Tutti Frutti – Italia er 150 år


* I dag er det 150 år siden Italia ble samlet til ett land.
* Men landet er fortsatt et lappeteppe av motsetninger.

Jon Rognlien, mafiolog og italosof
Jon Rognlien 22 a
Hva, bare 150 år? Italia? Men støvlelandet er jo så gammelt som det går an! Hva med Romerriket, regnes ikke det?

Joda, Italia var et land også før. Støvlelandet var senter for det største og varigste keiserriket i Europa, og Roma har alltid vært «verdens hode» – caput mundi. Den katolske kirke er en forlengelse av Romerriket med paven som keiser. Måten paven blir valgt på og påstanden om at høyere makter er involvert, viderefører keiserkulten i det forrige riket.

Men dét riket gikk i knas, mye takket være barbarer som gjerne ville bo på halvøya. Finnes det bedre sted i verden? Fruktbart, mildt og variert, rikt på det meste. Alle kom: longobarder, gotere, vandaler, normannere, arabere. Landet ble splittet i kongeriker, hertugdømmer, republikker – og Kirkestaten.

Utover middelalderen ble det konflikt mellom de frihetslengtende bystatene i Nord-Italia, og de tysk-romerske keiserne og/eller kirken. Bystatene er et tidlig eksempel på italiensk demokrati, der man i stedet
for å la flertallet velge én sjef som bestemmer alt, heller deler makten og lar den gå på rundgang (blant de få).

Tre sterke makter

Også republikken Venezia, som varte i mange hundre år, og Kirkestaten, ble styrt på rundgang. Venezias doge (samme ord som duce – «fører») ble valgt blant byens oligarker, og kunne bare være fra samme familie én gang. Dette skulle sikre staten mot nepotisme og korrupsjon. Og det var til en viss grad vellykket.

Ikke like vellykket ved pavestolen. Også her gikk det høyeste embedet (Vårherres «vikar» på jorden) stort sett på rundgang mellom toneangivende familier i Italia, bare unntaksvis utlendinger. Kjente utlendinger i pavestolen er munken Hildebrand (pave Gregor VII, som tvang keiseren til å gå den første Canossa-gang, i 1077), den spanske kardinalen Rodrigo Borja (pave Alexander VI, far til de slemme barna Lucrezia og Cesare Borgia – ja, paver kan også få barn), og dagens Joseph Ratzinger (blant mindre pietetsfulle kalt «The Rotweiler of God», eller bare «papa Josephine»).

En tredje, sterk makt på halvøya var kongeriket i Napoli. Det omfattet hele Sør-Italia og var en forlengelse av normannernes erobringer. Her hersket det ulike konger gjennom århundrene: franskmenn, spanjoler, borbonere. Et rikt land, med tung føydalisme, der skillet mellom adelen og folket var totalt.

Utover dette hadde Italia mange små og store fyrstedømmer: Toscana, Savoia, Mantova, Milano osv. Sjøfartsnasjonen Genova spilte også en stor rolle gjennom århundrene.

Viktig rot

Hvorfor er det viktig, alt dette rotet? Jo, fordi dagens Italia er dypt preget av disse splittelsene og de politiske kulturene som utviklet seg parallelt. Det føydale kongedømmet i sør, det oligarkiske demokratiet i Venezia, den gjennomkorrupte pavestolen og alle de små bystatene, har gitt et mangfold av tenkemåter, politiske idealer og praksiser.

Den italienske statsdannelsen i 1861, som i dag feires med et 150-årsjubileum, blir av mange i Sør-Italia sett på som Torino-kongenes urettmessige okkupasjon av resten av halvøya, drevet fram av særlig britiske interesser. Paven anså lenge Italias samling som et hedensk angrep mot, ja, Gud selv. Venezianerne har aldri likt å bli styrt fra hverken Torino, Firenze eller Roma (men de er først og fremst sure på Napoleon).

Alle disse ulike systemene har på sin måte overlevd inn i dagens Italia. Lovgivning og rettspraksis fra hele myriaden av småstater kan trekkes fram og gjøres relevant i en rettssak, i tillegg til romerretten. Ikke rart det går tregt i italienske rettssaler!

Og kanskje heller ikke så rart at overraskende mange savner fascismen – de tjue årene fra 1922-42 da folket tapte mange friheter, men kunne «sove med åpne dører». Under fascismen ble tilsynelatende mye rusk og rask ryddet opp i, men bak kulissene var det business as usual.

Erkeitaliener

Statsminister Silvio Berlusconi er en slags erkeitaliener, til stor sorg for mange andre italienere. Han gikk på streng, katolsk skole som barn, var medlem av sosialistpartiet mens det var på sitt mest korrupte, innskrevet i den hemmelige frimurerlosjen P2 som planla fascistisk statskupp, dyrket forbindelse med lyssky sicilianere, og koser seg nå med halvprostituerte småjenter – enten med et fårete flir og en dårlig vits om leppene, eller med en patetisk grimase av forurettet offer for politisk forfølgelse.

Hvordan kan han bli valgt igjen og igjen? Dette spørsmålet er det mest stilte til italienere i utlandet. Selvfølgelig manipulerer han media, jukser med penger, juger og korrumperer og later som han er politisk forfulgt. Ille, men samtidig noe mange kan kjenne seg igjen i. Hvem er ikke litt skurk?

Men den viktigste årsaken til at Berlusconi holder koken, er mangelen på alternativ. Landet har en politisk kaste som bevilger seg selv så hårreisende privilegier – på kryss og tvers av partigrenser – at det viktigste blir å opprettholde status quo, heller enn å ta sjanse på reformer. Akkurat slik det var i Romerriket, Kirkestaten, kongeriket Napoli og i utallige små kommuner rundt i hele landet – det samlede Italia. Gratulerer med dagen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00