Er jeg skyldfri?

*Jeg har bidratt til debatter som ble preget av aggresjon på bekostning av innsikt, gjorde jeg hva jeg kunne for å dempe følelsene? Komme den andre i møte?

Arne Berggren, forfatter Berggren

I alt kaoset, forvirringen, medfølelsen, sorgen, fortvilelsen – vi stiller spørsmål, vi forsøker å finne svar, noen mener å ha svarene, noen vil debattere allerede nå, andre vil vente. Vi er svært forskjellige. Vi er oppi et slags kollektivt sorgarbeid, men under småkoker det av frustrasjon, aggresjon, redsel. Det er en tid som stiller store krav til demokratiet, til hver og én av oss. Tragedien reiser så mange vanskelige spørsmål, og det kan umulig finnes enkle svar. At noen ser ut til å ha klare konklusjoner, må bare sees som andre måter å stille spørsmål. Kan hende det mest utfordrende er å rette fingeren mot seg selv?

Hvorfor sa jeg ikke noe?
For jeg har oversett aggresjon på nettet. Burde jeg kommentert det? Jeg har hørt rasistiske utsagn nesten daglig. Hvorfor sa jeg ikke noe? Jeg har bidratt til debatter som ble preget av aggresjon på bekostning av innsikt, gjorde jeg hva jeg kunne for å dempe følelsene? Komme den andre i møte? Skape forståelse og ikke konflikt?

Jeg har vokst opp i et miljø der man dyrket det politisk ukorrekte. Vi kjenner alle navnene på flere som flørtet med nynazismen, men tok vi tilstrekkelig avstand i det vi sa? I 1979 var tv-serien Holocaust brennaktuell på norsk tv. I russetoget det året brettet mange vestkantgutter russeluen så den fikk Gestapopreg. Sær humor, en slags ironi? Sa jeg fra? Eller likte jeg de som ga faen oppi alt alvoret?

Jeg tilhører en privilegert del av befolkningen. Jeg bruker mindre tid på å verne om demokratiet enn jeg kunne. Jeg vet for lite om politikk og filosofi. Jeg er for bastant i mine meninger. Jeg liker å få rett. Jeg liker å spissformulere meg. Jeg klarer meg bra i dagens spissformulerte medievirkelighet, hvor nyansert debatt sjelden fremelskes.

Spørsmålet er, er jeg helt grunnleggende en ansvarlig samfunnsborger? Gjør jeg min plikt? Og hva er i så fall mine plikter? Jo, jeg deltar i samfunnsdebatten, men hva er motivene mine? Handler det om å posere? Om å få oppmerksomhet? Jeg vet jeg greier meg brukbart i debatter, men er det alltid fordi jeg bidrar til mer innsikt?

Fins det helt andre anledninger der jeg burde stilt opp? Er jeg redd? Hva er jeg redd for? Og når jeg lett har tilgang på taletid i mediene – bruker jeg den iblant på vegne av noen som ikke slipper til like lett?

Det onde
Jeg er overbevist om at det onde fins som en egen kraft som vil påvirke mennesket. Men jeg er også klar over at dette er en absurd tanke for alle som ikke finner svar i religion. Er det å snakke om den onde en lettvint måte å demonisere gjerningsmannen på? Hvis jeg er overbevist om at det onde eksisterer, ikke bare som handlinger, men som krefter som vil styre meg i feil retning – hva gjør jeg for å hindre det?

Som kristen er jeg lei av å bli stemplet som en som tror han vet bedre. Jeg har hele tiden sagt at å velge religion ikke er lettvinthet – det gjør ikke livet noe enklere. Men er det sant? Vi som kaller oss kristne – må vi begynne å ta inn over oss den aggresjonen som oppstår når vi kommer med våre forklaringer i det offentlige rom? Hvorfor blir folk så provoserte? Kan vi snakke på en annen måte? Kan vi dele innsikt og erfaring i større grad enn å eksponere holdninger til ting, kategorisere og karakterisere?

For et religiøst menneske er synd et sentralt begrep. For ikketroende er det en provokasjon å bruke ordet. Hvis synd er å vende seg vekk fra det man innerst inne vet er riktig – gjøre noe som strider mot det vi kaller samvittighet, vårt moralske kompass – hender det allikevel at jeg gjør noe som strider mot min egen samvittighet? Jo, det vet jeg at jeg gjør, men flytter jeg grensene gradvis? Hadde massemorderen noen samvittighet? I så fall – når begynte han å flytte grensene? Hvilket øyeblikk av grenseoverskridelser gjorde ham verre enn meg? Da han første gang overga seg til hatet? Var hans hat i det øyeblikket større eller verre enn det jeg selv har latt meg overmanne av? Kjenner jeg noen som gradvis lar sin samvittighet forvitre og sinnet formørkes mens jeg ser det, vet – uten å gripe inn? Har jeg sett en ungdom med en uforståelig aggresjon, uten å gripe inn, stille spørsmål, komme vedkommende i møte?

Når er det en handling blir uhyrlig og uforståelig? Har massemorderen aldri følt skam? Ydmykhet? Anger? Når barndomsvenner beretter om hvordan han likte å drepe maur, så er det vel mange som kan gjenkjenne det? Når er det vi utvikler empati? Hvorfor finnes det mennesker tilsynelatende helt uten? Er det noe man kan gjøre om man er far til en psykopat? Fins det barn i min nærhet som mangler empati? Hvorfor gråter jeg ikke når jeg ser bilder fra Domkirken? Hvorfor gråter noen lettere av en Disneyfilm enn av blomsterhavet? Har den ene et problem og den andre ikke?

I går utbrøt det verbalt slagsmål i en butikk i Bogstadveien. Folk er i sorg. Men under sorgen er et noe som koker. Vi reager på så mange måter. Men hvorfor brøt jeg ikke inn og forsøkte å stanse kranglingen om plassen i køen som utviklet seg i butikken? Hvorfor himlet jeg med øynene og smilte innforstått til noen av de andre sjokkerte tilskuerne? Var dette et av disse små nesten umerkelige øyeblikkene der jeg kunne gjort en forskjell?

Helgardering?
Er dette en tekst jeg skriver for å posere i offentligheten og fremstå som selvransakende og ydmykere enn noen andre? Og er dette spørsmålet til slutt noe jeg gjør for å helgardere? Jeg tror uansett det er en god øvelse for mange i noen dager freomover. Rette fingeren mot seg selv, undersøke sine egne verdier og handlinger, før vi peker på og karakteriserer andre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

2 kommentarer

  1. Takk. Det fikk meg på en tanke som jeg har hatt før,- hvem eier sannheten og går det egentlig an å eie sannheten?

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Lise - august 2, 2011 at 12:43 am
  2. Ja, det var faktisk akkurat 60 spørsmål…

    Med så mange spørsmål, og ellers deltagelse i debatter, hadde det vært find å høre/se Berggrens egne svar på noe av dette.

    “Rette fingeren mot seg selv, undersøke sine egne verdier og handlinger, før vi peker på og karakteriserer andre.”

    Å tone flagg gjør det vel enda bedre å til gode meningsutvekslinger, samtidig som det blir færre misforståelser når en tekst sees i sammenheng med personens personlig overordnede syn.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Tor Arne Skålvik - august 2, 2011 at 9:55 am

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00