En fortelling om to byer

* Forsøk på å stagge voldsspiralen i Syria, har blitt undergravet av overfortolkning av FNs sikkerhetsråd resolusjon om Libya, skriver Asle Toje.

Asle Toje, utenrikspolitisk forsker og kommentator
Asle Toje

«Det var de beste av tider, det var de verste av tider». Slik starter Charles Dickens romanen, «To byer».
Paris var i revolusjonens favntak. En befolkningsgruppe vendte seg mot en annen i genocidal hevntørst. Blodet fløt i gatene, i bokstavelig forstand. London lå ikke tilbake for Paris i nød, men her ble misnøye møtt med reformer. Den franske revolusjonen ga således impuls til mer folkestyre, om enn ikke i Frankrike.
Spol fram 200 år. Også vi lever i en revolusjonens tidsalder. I land etter land i den arabiske verden har autokratiske regimer blitt styrtet – og forsøkt styrtet – fra makten. Verdens øyne hviler nå på Tripoli og Damaskus hvor makthaverne har gjort sitt beste for å bekrefte devisen: «Den som gjør fredelige reform umulig vil gjøre voldelig revolusjon uunngåelig».

Knusende våpenmakt
Begge steder har makthaverne møtt demonstranter med våpenmakt. I Libya ser det ut til at regimet vil falle. I Syria iverksetter president Assad reformer. Samtidig som han knuser reformbevegelsen, som sin far før ham. I 1982 drepte den syriske hæren anslagsvis 10 000 av sine egne borgere i byen Hama. Norge satt da, som nå, på gjerdet. VG forvarte sågar regimet: «Til tross for problemene har Syria under Assad-regimet gjort store økonomiske og sosiale fremskritt det siste tiåret.» (30.9.1982 s. 30) Det synes underlig at Norge bombet Libya for å hindre et folkemord som ikke hadde funnet sted, mens i Syria – hvor regimet faktisk myrder sivile, er Norge pinlig nyansert.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre vil ikke engang istemme i kravet om at regimet må gå av, kanskje av frykt for å svekke båndene til syrisksponsede Hamas? Det er et av paradoksene i internasjonal politikk, dette at ’det internasjonale samfunnet’ er så vilkårlige i sin handlekraft.
Hvorfor intervenere i Kosovo, men ikke i Rwanda; hvorfor Libya, men ikke Syria? Forsøk på å stagge voldsspiralen i Syria, har blitt undergravet av overfortolkning av FNs sikkerhetsråd resolusjon om Libya, beregnet på beskyttelse av sivile. Russlands president Dmitrij Medvedev forklarte. Han sa at en «god løsning» i Libya hadde «blitt til et fikenblad for å dekke over en meningsløs militær intervensjon». Han konkluderte: «Jeg er sterkt opptatt av at et vedtak om Syria ikke overfortolkes på en lignende måte».
Medvedev opplevde at Russlands samarbeidsvilje ble kuppet. Signalet var at Russland vil bruke sitt veto i Sikkerhetsrådet for å hindre at det samme hender i Syria. NATO-bombing av sivile mål i Tripoli har således bidratt til å svekke muligheten for å legge press på regimet i Damaskus, selv om Russland åpner for muligheten for at sikkerhetsrådet kan enes om «felles deklarasjoner» om Syria. Slike potensielle «deklarasjoner» høres ikke videre effektive ut, og det er de da heller ikke.

Mistet troen
Slik saken nå står har «USA, EU og Norge, blant andre, vedtatt ulike, begrensede sanksjoner mot styresmaktene i Syria hvor drapene på sivile forsetter ufortrødent. Det foreligger ingen samordnet internasjonal tilnærming. Kontrasten mellom håndteringen av Libya og Syria er ikke lett å gjøre rede for. Den enkleste forklaringen er at libyske protester, og påfølgende undertrykkelse, kom tidligere enn sammenlignbare hendelser i Syria.
Etter sin underveldende suksess med å tvinge fram regimeskifte i Libya, har enkelte i Vesten mistet troen på bombing som diplomatisk virkemiddel. Den pågående finanskrisen har nok også dempet bombetrangen. En annen årsak kan være at mens Syria er Irans lydrike, er oberst Gaddafi for en frilanser å regne. Og risikoen ved å gripe inn kan være høyere i Syria, gitt landets grenser til Israel, Libanon og Irak. Det er enda for tidlig å si om det var riktig av NATO-landene å tolke «flyforbud» til å bety «regimeendring» i Tripoli. Eller om det var bedre å la kampen om makten utspille seg uten inngripen.
Utenlandske intervensjoner bidrar – rent statistisk- ofte til å forlenge krigshandlingene. Kommentatorer kjekler om vårens arabiske revolusjoner åpner døren for mer demokrati eller noe annet, noe mørkere.
Ofte fører revolusjoner til nye blodsutgytelser når de nye makthaverne gjør opp regnskap med sine motstandere. Og voldelig revolusjon er ingen garanti for påfølgende demokrati, snarere tvert imot.

Brytningstid
Vi lever i en brytningstid. Det er ikke lett å se mønstrene i hendelsene som utspiller seg parallelt. Finanskrisen, den amerikanske kongressens selvskading, Norges vingling, Europas tap av selvtillit og arabiske regimers korthuskollaps er alle tråder i den samme veven.
I vår tids «to byer», Tripoli og Damaskus kjempes det om fremtiden. Det er ennå for tidlig å si hvilken vei som leder til frihet.
Som Dickens fortsatte sine innledende ord: « … det var visdommens tidsalder, men også dårskapens, det var troens og vantroens, det var håpets vår og fortvilelsens vinter, folk hadde alt eller intet liggende foran seg, de var på vei til himmelen, men gikk også i stikk motsatt retning – kort fortalt var den perioden som vår egen tid».

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00