Irakkrigen, åtte år etter

*Tiden burde nå være inne til å se tilbake på Irakkrigen uten det fordummende Bush-hatet.
*En diktator langt verre enn Gadaffi ble fjernet, og i dag nyter 30 millioner irakere relativt fred og sterk økonomisk vekst.

Christopher Rødsten, tidligere styreleder i Venner av Amerika
christopher-rodsten7

Et interessant bilde av krigen gis av en mann som er like hatet som sin tidligere sjef, Bushs’ forsvarsminister Donald Rumsfeld, i hans ennå ferske selvbiografi “Known & Unkown”.

Unikt prosjekt
Rumsfeld har gjennom sitt særs mangslungne politiske liv dokumentert så å si alt han har vært med på. Han har brukt fire år på å få nedgradert og scannet over 3500 dokumenter som er referert i boken. Dermed kan man gå inn å lese og vurdere om Rumsfelds henvisninger er fullstendig og innenfor kontekst. Det gjør biografien og den tilhørende websiden til en skattekiste. Men hva sier den om Irakkrigen?
Donald Rumsfeld er åpen om det han skulle ønske han hadde gjort annerledes. Den omstridte uttalelsen “stuff happens” ble verden over oppfattet som likegyldighet overfor plyndring i Irak, og var uklok, innrømmer han. Det samme gjelder betegnelsen “Old Europe” om Tyskland og Frankrike. Rumsfeld ønsket dessuten å ta ansvar for Abu Ghraib-skandalen, og søkte to ganger om å få gå av, uten at Bush aksepterte. Han maktet aldri å bli en like effektiv statsråd etter dette. Han dokumenterer også hvordan han presset på for å få til avklaringer om styringen av Irak i perioden etter Saddam. Rumsfeld ønsket en rask overlatelse av suverenitet til irakerne selv, noe Utenriksdepartementet avviste. Om det hadde hjulpet, vet vi ikke. For Rumsfeld var dette en del av arven fra Vietnam, der sør-vietnamesiske myndigheter ble vant til å lene seg på USA heller enn å ta ansvar selv. Det gjorde at regimet ikke var bærekraftig den dagen amerikanerne trakk seg ut.

FN-(a)vsporet
I Norge setter man gjerne likhetstegn ved moral og FN. Så også i tilfellet Irak. FN hadde i tiden før krigen allerede blamert seg ved å gi styreverv i nedrustningskomiteen til Saddam. Både russiske, kinesiske og franske oljeselskaper hadde mest å vinne på at Saddam ble sittende, for de hadde kontrakter når de mangeårige sanksjonene en gang endte. Og det presset de på for å få til. Det forelå en rekke resolusjoner som ble ignorert og som truet med represalier. Irak skjøt daglig mot britiske og amerikanske fly som opprettholdt den FN-sanksjonerte flyforbudssonen. Penger fra Irak gikk til sønnen til Kofi Annan i Sveits for å fortsette Olje for mat-svindelen. FN-visegeneralsekretæren Benon Sevan som ledet programmet, forhindret etterforskning og tok i mot bestikkelser. Det er mange flere eksempler.
Mye fungerte ikke etter at Saddam ble kastet. Utenriksdepartementet klarte ikke å fylle sine stillinger for gjenoppbygningen, og utenriksminister Condoleezza Rice nektet å bruke sin autoritet til å beordre diplomatene til innsats under henvisning til at det ikke var kutyme. Samtidig nektet utenriksdepartementet å overlate til andre ansvaret for opplæringen av irakiske politifolk. Resultatet var at det gikk meget tregt å få irakerne til å håndtere sikkerheten. Rumsfeld var aldri i mot å øke antall tropper, noe som også ble gjort i flere omganger, men han lyttet til sine generaler og oberster som mente det ville være negativt fordi man ønsket mer irakisk ansvar og mindre provoserende amerikansk tilstedeværelse. Men det tok for lang tid før man skar igjennom og justerte kursen. For øvrig med sterk motstand fra Rice og hennes departement.

Åtte år senere
Hva er nå fasiten på Irakkrigen? Var den verdt det? Jeg vil anta at 95 % i Norge ville svare nei på det. Men hvordan prissetter man at Gaddafi oppgav sine masseødeleggelsesvåpen i 2003? Eller at 30 millioner mennesker ikke lenger lever under en brutal, psykopatisk diktator, langt mer brutal enn han som nå er fienden, sanksjonert av SV, Jonas Gahr Støre og Frankrike? Hva er prisen på en fri irakisk presse? Eller at Iraks regjering av sikkerhetshensyn kunne sende tre passasjerfly for å hente ut sine statsborgere fra Egypt under urolighetene, før norsk UD hadde begynt å advare nordmenn mot å dra? Det er verdt å minne om at hvis Schröder, Chirac, Petter Nome og Kristin Halvorsen hadde fått viljen sin, hadde 30 millioner mennesker fremdeles levd under et av de verste regimene noensinne. Antagelig hadde langt færre enn de drøye 100.000 irakere som tragisk er blitt drept av terrorister, mistet livet. Men vi vet ikke. Saddam hadde en stygg forhistorie med nedslaktninger. På samme tid er 3506 amerikanske soldater drept i kamp, tilsvarende tall for Vietnamkrigen var 47424.
De fleste er enige om at andre verdenskrig tross alt farte skånsomt med Norge. At det antall som døde og de lidelsene vi ble påført var verdt å betale for at vi skulle leve i et fritt samfunn. Selv om hvert eneste tap av uskyldige menneskeliv er dypt beklagelig. Hvor mange nordmenn døde egentlig under krigen? Ca. 10.000 av en befolkning på 3 millioner, eller 0,3 %. I Irak døde ca. 109.000 av 30 millioner, 0,3 %. De aller, aller fleste ble drept av muslimske terrorister, ikke av amerikanske soldater.

Positive trekk
Irakerne har i dag en rivende utvikling, med sterk økonomisk vekst som er det dobbelte av den amerikanske (skulle ikke USA stjele oljen?)og med en betydelig forventet vekst i oljeproduksjonen som i dag ligger på ca. 2,5 millioner fat om dagen. (Norge= 2 millioner) De har selvfølgelig ikke oppnådd en vesteuropeisk standard på verken velferd, frihet eller demokrati, men det går fremover, og de fleste har troen på en bedre fremtid. Den troen hadde de ikke under Saddam. Det kan vi takke Bush og Rumsfeld for, som nok vil bli bedømt annerledes i ettertiden. Som man sier over there: “Freedom isn’t free”.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00