Hvem tar ansvaret?

* Prisen på førerkort i Norge har økt drastisk de siste 20 årene.
* Stryker du på førerprøven, har du i realiteten ingen klagerett.
* Hvorfor stilles det knapt krav til Statens Vegvesen når de vurderer elevene?

Agnar Lirhus, forfatter og lærerstudent
Lirhus

I et grisgrendt land som Norge kan man hevde at førerkortet er en rettighet på linje med utdanning, eller en nødvendighet på linje med arbeid. Flere steder i landet ville det være komplett umulig å bo uten tilgang på bil. Videre er sertifikatet en forutsetning for i mange jobber; innenfor helse, bygg og anlegg, transport, i tillegg til store deler av det private næringsliv. I helsepolitikken snakker man om at den manglende dekningen av tannhelsen utgjør et hull i velferdsstaten. Er føreropplæringen et hull i skolepolitikken? Står vi overfor et demokratisk problem når borgerne, flesteparten ungdom, må betale omkring 30.000 kroner for en kompetanse som tas for gitt?

Ekstrem prisutvikling
Selve opplæringen er satt ut til private. Dette faktum virvler opp en politisk debatt som det ikke er plass til å komme inn på her, mellom privat og offentlig; jeg vil nøye meg med å fortelle at mens kjørelæreren min betalte 6500 kroner for sitt sertifikat tidlig på 90-tallet, må jeg regne med å betale omtrent fem ganger så mye i 2011. Til sammenligning tilsvarte 1000,- kroner i 1993, 1422,- kroner i 2010, en økning på under 50%. I samme tidsrom har allmennutdanningen, med alle sine reformer, økt fra niårig skole, til å bli en trettenårig rettighetsbasert skole. Avstanden mellom skolen og kjøreopplæringen har altså økt, målt etter økonomiske termer. Man kan si at førerprøvestudenten legger en uproporsjonalt stor innsats i potten. Følgelig antar man at Statens Vegvesen, sensurinstansen, skal være drevet etter de beste prinsipper. Det er det dessverre ikke.

Selve oppkjøringen foregår ved at sensoren tar plass i passasjersetet. Eleven blir opplyst om hvordan ting skal foregå; først trekker man et teoretisk spørsmål, deretter kjører man en rute generert av en datamaskin. Underveis noterer og vurderer sensoren. Etter omtrent tre kvarters kjøretur er man tilbake på trafikksenteret og parkerer bilen. Underveis har man støtt på situasjoner som kan tolkes på forskjellige måter; trafikken er en flytende virkelighet, ting skjer fort, og etter forskjellige bilisters vilje – selv en durkdreven sjåfør vil kunne gå glipp av informasjon, hendelser, tolke ting feil eller simpelthen misforstå. Men like fordømt: I bilen sitter det bare én sensor og én elev. Ergo vil uoverensstemmelser og uenigheter alltid bli stående som ord mot ord.

Ingen klageadgang
I norsk skole, eller på universitetet, har studenten alltid klageadgang. Det har førerprøvestudenten også, men man skjønner fort at ordningen bare er proforma: «Klageretten gjelder likevel IKKE sensors skjønnsmessige vurdering av kjøremåten din i forhold til kravene.»

Selvfølgelig. Hvordan skulle det kunne bli annerledes? Klageadgang forutsetter at det foreligger et materiale som kan vurderes av en uhildet person. En skriftlig eksamen forandrer seg ikke. Like klart er det at en biltur ikke kan gjenoppleves, den inntreffer bare en gang. Ved muntlig eksamen har skolene løst problemet ved at en veileder er til stede sammen med sensor, ofte er det også to sensorer.
Skolereformene på 90- og 2000-tallet slo ikke bare fast hvilke rettigheter elevene i den norske skolen har. De høynet også profesjonaliteten i læreryrket. Mens det tidligere kunne være tilfeldig og personavhengig hva slags vurdering en elev fikk, skal lærerens vurderinger nå være dokumenter- og etterprøvbare. Elevene har dessuten lovfestet rett til tilpasset og variert undervisning, og kompetansemålene er gradert etter taksonomiske hierarkier i Læreplanen. Ønsker ikke norske politikere den samme profesjonaliteten innenfor kjøreopplæringen? Er det organiseringen som er problemet? Er det på tide å flytte ansvaret for føreropplæringen fra Samferdselsdepartementet til Kunnskapsdepartementet?

To sensorer
I hvert fall må man reorganisere førerprøven. Har man brukt 25.000 kroner på å lære seg å kjøre bil fortjener man å bli tatt seriøst – spesielt siden man også må bruke 4000 kroner på selve prøven. I fremtiden må man forvente at Statens Vegvesen plasserer to sensorer i bilen. Man må også forvente at modenhet og refleksjon blir tatt med i helhetsvurderingen, som overalt ellers i norsk skole. Ergo bør ikke kjøreprøven vurderes til bestått eller ikke bestått før etter sensors samtale med eleven. Til slutt, dersom eleven ønsker å klage, må klagen grunngis i samtalen mellom elev og sensor, og vurderes av ekstrasensor.

Noen vil kanskje hevde at en slik praksis vil fordyre førerkortet. Jeg mener at det vil kvalitetssikre et produkt som allerede er altfor dyrt – og som er langt i fra kvalitetssikret. Her må norske politikere på banen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

2 kommentarer

  1. godt spørsmål .. og veldig informativ post.the slags informasjon du har gitt er unik og verdt takknemlighet. veldig gode spørsmål

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    parkering - mars 15, 2011 at 10:36 am
  2. Jeg føler at det er riktig at det må koste å ta førerkort, men prisen kan sikkert diskuteres. Noe av prisøkningen fra 1993 til i dag skyldes økte krav til gjennomføring av førerprøven. Samtidig er det feil å sammenligne kroneverdien da og nå. Lønnsveksten til de som skal gjennomføre oppløringen er det som forteller mest om prisøkningen, den har hatt en økning på 100-150% i den perioden. Et annet poeng er at det er blant de unge de fleste alvorlige ulykker skjer, å det er ofte fart og rusmiddler med i bilde. At de er villige til å satse 30.000.- på “lek og morro” samt at de setter andres liv i fare må også tas med i vurderingen. Men jeg er enig i at det ikke er noen reell klagerett, derfor tror jeg at det burde være mulig å få velge en virkålig senson fra et annet biltilsyn til å vurdere teori og praktisk prøve. Dette burde være gratis.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Rune Kristiansen - mars 15, 2011 at 11:20 am

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00