seg selv gjennom egen makt og hevn. Slikt liv er bare noen århundrer bak oss, og i Bergen på 1500 tallet var drapstallene nesten hundre ganger høyere enn i dag.
I slike samfunn kan ikke en far bekymre seg for sin sønns lykke. Han må tvert i mot sikre at sønnen utvikler temperament og følsomhet for krenkelse; at han kan sette seg i respekt og at han kan sloss. Derfor må fedrene alltid slå, på bekostning av egen kjærlighetslengsel.
Som min somalske venninne forklarte: Hos oss hater alle menn sin far, fordi han slo dem som barn.

Som en jente
I J. Randy Taraborrellis biografi om Michael Jackson, fortelles det også om en barndom med pisk og slag. Faren Joe Jackson forklarer det selv: «Jeg vet han ble slått mest. Men det var fordi han var så sensitiv», sier han, ikke uten anger. Joe Jackson handlet slik man må når man lever uten beskyttelse fra politi og rettsvesen: Da må du sikre at sønnen din ikke gråter og vil ha trøst når han er redd. Metoden for det er fysisk vold, slik at han lærer respekt, utvikler krenkbarhet, aggressivitet og en rask høyrehånd.
At Michael Jackson ikke ble mindre, men mer sensitiv av volden, skyldes sannsynligvis at han reagerte slik noen få gutter gjør, som en jente. For dem vil voldelige overgrep ikke gjøre dem mindre følsomme og empatiske, men mer. Det er i reaksjonen på utrygghet og overgrep vi ser at kjønnene som grupper reagerer svært forskjellig.
Psykologen J. Turner viste dette i et eksperiment med fireåringer. Hun tok utgangspunkt i barnas «tilknytingsstrategier», altså hva de gjorde for å være trygge hos omsorgsgiver. En stor andel kan klassifiseres som «utrygt tilknyttede barn», noe man ser ut fra hvordan de forholder seg til mor under stress. Turner skilte så barna i to grupper: «trygge» og «utrygge». Senere satte hun dem sammen med en lekekamerat på samme alder og med samme kjønn, filmet deres samhandling og telte hva hun så: avhengig adferd, selvhevdende adferd, kontrollerende adferd, mild aggresjon, sterk aggresjon og lekeslåssing.

Mer agressive
Når det gjaldt de trygge barna, var det nesten ingen forskjell mellom jenter og gutter. De var tilnærmet identiske – bortsett fra at guttene lekesloss dobbelt så mye som jentene. Når det gjaldt de utrygge barna derimot, kom til dels ekstreme kjønnsforskjeller frem. Mens de utrygge jentene viste litt mer avhengig adferd (smil og bekreftelse), og litt mindre selvhevdelse og aggresjon, var de utrygge guttene helt annerledes. De viste mer av alt, og først og fremst var de mer aggressive.
De lekesloss dobbelt så mye som de trygge guttene, og når det gjaldt sterk aggresjon var de i en annen divisjon: De viste mellom fem og ti ganger så mange aggressive handlinger som de andre barna.
I vår likestilte verden pleier vi å si at alt en mann kan gjøre, kan en kvinne gjøre og omvendt. Men dette gjelder bare den begrensede verden av lovsamfunnet. Hvis man løfter blikket litt opp fra sin snevre krets, og for eksempel leier en video med den prisbelønnede franske fengselsfilmen «Profeten», kan man forstå noen helt andre livsbetingelser.

Vår intelligens
I denne filmen blir vi presentert for det maskuline helvete som finnes så mange steder på jorden: Lovbrytersamfunnet, der det ikke finnes noen beskyttelse uten gjennom den personlige volden. Filmen begynner med at 19 år gamle Malik kommer i fengsel. Der får han vite at han er helt uten beskyttelse hvis han ikke myrder vitnet mot den korsikanske mafiabossen Luciani. Det gjør han så – ved å skjære strupen hans over med et barberblad.
Dette voldsarbeidet kan ingen kvinne utføre. Det finnes ikke, og vil aldri finnes slike samfunn av voldelige kvinner.

Menneskets absolutte evolusjonære fortrinn er vår intelligens. Den har sikret oss samfunn med tredeling av makten, skapt voldsmonopolet og rettsstatens forutsigbarhet. Derfor kan vi leve i samfunn der menn og kvinner kan gjøre samme arbeid, og barn kan vokse opp uten å bli slått.
Men det betyr ikke at vår fred ikke avhenger av vold, eller at menns og kvinners natur er identiske.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

1 kommentar

  1. Usedvanlig spennende lesning.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Hans Olav Arnesen - mars 14, 2011 at 6:25 pm

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00