Libya etter Gaddafi

* Det som ser ut til å bli en suksess i Libya kan føre til en rehabilitering av ideen om humanitære intervensjoner, skriver Jan Arild Snoen.

Jan Arild Snoen, skribent i Minerva
Snoen

Mens norske kommentatorer som NUPI-rådgiver Helge Lurås helt til ganske nylig har spådd at kampen mot Gaddafi vil ta lang tid, og vært skeptiske til den militære intervensjonen, har opprørerne mot Gaddafi kommet skikkelig på offensiven de siste par ukene. Natt til mandag falt Tripoli.

Underliggende spenninger
At sammenbruddet skulle komme akkurat nå var vanskelig å forutse. På den annen side har det vært bevegelse i opprørernes retning over lenger tid. De har gradvis erobret Nafusa-fjellene, brutt ut av Misrata og hatt en hvis fremgang i øst. De har også tydelig forbedret sin hårreisende militære taktikk, eller mangel på sådan, som følge av bedre trening.
I skrivende stund er kamphandlingene langt fra over. Men fokus flyttes nå fra krigen mellom Gaddafi og hans fiender til den seirende koalisjonen. Når opprørerne er i ferd med å nå det målet de var enig om, er det fare for at underliggende spenninger vil komme til overflaten. Det har vi allerede sett, da opprørernes militære øverstkommanderende Abdel Fatteh Younes ble drept under uklare omstendigheter i slutten av juli.
Noen frykter islamister og peker på at et betydelig antall jihadister dro fra de østlige delene av Libya for å slutte seg til al-Qaida. Men jihadistene synes å spille en perifer rolle i opprøret. I motsetning til i Irak vil de også ha vanskeligere for å skaffe seg legitimitet gjennom å angripe utenlandske okkupasjonsstyrker, siden disse ikke finnes i Libya. Det er ingen tvil om at NATOs flystøtte har vært veldig viktig for utfallet, men i de fleste libyeres øyne gjør ikke dette det nye regimet mindre legitimt.
Opprørsledelsen i Bengazi har gitt inntrykk av å være demokratisk innstilt og vestvendt, og det er over lengre tid lagt planer for hvordan man skulle unngå kaos den dagen Gaddafis regime falt. Like fullt gjenstår betydelige, og potensielt farlig konflikter.
En av disse er en gammel konflikt mellom øst og vest, delvis knyttet til fordelingen av Libyas store oljeinntekter. Stamme og klan er også viktig. Et demokratisk Libya må innebære betydelig desentralisering av makt, slik at ikke viktige grupper føler seg overkjørt av andre. Og det vil lett oppstå problemer i oppgjøret med det gamle regimets folk.
Men de underliggende motsetningene mellom grupper ser ikke ut til å være så dype som i Irak, og faren for at naboland skal bære ved til konfliktene, slik Iran har gjort i Irak, er små.
Som i andre arabiske land med omveltninger, vil det være delte meninger om hvilken rolle islam skal spille, særlig om religionen setter begrensninger på demokratiet. Om det er få jihadister av al-Qaida-typen blant opprørerne, er det mange mer moderate islamister.

Vanskelig ettertid
Vi som tidlig tok til orde for en humanitær militær intervensjon i Libya ser ut til å kunne glede oss over utfallet. Det gjør også de som først sluttet seg til dette standpunktet etter FNs vedtak, som den norske regjeringen.
Vi må holde mulighetene åpne for at det kan komme tilbakeslag, og at de neste månedene blir vanskelige. Verdenssamfunnet må stille opp med humanitær og økonomisk hjelp, samt bidra til å holde Libya på et demokratisk spor. Gjenoppbyggingen lettes av at Libya har betydelig økonomiske ressurser i form av aktiva i utlandet, samt en stor oljesektor som forhåpentligvis raskt kan komme i produksjon igjen. På den annen side – oljerikdom kan også være en kilde til strid og korrupsjon.
Vi har også lært at de som spådde at en flyforbudssone ville dra NATO inn i mer omfattende militært engasjement fikk rett. NATOs mandat i Libya har vært å beskytte sivile, på bakgrunn av høyst reelle og delvis iverksatte trusler mot opposisjonen i den tidlige fasen av opprøret. Ganske raskt måtte beskyttelse av sivile defineres ganske vidt, og i praksis ble målet for NATOs bombekampanje å bistå opprørerne med å slå Gaddafi med militære midler.
Irak-krigen, der humanitære hensyn spilte en viktig rolle for mange tilhengere av den, innebar et tilbakeslag for ideen om humanitære intervensjoner. Det samme har den vanskelige nasjonsbyggingsprosessen i Afghanistan gjort.
Libya er en mer rendyrket humanitær intervensjon, og det som ser ut til å bli en suksess i Libya, på tross av betydelige menneskelige lidelser, kan føre til en rehabilitering av ideen.
Det er naturlig å spørre seg om lignende virkemidler kan og bør brukes i flere konflikter. Syria står øverst på listen.

Assads valg
Hvert enkelt tilfelle må vurderes for seg. Noen av spørsmålene: Hvor alvorlig er trusselen mot sivile? Hva vil en intervensjon koste i penger og blod? Er andre muligheter uttømt? Er det mulig å samle bred internasjonalt støtte?
Bashir Assad følger nøye med på hva som skjer i Libya. I beste fall kan det føre til at han velger en fredelig løsning.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

2 kommentarer

  1. Alle disse revolusjonene har sin periode med ekstatisk lykkerus på dagen det undertrykkende diktatur mister makten.
    Folk var lykkelige da berlinmuren falt, men de sosiale problemene i Øst-Tyskland fortsatte i mange tiår etter at kommunistene ble fjernet.
    Russland ble en gangsterstat etter Sovejetunionen kollaps.

    En del av islamismens natur er at den er pragmatisk. Islamistene vil framstå som de rene demokrater dersom de mener et valg vil gi dem økt inflytelse. Samtidig så er det naturlig for islamistene å spille en tilbaketrukket rolle og manøvrere i kulissene i den første tiden. Både fordi pengestøtten fra utlandet er viktig og frykten for at Vesten vil støtte mere moderate krefter ved en konflikt vil gjøre at de holder hodet lavt. En del kidnappinger og snikmord vil de nok utføre, men bare i moderat skala.

    Situasjonenen er meget mørk for Libya fordi eventuell vestlig hjelp vil gå bort i korrupsjon, gangstere vil ta hånd over verdier som våpenlagre o.l og eliten blant opprørerne kan stjele eiendommer o.l. fra den libyske stat.

    Det er ingenting som tyder på at landet vil være i stand til å bygge institusjoner som noenlunde rettferdig beskytter folks rettigheter. Landet er for korrupt, lojaliteten til enhver er knyttet til egen familie og klan og dne sterkestes rett gjelder.

    I stedet risiker vi at middelklassen som under Khaddafi levde et bekyttet liv, nå mister sine eiendommer og verdier.
    Middelklassen, bestående av leger, handelsmenn og lignende, er en viktig komponent i et lands økonomi. Når den forsvinner, så lover det dårlig. Da Tysklands miiddelklasse ble utrddet som følge av hyperinflasjon i 1923, la det grobunn for at de mer primitive elemente i samfunnet kunne ta over. Dette var avgjørende for nazismens framvekst.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Ole Hansen - august 23, 2011 at 1:20 pm
  2. Når man kaller NATOs bombing av sivile mål i Libya for å sikre USA kontrollen over landets oljeressurser for “humanitær intervensjon”, da ligger det implisitt i denne ordbruken av Gaddafis styre var inhumant. Jeg har ennå til gode å se noen godt dokumenterte beskrivelser av mangelen på humanitet under Gaddafi. Det kom omtrent samtidig med de innledende angrepene fra “opprørerne” påstander fra USA og NATO om at Gaddafi hadde bombet sin egen sivilbefolkning, men fotografier fra russiske satelitter kunne straks avkrefte dette. Og Gaddafi skjøt ikke på noen før hans egne styrker ble beskutt. Så hva var egentlig galt med Gaddafis Libya? Landet var samlet, fredelig og velstående. Vanlige mennesker hadde adgang til utdannelse og helsetjenester. Kvinnenes deltagelse i samfunnslivet var i en særstilling i den arabiske verden, den sivile infrastruktur ble hurtig bygget ut og godt vedlikeholdt og finansiert og landets oljeinntekter ble slik rettferdig fordelt til beste for landets egen befolkning. Gaddafi var riktignok en enehersker, og som i de fleste tradisjonelle samfunn utenfor Europa vek han ikke tilbake for å styre som han fant forgodt. De fleste vil likevel ha problemer med å dokumentere at dette ikke var til det libyske folks beste. Den beste indikatoren på at NATOs terrorbombing av Libya ikke har vært berettiget er muligens det norske salget av luftvernsutstyr (hardware og software) et par knappe måneder før regjeringen Stoltenberg faller Gaddafi i ryggen: Om Libya under Gaddafi virkelig var et korrupt / voldelig / whatever (insert your favourite neocon accusation here) regime da burde ikke denne eksportlisensen fått de nødvendige underskrifter. Stoltenberg-regjeringen har således selv anført det vektigste argument mot sin egen bombing. Nå fikk Stoltenberg-regjeringen så straks efterpå selv føle hvordan det er å bli bombet. La oss håpe denne erfaringen synker inn over den norske forsvarsledelsen og fører til at neste gang Norge bomber et fremmed land, så er det i selvforsvar.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Ingar Holst - august 23, 2011 at 2:43 pm

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00