Ekstremismens hovedstad

* Den norske terroristen har noe viktig til felles med Baader-Meinhof, ideen om «gjerningens propaganda», skriver forfatter Torgrim Eggen fra sitt ferske «eksil» i Berlin.

Torgrim Eggen, forfatterTorgrim E_002907
Endelig har Norge havnet på verdenskartet. Det har aldri vært noe trivelig sted. Jeg venter ikke lenger på det nesten beundrende blikket når jeg sier «Jeg er norsk».

Forrige mandag sto en 30 kubikkmeters kassevogn med norske skilter feilparkert i ti timer — fra ti om morgenen til åtte om kvelden — utenfor min nye adresse i Berlin. Bilen var full av våre ting.

Først da bilen skulle dra, begynte jeg å reflektere over det vanvittige i situasjonen. Hvem tør gjette hva slags kunstgjødselbombe som ville fått plass på 30 kubikk? Hele kvartaler ville gått med. Nå er ikke dette akkurat plassen foran Riksdagsbygningen, men likevel. Hva med de to blonde nordmennene, den ene faktisk nøyaktig 32 år gammel, som virret frem og tilbake rundt bilen?

Ingen bryr seg med bilen. Ikke politiet, ikke engang en parkeringsvakt. Det ville neppe skjedd i Oslo, heller ikke før 22/7. Ingen bryr seg med en blond nordmann som kikker seg nervøst over skulderen. Det er fremdeles «de andre» som er mistenkelige, som er potensielle terrorister.

I Berlin burde de vite bedre.

De to største nyhetsmagasinene, Stern og Der Spiegel, hadde henholdsvis Utøya og Anders Breivik på omslaget i uka som gikk. Spiegel viet 20 sider til affæren. De fleste tyskere er innsatt i saken, de kjenner dødstall og noen detaljer. «Hvorfor Oslo, av alle steder?» spør de.

Mine svar, innser jeg, er ikke gode nok. Jeg lanserer en teori om at problemenes sum er konstant. Fordi Norge har gått klar av finanskrisen og de veldige økonomiske vanskene i euro-sonen, har vi hatt overskudd til å engste oss 110 prosent for innvandringen.

Selv dét er ikke nok. Vi er nødt til å faktorere inn en nesten uforståelig ukjent, nemlig terrorismens logikk. Berlins historie gir rikelig anledning til å studere terrorismens logikk.

Aldri gi etter

Historikere vil kanskje være uenige, men jeg vil hevde at 1930-tallets Tyskland demonstrerer det vi for all del må unngå å gjenta: At demokratiet gir etter for terror.

Adolf Hitler ble ikke rikskansler ved demokratiske metoder alene, men ved å skremme motstanderne til taushet. Trakassere lovlige politiske demonstrasjoner, anstifte gatevold og hærverk. Ingen steder ble denne terroren like intens som i Berlin, som var (og er) en «rød» by og ga nazistene mest motstand.

Ikke før var Hitler blitt kansler, før datidens 9/11 utspilte seg: Riksdagsbrannen i februar 1933. En hollandsk kommunist ble arrestert og henrettet for ildspåsettelsen, men til denne dag spekuleres det i om ikke nazistene selv tente på. Effekten ble i hvert fall den man ønsket, uinnskrenkede fullmakter og fri adgang til å forfølge venstreradikale. Terroren avtok ikke, den økte.

Terroren gikk inn i en enda verre fase fem år etter, med Krystallnatten 9. november 1938. Jødiskeide butikker ble knust, synagogene brant. Snart var alle byens jøder borte.Det sier mye at dagens Berlin har den hurtigst voksende jødiske minoriteten i Europa. Først og fremst skyldes det innvandring østfra. Men det forteller også at ondskap går av i vask.

«I really enjoyed that one,» skriver Anders Breivik om spillefilmen «Baader-Meinhof Komplex». Jovisst er det en fremragende film. Nøyaktig HVA som moret ham i filmen, vet vi intet om. Baader Meinhof-ligaen — også kjent som Rote Armee-Fraktion — drepte 34 mennesker i Vesttyskland opp gjennom 70-tallet. Kimen ble sådd i Berlin.

2. juni 1967 ble studentradikaleren Benno Ohnesorg skutt og drept i kjølvannet av voldelige demonstrasjoner mot den iranske sjahens besøk i Berlin. Det skjedde i Krumme Strasse i Charlottenburg, der det nå ligger en pub som hadde supertilbud på juleøl i slutten av juni. Den første inkarnasjonen av RAF het «Kommando 2. Juni». En av Andreas Baaders stamkneiper ligger få kvartaler unna, på Savignyplatz.

Viktige fellestrekk

Der Spiegel skriver at den norske terroristen har noe viktig til felles med Baader-Meinhof, ideen om «gjerningens propaganda». Dåden skal oppildne andre «kristne patrioter» til nye anslag, og som om ikke det var nok: Breivik har i fengslingsmøter forlangt at demokratiet må settes til side som følge av det han har prestert.

Noe av det mest uhyggelige med Baader/Meinhof-epoken i Tyskland var den skjulte og tildels åpne støtten terroristene fikk. Både jurister og akademikere brøt loven for å beskytte ligaen.

De fikk også en generasjon etterfølgere, og RAF ble ikke formelt oppløst før i 1998. Det handler dels om det polariserte 70-tallet, som var ekstremismens tiår også i Norge, dels om at RAF valgte seg populære mål: den høyrepopulistiske avisa Bild-Zeitung, samt næringslivsledere og politikere med uoppgjort nazi-fortid.

Her har nok den norske imitatoren tabbet seg ut: Få lar seg inspirere av et blodbad blant moderate ungdomspolitikere. Man skal grave dypt i den norske politiske møddingen for å finne noen som oppfatter «gjerningens propaganda» med annet enn avsky, kanskje forgjeves.

Berlin er på ingen måte rolig. Gateslagene i Kreuzberg rundt 1. mai er fortsatt heftige saker. 3. september er det lokalvalg i Berlin, og det islamkritiske «Freiheit»-partiet stiller liste. En viss grobunn har de nok her, i byen med Europas største tyrkiske minoritet. Men den er også den best integrerte.

Hverdagsbilde

En tyrkisk mann på rundt 35 kommer inn på T-banen fra Schönefeld flyplass med sin treårige datter. Hun har musefletter.

De leker og koser i 15 minutter til de går av ved Hermannplatz i Neukölln.

Jeg tipper han er like interessert i «Eurabia» som jeg er i tempelridder-fantasier.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00