Upresist fra Solberg

av Hans Petter Sjøli  august 5, 2011 - Kommentarer (4)

Erna Solberg sammenligner i VG 4. august den ekstreme islamkritikken hertillands med 30-tallets antisemittisme. Det er, til tross for visse likhetstrekk, en haltende sammenligning.

Arnfinn Pettersen, redaktør i Humanist.arnfinn

Antisemittismen på sitt verste, det som ledet lukt til Auschwitz og Treblinkas porter, var konspirasjonstenkningen og demoniseringen. Tanken om at hver enkelt jøde, ganske enkelt i kraft av sin tilhørighet til det nazistene oppfattet som en jødisk rase, var del i en ondsinnet plan for å undergrave det tyske folks interesser – at de var i krig med Tyskland og at det derfor var legitimt å drepe dem.

Paralleller

Vi finner paralleller til dette i Eurabia-forestillingene til Fjordman, Bat Ye’or og de øvrige ”antijihadistene”, der tanken om en planlagt muslimsk invasjon av Europa står sentralt og hver enkelt muslimsk barnefødsel ses som et ledd i den demografiske delen av denne planen. En kraftfull retorikk og en manglende tiltro til muligheten for å endre utviklingen gjennom demokratiske virkemidler, bidrar til å forsterke likheten.

Solbergs sammenligning har altså noe for seg. Det er klare likheter i innhold mellom de to ideologiske posisjonene, i form av konspirasjonsforestillinger og dehumanisering. Men på andre måter er forskjellene mer påtagelige enn likhetene.

Inntil bomben smalt i Oslo 22/7 var antijihadismen marginal, både i norsk og internasjonal islamdebatt, selv om den en sjelden gang stakk hodet frem i pressens kommentarfelt og på islamkritiske arenaer ganske nær mainstream, som hos Human Rights Service og Document.no her hjemme.

I motsetning var nazistenes antisemittisme, slik den kommer til uttrykk for eksempel i propagandafilmen Den evige jøde, en sentral del av tyske myndigheters (og andre lands nazipartiers) retorikk. En gang hadde den riktignok vært mer marginal, men Hitler overtok en rik og utbredt antisemittisk tradisjon, der de sentrale elementene allerede var på plass.

Et større problem er at en sammenligning med 30-tallets antisemittisme lider under det som skjedde senere. Konsekvensene av denne antisemittismen, Holocaust, følger altfor lett med på assosiasjonslasset.

Terroren 22/7 har vist at antijihadismens verdensbilde bærer i seg en kime til uhyggelige handlinger. Men den gjør ikke uvegerlig det. Antijihadistene fortjener mye og sterk kritikk, men det er ikke grunnlag for å si at de ønsker seg et folkemord. (Selv om det er verdt å merke seg at mange i dette miljøet har en svært unnskyldende holdning til serbernes overgrep mot muslimer på 90-tallet.)

Umusikalsk

Først og fremst er imidlertid Solbergs sammenligning uheldig fordi den er umusikalsk, for ikke å si uklok. Vi er som nasjon rystet av de uhyggelige handlingene som har rammet oss. Vi er så vidt i gang med å ta inn over oss hva som er skjedd og grunnene til at det skjedde. Ingen av delene kommer vi noen gang til å forstå fullt ut. Og ingenting blir helt hva det var.

Det nye Norge er ennå en skjør ting. Og det inkluderer mange mange mennenesker som på ulike måter er kritiske til islam, uten at de henfaller til antijihadismens konspiranoide verdensbilde. Veien fremover går gjennom en nyansert og inkluderende debatt. Vi trenger å snu alle steiner og granske alle sammenhenger. Vi trenger en åpen og kritisk debatt, der vi gransker våre egne argumenter vel så nøye som motpartens.

Vi trenger også et fokus på ekstremistene, de som forgifter debatten med menneskefiendtlig og hatefullt tankegod. Men vi trenger at denne debatten føres uten demonisering og tabloid merkelappklistring, selv når disse merkelappene måtte ha noe for seg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Felleskamp mot frykt

av Hans Petter Sjøli  august 4, 2011 - Kommentarer (3)

* Breivik hentet mye av sin inspirasjon fra folkemorderne på Balkan.

* Hat og ekstrem nasjonalisme er ødeleggende.

* La oss utrope alle ekstremister til våre samfunnsfiender

Sylo Taraku, statsviter og medlem av LIM-nettverket. Opprinnelig fra KosovoSylo Taraku

Raske samfunnsendringer som følge av en stadig mer globalisert verden har mer enn noen sinne gjort oss besatt av identitet. I Europa har spesielt migrasjonen fra muslimske land skapt en økende uro.
På gruppenivå
Innstramningstiltakene de siste årene har ikke bremset folks økende skepsis. En ny undersøkelse viser at over halvparten av de spurte ønsker slutt på innvandring. Mange har legitime bekymringer over innvandringens konsekvenser, men noen sitter inne med en frykt som stikker dypt: frykten for demografiske endringer som vil resultere i et muslimsk flertall og i verste fall innføring av et sharia-regime. Riktignok finnes det muslimske fundamentalister som har en slik drøm. Men problemet blir når muslimer som gruppe tillegges en slik hensikt med sin migrasjon til Europa. Anders Behring Breivik virker svært preget av myten om at vi er på vei mot «Eurabia», en myte som har florert i bloggsfæren han er en produkt av, men ikke bare der: den har blitt en del av islamdiskursen i Europa.
Nå er det tid for selvransakelse og moderasjon, men innvandringsdebatten må forbli åpen. Det er fullt mulig å finne en balansegang mellom å bekjempe konspirasjonsteorier og hatpropaganda, og å kunne ha sterke meninger om innvandring og integrering. Utfordringen er å ikke la reelle bekymringer slå over i vrangforestillinger og irrasjonell frykt.

Som på Balkan
Det er hinsides å oppleve at massakre kan skje i et land som Norge, men vi trenger ikke å gå lengre tilbake enn til Balkan på 90-tallet, hvor jeg flyktet fra, for å se hvor ødeleggende hat og ekstrem nasjonalisme kan være. Og det er nettopp blant folkemordere der, som Radovan Karadzic, Breivik henter mye av sin inspirasjon fra. Det synes som han implisitt er fascinert av massakrer og deportasjon som statspolitikk. NATO-intervensjonen mot Serbia i 1999 anser han som vippepunktet som fikk ham til å gå videre med sine terror-planer. Balkan-krigene var bare et forspill foran den kommende multikulturelle krigen i Europa som skulle resultere i utrenskning av alle muslimer fra kontinentet.
22/7 er en påminnelse om propagandaens rolle i produsering av massemordere – også i fredstid. En av propagandaens funksjoner er å overforenkle verden. Et slående eksempel er hvordan historien om krigene på Balkan sees på med nye briller. Fortellingen om at USA og NATO bombet det kristne Serbia for å redde utsatte muslimer passer ikke inn i verdensbildet som er skapt etter 11.september – verken for ekstreme islamister som ser på USA som den store satan, eller av krefter i Europa som er besatt av forestillingen om den muslimske fare. Det at Balkan-muslimer er sekulære og sterkt pro-vestlige forstyrrer konspirasjonsteorier om trusselen fra en entydig og ond fiende. Derfor blir de i Breiviks manifest assosiert med jihadister og beskyldt for å drive med «indirekte folkemord» gjennom å føde barn. NATO blir på sin side beskyldt for å inngå en forrædersk allianse. Erfaringsmessig kan veien fra en slik demonisering av «fienden» til grusomme handlinger være smertelig kort.
Kombinasjonen av en renhetsideologi og et forvrengt verdensbilde deler Breivik ikke bare med sine helter på Balkan, men også med jihadister han ønsker å redde Europa fra. Vi snakker her om mennesker som gjør ekstremt onde handlinger i den tro at de gjør noe godt, på vegne av sitt folk, sin religion eller menneskeheten. «Idealistisk ondskap» kaller filosofen Lars Fr.H. Svendsen det.
Ingen religion eller ideologi har monopol på ekstremisme, og én form for ekstremisme kan aktivisere en annen. Derfor må vi være på vakt mot alle former for ekstremisme. Organisasjonen Quilliam i Storbritannia, som består blant annet av tidligere muslimske ekstremister, forebygger «home-grown» jihadisme ved å utfordre fortellingen om Vesten som «korsfarere» som er ute etter å knuse islam og muslimer. Tilvarende bør man gjøre med propagandaen fra nasjonalistiske krefter som har gjort korsfarerne fra middelalderen til sine forbilder.

Fellesprosjekt
Styrker vi tilliten og tilhørigheten til samfunnet, styrker vi samtidig
også immunforsvaret mot hatpropaganda. Norske politikere har tidligere snakket om «det nye norske vi», men uten å kunne skape stor entusiasme for det. Tragisk nok har vi fått en god anledning nå. Det sies fra sosialantropologisk hold at et fellesprosjekt er viktig, men at ingenting kan styrke en vi-følelse mer enn en felles fiende. La oss derfor utrope alle ekstremister – alle fanatiske renhetsdyrkere – til våre samfunnsfiender. Samtidig må vi fortsette debatten, og vise at vi tar utfordringer knyttet til innvandring og integrering på det største alvor.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva vet vi egentlig om ham?

av Hans Petter Sjøli  august 3, 2011 - Kommentarer (5)

* Vi har behov for å se større sammenhenger når tragedien rammer.
* Men vi vet lite eller ingenting om hva som egentlig drev massemorderen.


Robert Ford, forsker ved University of Manchester large_robert.ford

Hendelsene i Norge forrige helg har forskrekket oss alle. Men få av kommentarene i etterkant har vært fakta- eller forskningbaserte, og vi ser nå at noen typiske mediefortellinger er i ferd med å sette seg. Som at ekstremisten ikke kan være en ensom fanatiker – at han må være en representant for en bredere sosial bevegelse som «taktisk» støtter hans oppførsel selv om de ikke foretar seg noe selv. Vi må altså lære noe av denne tragedien – og kvitte oss med denne store trusselen i våre samfunn.

For spekulativt
Dette er ikke lite ironisk. Denne troen på at galninger alltid representerer en større sykdom i samfunnet er akkurat den samme fortellingen som radikale høyrepolitikere bruker for å stigmatisere millioner av muslimer, ved å si at den bitte lille minoriteten som er fanatiske og kriminelle representerer en hel folkegruppe. Nå er det de som har vært svært ivrige på å spille på frykt og hat som blir målet for det samme.
Noe godt kan komme ut av dette. Den voksende fiendtligheten mot muslimske minoriteter i Europa, som forsterkes av fryktorienterte politikere og journalister, har vært utsatt for liten kritisk oppmerksomhet.
Det vil være bra om disse intoleransens forkjempere blir sett nærmere i kortene. Det er også bra om vi setter spørsmål ved legitimiteten til de ulike påstandene som rammer hele religioner og etniske grupper. Likevel er mediene og forståsegpåere altfor lite opptatt av forsiktig refleksjon og kritisk analyse i etterkant av den norske tragedien. I stedet ser vi vanvittige spekulasjoner om massemorderens motiver og hva som egentlig ligger bak handlingene hans. Ingen av disse spekulasjonene synes å basere seg på fakta.

Tre påstander
La oss se på tre fremtredende påstander:
1) Massemorderens ekstremisme var oppildnet av opphetet retorikk på internett, spesielt i bloggsfæren.
Virkelig? Hvis dette er sant, må vi lure på hvorfor den enorme veksten av blogger det siste tiåret ikke har utløst en epidemi av morderiske pistolmenn. Jeg vet ikke om noe forskning som har fremlagt beviser om forbindelser mellom internettaktiviteter og vold.
2) Breivik er et ekstremt uttrykk for en bred, organisert bevegelse som vi nå tydeligvis må bekymre oss veldig for.
Kanskje det er riktig, men jeg har ikke sett noe som tyder på at massemorderen er direkte knyttet til en bred terroristbevegelse, ingen andre heller, for den del.
Jeg har ikke sett noen fremlagte beviser om et organisert ytrehøyre-terrornettverk, bortsett fra en håndfull ensomme galninger som deler visse paranoide vrangforestillinger. Om det er gjort noe forskning som tyder på at det finnes slike terrornettverk, må den i så fall ut i offentligheten snarest. I fraværet av slik forskning, ser jeg ingen verdi i å skremme folk med løse spekulasjoner.
Tidligere ensomme mordere av denne typen har vist seg å ikke representere noe annet enn seg selv. Representerte for eksempel Una-bomberen Ted Kaczynski en bred amerikansk reaksjon mot det moderne, fremmedgjorte samfunnet, som hans skriverier tydet på? Nei. Var Timothy McVeighs handlinger I Oklahoma City det første skuddet i et væpnet opprør mot regjeringen, som han selv håpet på? Nei. Det har vært mange massakrer der gjerningsmennene ikke har hatt noen politiske overbevisninger i det hele tatt. Som massakren ved Virginia Tech i 2007.
3) Vi blir fortalt at en ekstrem høyreideologi som demoniserer muslimer og innvandrere var med på å motivere Breivik.
Finnes det noen beviser som støtter denne påstanden? Jeg kjenner ikke til noe forskning som viser at massakre forekommer oftere i land med fremtredende høyreekstreme bevegelser enn i land uten slike bevegelser – som er det vi kunne forvente hvis ekstremistiske ideologier oppfordrer til morderiske handlinger. Heller, ifølge et stort forskningsprosjekt av den nederlandske forskeren Ruud Koopmans, er det mye som tyder på det motsatte.
Kanskje har noen gjort forskning som viser en sammenheng. Hvis så, bør de snakke til pressen om det. Hvis ikke, er det like sannsynlig at Breivik søkte etter en ideologi som tilfeldigvis passet hans morderiske paranoia. Væpnete galninger tidligere har alltid funnet seg et sprøtt narrativ om at de er forfulgt eller offer for en konspirasjon – for å rettferdiggjøre sine handlinger.

Behov for kontekst
Vi må ikke være for tøffe mot journalistenes ønske om å avsløre sammenhenger og kontekst. Den universelle måten å møte slike tragedier på, er å lete etter forklaringer på hvordan det kunne skje, og hvordan å hindre at det skjer igjen. Det er lite trøst å hente i at det finnes voldelige einstøinger i alle samfunn, einstøinger som ikke er drevet frem av noe spesielt. Så det er helt naturlig for journalister og andre å sette tragedier inn i en bredere kontekst.
Akedemikere, derimot, bør innta en annen posisjon. Vi er alle under et visst press for å vise at forskningen vår er relevant, og for å delta i den offentlige debatten. Men vi bør ikke gi etter for fristelsen til å kommentere det vi vet lite om. Jeg er statsviter. Hva vet jeg om hva som motiverer en galning eller hva hans handlinger betyr? Veldig lite.
Jeg kan ikke fortelle noe om hvorvidt massemorderens tanker om muslimer, multikulturalisme eller hans tidligere tilknytning til ytre høyre – eller hans besettende lesning og internettaktiviteter spilte noen som helst rolle for å få ham til å begå disse handlingene. Jeg kan ikke fortelle dere om denne massakren er en isolert handling, eller om den er en del av et større problem. Jeg vet ikke.
I stedet for å spekulere eller forsterke, vil jeg understreke muligheten for at morderiske einstøinger som Breivik verken har felles bakgrunn, felles mål eller felles motivasjon for grusomhetene de har begått. De representerer ingenting utenfor dem selv.
Det burde være vår arbeidshypotese helt til vi kommer opp med forskning som viser det motsatte. Selv om det de tror på er frastøtende, er det like lite forsvarlig å holde organisasjoner på ytterste høyre fløy ansvarlige for Breiviks og andres handlinger, som det er for de samme organisasjonene å holde islam ansvarlig for Osama bin Laden eller de britiske 7 / 7-bombemennene.

Erstatter tenking
Å finne noen å skylde på – og noe å foreta seg – kan virke befriende for et samfunn, men det erstatter tenking. Vi må innrømme, selv om det nok smerter, at det ofte ikke er andre å skylde på enn gjerningsmannen selv, og at det ikke finnes noen bredere mening bak hans handlinger.


Teksten sto opprinnelig på det venstreorienterte nettstedet Left foot forward og er gjengitt med forfatterens samtykke. Robert Ford er stipendiat ved Institute for Social Change ved Universitetet i Manchester.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Er jeg skyldfri?

av Hans Petter Sjøli  juli 31, 2011 - Kommentarer (2)

*Jeg har bidratt til debatter som ble preget av aggresjon på bekostning av innsikt, gjorde jeg hva jeg kunne for å dempe følelsene? Komme den andre i møte?

Arne Berggren, forfatter Berggren

I alt kaoset, forvirringen, medfølelsen, sorgen, fortvilelsen – vi stiller spørsmål, vi forsøker å finne svar, noen mener å ha svarene, noen vil debattere allerede nå, andre vil vente. Vi er svært forskjellige. Vi er oppi et slags kollektivt sorgarbeid, men under småkoker det av frustrasjon, aggresjon, redsel. Det er en tid som stiller store krav til demokratiet, til hver og én av oss. Tragedien reiser så mange vanskelige spørsmål, og det kan umulig finnes enkle svar. At noen ser ut til å ha klare konklusjoner, må bare sees som andre måter å stille spørsmål. Kan hende det mest utfordrende er å rette fingeren mot seg selv?

Hvorfor sa jeg ikke noe?
For jeg har oversett aggresjon på nettet. Burde jeg kommentert det? Jeg har hørt rasistiske utsagn nesten daglig. Hvorfor sa jeg ikke noe? Jeg har bidratt til debatter som ble preget av aggresjon på bekostning av innsikt, gjorde jeg hva jeg kunne for å dempe følelsene? Komme den andre i møte? Skape forståelse og ikke konflikt?

Jeg har vokst opp i et miljø der man dyrket det politisk ukorrekte. Vi kjenner alle navnene på flere som flørtet med nynazismen, men tok vi tilstrekkelig avstand i det vi sa? I 1979 var tv-serien Holocaust brennaktuell på norsk tv. I russetoget det året brettet mange vestkantgutter russeluen så den fikk Gestapopreg. Sær humor, en slags ironi? Sa jeg fra? Eller likte jeg de som ga faen oppi alt alvoret?

Jeg tilhører en privilegert del av befolkningen. Jeg bruker mindre tid på å verne om demokratiet enn jeg kunne. Jeg vet for lite om politikk og filosofi. Jeg er for bastant i mine meninger. Jeg liker å få rett. Jeg liker å spissformulere meg. Jeg klarer meg bra i dagens spissformulerte medievirkelighet, hvor nyansert debatt sjelden fremelskes.

Spørsmålet er, er jeg helt grunnleggende en ansvarlig samfunnsborger? Gjør jeg min plikt? Og hva er i så fall mine plikter? Jo, jeg deltar i samfunnsdebatten, men hva er motivene mine? Handler det om å posere? Om å få oppmerksomhet? Jeg vet jeg greier meg brukbart i debatter, men er det alltid fordi jeg bidrar til mer innsikt?

Fins det helt andre anledninger der jeg burde stilt opp? Er jeg redd? Hva er jeg redd for? Og når jeg lett har tilgang på taletid i mediene – bruker jeg den iblant på vegne av noen som ikke slipper til like lett?

Det onde
Jeg er overbevist om at det onde fins som en egen kraft som vil påvirke mennesket. Men jeg er også klar over at dette er en absurd tanke for alle som ikke finner svar i religion. Er det å snakke om den onde en lettvint måte å demonisere gjerningsmannen på? Hvis jeg er overbevist om at det onde eksisterer, ikke bare som handlinger, men som krefter som vil styre meg i feil retning – hva gjør jeg for å hindre det?

Som kristen er jeg lei av å bli stemplet som en som tror han vet bedre. Jeg har hele tiden sagt at å velge religion ikke er lettvinthet – det gjør ikke livet noe enklere. Men er det sant? Vi som kaller oss kristne – må vi begynne å ta inn over oss den aggresjonen som oppstår når vi kommer med våre forklaringer i det offentlige rom? Hvorfor blir folk så provoserte? Kan vi snakke på en annen måte? Kan vi dele innsikt og erfaring i større grad enn å eksponere holdninger til ting, kategorisere og karakterisere?

For et religiøst menneske er synd et sentralt begrep. For ikketroende er det en provokasjon å bruke ordet. Hvis synd er å vende seg vekk fra det man innerst inne vet er riktig – gjøre noe som strider mot det vi kaller samvittighet, vårt moralske kompass – hender det allikevel at jeg gjør noe som strider mot min egen samvittighet? Jo, det vet jeg at jeg gjør, men flytter jeg grensene gradvis? Hadde massemorderen noen samvittighet? I så fall – når begynte han å flytte grensene? Hvilket øyeblikk av grenseoverskridelser gjorde ham verre enn meg? Da han første gang overga seg til hatet? Var hans hat i det øyeblikket større eller verre enn det jeg selv har latt meg overmanne av? Kjenner jeg noen som gradvis lar sin samvittighet forvitre og sinnet formørkes mens jeg ser det, vet – uten å gripe inn? Har jeg sett en ungdom med en uforståelig aggresjon, uten å gripe inn, stille spørsmål, komme vedkommende i møte?

Når er det en handling blir uhyrlig og uforståelig? Har massemorderen aldri følt skam? Ydmykhet? Anger? Når barndomsvenner beretter om hvordan han likte å drepe maur, så er det vel mange som kan gjenkjenne det? Når er det vi utvikler empati? Hvorfor finnes det mennesker tilsynelatende helt uten? Er det noe man kan gjøre om man er far til en psykopat? Fins det barn i min nærhet som mangler empati? Hvorfor gråter jeg ikke når jeg ser bilder fra Domkirken? Hvorfor gråter noen lettere av en Disneyfilm enn av blomsterhavet? Har den ene et problem og den andre ikke?

I går utbrøt det verbalt slagsmål i en butikk i Bogstadveien. Folk er i sorg. Men under sorgen er et noe som koker. Vi reager på så mange måter. Men hvorfor brøt jeg ikke inn og forsøkte å stanse kranglingen om plassen i køen som utviklet seg i butikken? Hvorfor himlet jeg med øynene og smilte innforstått til noen av de andre sjokkerte tilskuerne? Var dette et av disse små nesten umerkelige øyeblikkene der jeg kunne gjort en forskjell?

Helgardering?
Er dette en tekst jeg skriver for å posere i offentligheten og fremstå som selvransakende og ydmykere enn noen andre? Og er dette spørsmålet til slutt noe jeg gjør for å helgardere? Jeg tror uansett det er en god øvelse for mange i noen dager freomover. Rette fingeren mot seg selv, undersøke sine egne verdier og handlinger, før vi peker på og karakteriserer andre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er en annen tid nå

av Hans Petter Sjøli  juli 29, 2011 - Kommentarer (4)

* 22. juli vil markere et skille mellom de som forstod hva som skjedde og de som anser det hele som en avsporing fra den gamle debatten, skriver Bjørn Stærk.

Bjørn Stærk, blogger Bjørn Stærk

Det mest interessante spørsmålet du kan stille om en persons verdensbilde er hvilket tiår de formet det i.

Utdaterte modeller
Etter 11. september var det en del kommentatorer som avslørte at de hadde falt akterut utviklingen ved å tolke hendelsen med utdaterte modeller, ofte venstreradikale ideer med opphav i 60- og 70-tallet som ikke ga noen måte å forstå en konflikt hvor fanatiske muslimer var gjerningsmennene, og amerikanere uskyldige ofre.
Mange av oss fant derfor nye forklaringsmodeller som passet bedre med virkeligheten etter 11. september. De nye stemmene vi fant på nettet og blant politikere var på høyresiden, de var innvandringskritiske, og islamkritiske. De befant seg nærmere virkeligheten, med et bedre innstilt moralsk kompass.
Nå, etter terrorangrepene 22. juli, utført av en fanatisk motstander av islam og det flerkulturelle samfunnet, skjer det igjen. Alt har ikke endret seg. Men nok har endret seg til at vi ikke ukritisk kan bruke gamle modeller på den nye virkeligheten.
Og denne gangen er det nettopp innvandringskritikere og islamkritikere på høyresiden som risikerer å falle akterut.

Fra deres kant
Problemet deres er at terroristen kom fra deres kant av det politiske spektrum. Manifestet Behring Breivik publiserte på internet før ugjerningen er full av tekster fra det sterkt anti-islamske counterjihad-miljøet på nettet. Verdensbildet og retorikken er ekstrem, men det skremmende er hvor kjent det er. Vi har sett like ekstreme tanker i nettdebattene, og vi har hørt ekko av dem fra våre innvandringskritiske politikere.
Jeg vil ikke nå fordele skyld. Ingen av skribentene Behring Breivik støtter seg til oppfordrer til vold. Men mye av retorikken som er brukt har implisitt lagt opp til vold.
Ta f.eks. anklagen om at den politiske eliten i Europa er «forrædere» som dytter oss uunngåelig mot en borgerkrig med muslimene.
Dette er ikke i seg selv en oppfordring til vold. Men det ligger implisitt i ordbruken. Hva gjør man normalt med forrædere i krigstid? Man skyter de. Hva gjør man i en borgerkrig? Man melder seg til tjeneste for den siden man støtter.
Ansvaret for 22. juli ligger hos Behring Breivik. Men vi aner her et forhold mellom ord og handling som vi kjenner igjen fra andre former for ideologisk motivert vold, begått av anarkister, nazister, kommunister, og islamister.
Det er en todeling hvor mange bare har det i munnen, men noen gjør ord til handling. De som har det i munnen snakker om den store konspirasjonen, om landsforrædere og den kommende krisen. Og så kommer en handlingens mann og trekker retorikken til sin naturlige, blodige konklusjon.
Den store testen nå for innvandringskritikere er om de vil klare å rydde opp i denne floken. Det vil kreve en stødig hand å trekke linjen mellom legitim kritikk av politiske motstandere, og retorikk som umenneskeliggjør dem.

Samme standard
Vi trenger kriterier vi kan bruke likt på alle ideologier. Velger vi å fordømme ikke-voldelige islamkritikere fordi de tegner et verdensbilde hvor vold framstår som en naturlig utvei, må vi også fordømme ikke-voldelige islamister som gjør det samme. Frikjenner vi den ene gruppen, fordi det bare er ord, må vi gjør det samme med den andre. Samme standard for alle.
En annen viktig test for innvandringskritikere vil være om de klarer å snakke om angrepene som faktisk har skjedd, uten å vri det tilbake til å handle om muslimer og den fæle venstresiden.
Internasjonale reaksjoner fra islamkritikere som Bruce Bawer tyder på at de feiler denne testen. Reaksjonene har vært av typen: «Det er jo fælt, men det ville ikke skjedd hvis innvandringsdebatten var åpnere.» Og: «La oss nå ikke la en gal manns handlinger distrahere oss fra det virkelige problemet, som er muslimsk innvandring.»
For ti år siden, etter 11. september, ville de tilsvarende reaksjonene hørt slik ut: «Det er jo fælt, men det ville ikke skjedd hvis ikke amerikanerne gjorde så mye ugang.» Og: «La oss nå ikke la en gal manns handlinger distrahere oss fra det virkelige problemet, som er at USA er en trussel mot verdensfreden.»
Det er ingenting galt i å være kritisk til innvandringspolitikken, eller å påpeke at Europa har uløste integreringsutfordringer, slik det heller aldri var galt å kritisere amerikansk utenrikspolitikk.
Men de gamle modellene må justeres. De kan ikke brukes slik de er.

Tunge tanker
Vi er mange nå de siste dagene som har tenkt hardt og lenge på om noe vi noensinne har skrevet om islam eller innvandring kan ha gjort at terroristen følte seg mindre alene, der han satt i ensomhet i årevis og forberedte denne ugjerningen. Det ærlige svaret: Sannsynligvis. Det må vi ta inn over oss før vi kommer videre.
Innvandringsdebatten vil omsider starte opp igjen, og, uavhengig av angrepet, ønsker jeg en åpen debatt hvor alle saklige innspill slipper til.
Men som etter 11. september vil det nå være et nytt skille, mellom de som virkelig følte og forstod hva som skjedde 22. juli, og de som anser det hele som en avsporing fra den gamle debatten og de gamle forklaringsmodellene de hadde så kjær.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Rosedemokratiets håp

av Hans Petter Sjøli  juli 28, 2011 - Comments Off

* Det beste svaret på terroren er å styrkje Noreg som fleirkulturelt samfunn.
* Situasjonen må ikkje utnyttast til å stemple folk med kritiske meiningar.
* Men kan vi håpe på ei viss sjølvransaking frå somme innafor Framstegspartiet?

Svein Tuastad, førsteamanuensis i statsvitskap, UiSTuastad

Medan dei grusame hendingane enno er skrekkbilete i ytterkanten av fatteevna, startar ordskiftet om Noreg etter 22. juli. Føremålet med terroren var å svekkje Noreg som fleirkulturelt samfunn. Eg meiner det beste svaret er å styrkje det.

Farleg ubalanse
Kva skaper eit betre samfunn? Det spørsmålet samla ungdommane på Utøya. Eitt av svara deira er betre inkludering. Ein farleg ubalanse i Noreg i dag er ubalansen mellom mange nordmenns haldningar til muslimar på den eine sida og den fleirkulturelle realiteten på den andre.
I dei første timane etter bombeeksplosjonen i Oslo, då mange instinktivt gjekk ut frå det dreidde seg om islamistisk terror, kom på kort tid ein straum av meldingar om grov trakassering. «Nå ligger dere jævla tynt an. Jeg hater dere jævla negre», sa ein. Så synte det seg at terroristen kom frå majoritetskulturen. Dermed oppstår ein «game changer» som ein skribent kalla det. Spelereglane endra seg; det politiske klimaet blir eit anna enn det ville vore.
Situasjonen no må ikkje utnyttast til å stemple folk med meiningar som kan ha visse likskapar med meiningar terroristen har hatt. Det avgjerande skiljet går mellom dei som vil bruke vald, og dei som opptrer innanfor demokratiets rammer.
To debattar tvinger seg fram. Den første er om indirekte medansvar for valdsbruk. Den gjeld sambandet gjeld mellom dei høgreekstreme, kjenneteikna av konspiratorisk hatretorikk og aksept for vald, og dei høgreradikale som kan ha liknande meiningar, men som følgjer demokratiets spelereglar. Eit døme på eit høgreekstremt miljø er Norwegian Defense League medan mange av debattantane på nettstaden document.no er høgreradikale.
Når påstandar om «borgarkrig» og politikarar som «forrædarar» eller «fiender som har overtatt» er meint som bokstavlege påstandar, er det uakseptabelt og farleg.
Då ligg valdsoppmodinga implisitt i bodskapen, slik bloggaren Bjørn Stærk har peika på i eit innsiktsfullt notat (tilgjengeleg på blog.bearstrong.net). Ikkje berre i høgreradikale miljø, men også i radikale islamistiske miljø og somme venstresidemiljø vil slike påstandar vere utillatelege.
Etter 22.07. bør vi forvente at fleire tar ansvar for å å arrestere påstandar om borgarkrig, svik og konspirasjonar meint bokstavleg.
Det er likevel viktig å understreke to ting. For det første kan i prinsippet sterk språkbruk, inklusiv krigsmetaforar, vere legitimt i debattar generelt. Tydelege motsetningar styrkjer det politiske ordskiftet så lenge motsetningane ikkje er ekstreme.
For det andre vil eg streke under at eg ikkje meiner høgreradikale generelt kan seiast å ha medansvar for det som skjedde. Ein teori går jamvel ut på at eksistensen av høgreradikale grupper kan førebyggje rekruttering til høgreekstreme miljø om deltakarane korrigerer dei ytterleggåande.

Tonen i debatten
Den andre debatten gjeld det generelle hatklimaet sett i lys av spørsmålet om eit betre samfunn. Om dette bør dei hundretusen islamkritiske meiningsberarane, som representerer forventa meiningar i eit breitt demokratisk ordskifte, tenke over si rolle. Kritikk mot somme muslimske miljø og praksisar er naturlegvis legitim. Det problematiske er dei som ofte ser ut til å spele på gruppemotsetnader. Tenk om det i framtida skulle skje islamistisk terror på norsk jord. Då er risikoen stor for at mange nordmenn ville trakassere uskuldige menneske slik som dei første timane på ettermiddagen den forferdelege fredagen i juli. Vi får eit betre samfunn om den risikoen vert mindre.

Ny røyndom
Det handlar ikkje om å slutte med den frie og kritiske debatten om innvandring. Det handlar om tonen, om å ikkje greie alle over same kammen og om å la vere å rakke ned på grupper av menneske når isolerte ugjerningar skjer. Er det urimeleg å håpe på ei viss sjølvransaking på nettopp dette eine punktet til dømes frå somme innafor Framstegspartiet og frå somme innvadringsskeptiske debattantar? Få ting ville bidratt betre til den gode utgåva av nasjonalismen – rosedemokratiet – som inkluderer alle i eit borgarfellesskap uavhengig av religiøs, etnisk eller kulturell bakgrunn.
Det inkluderande samfunnet er rosedemokratiets håp.

Under fakkeltoget i Kristiansand måndag tala Trond H. Blattmann. Sonen hans er mellom dei sakna. Blattmann sa:
«.. det de på Utøya mente: Det var et varmere, et mer inkluderende og et mer flerkulturelt fellesskap. Det påminner de oss å huske på i dag, på denne dagen, for det er å hedre deres minne, og hedre de som har gått bort. Det å stå videre i den kampen for et åpnere, varmere og mer inkluderende Norge. Det må vi gjøre!»
La oss gjere orda hans til røyndom.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Beskytt Oslo mot staten

av Elisabeth Skarsbø Moen  juli 15, 2011 - Comments Off

*Vi er ikke tjent med en by som er et museum.

*Det virker som et statlig eiendomsforetak kan se bort fra lover og kommunale vedtak.

KULTURMINNER

Larre

Sten Sture Larre, Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus

Ingeborg Magerøy, fagkonsulent, Fortidsminneforeningen

Takket være en gjeng unge husokkupanter, er det nå mediefokus på en historie om statlig ødeleggelse av kulturminner i Oslo. Okkupantene flyttet inn i Torggata 13, fikk stort oppslag i media og fikk satt søkelys på at gårdene har stått tomme i årevis.

I 2008 vedtok Oslos bystyre at tre murgårder fra 1800-tallet ved Youngstorget er så viktige for byen at de ble regulert til bevaring. To statlige aktørers handlinger saboterer det vedtaket; et departement og et eiendomsforetak.

Riksantikvaren grep inn

Entra Eiendom (tidligere Statsbygg og heleid av Nærings- og handelsdepartementet), statens eget foretak for eiendomsforvaltning, kjøpte i 2002 Youngs gate 7 og 9 og Torggata 13. Vel vitende om at gårdene hadde fått setningsskader på grunn av byggingen av Sentrum politistasjon/ Politidirektoratet i samme kvartal, og at Byantikvaren vurderte dem til å ha høy bevaringsverdi. Ikke nok med det, på 1990-tallet var det stor strid om dette kvartalet, det såkalte Tukthuskvartalet.

Ingeborg

Flere planforslag ble fremsatt, og Riksantikvaren gikk til innsigelse mot planer som innebar riving av disse gårdene. Fordi bebyggelsen hadde nasjonal kulturminneverdi.

Men hva gjorde Entra etter overtagelsen i 2002? De startet opp et reguleringsarbeid med det formål å få rive gårdene. Den riveplanen møtte motbør fra både kommunen og Riksantikvaren, og Plan- og bygningsetaten i Oslo fremmet et alternativt forslag; en bevaringsplan.

Et tredje alternativ som byrådet bestilte i 2007, der bare fasadene ble bevart, ble også besvart med innsigelse fra Riksantikvaren.

I 2008 vedtok dermed bystyret, Oslo kommunes høyeste organ, bevaringsforslaget. Men Entra gir seg allikevel ikke. Nå er de i gang igjen, med enda et forslag, der gårdene rives og noen mildt sagt unøyaktige kopier av de gamle treetasjes fasadene tenkes oppført. Og bak fasadene skal det tyte opp en kontorblokk på 8 etasjer!

okupanter

Urbane kvaliteter

Dette må betraktes som utmattelsestaktikk. I stedet for å respektere kommunens og Riksantikvarens intensjoner og vedtak fra første stund, og starte istandsetting av bygningene slik enhver seriøs eier forventes å gjøre, har Entra latt dem ligge brakk. Hadde Entra reparert skadene med en gang etter overtagelsen, ville istandsettingsjobben vært mye mindre enn den nå er blitt, og gårdene kunne ha utgjort fullt brukbare utleiearealer i mange år. Oslos murgårdsbebyggelse har nasjonal og internasjonal arkitekturhistorisk verdi, den er lønnsom, og populære områder som Frogner og Grünerløkka beviser dens urbane kvaliteter.

Aftenposten Aften spør Entras Bjørn Holm, i oppslaget fra 16. juni, om det er greit at et statlig selskap går imot kommunale vedtak.

Holm svarer: Vi er ikke tjent med en by som er et museum. Vi er en ren kommersiell aktør, og selv om vi er opptatt av samfunnsansvar, betyr ikke det å pusse opp bygninger ingen er interessert i å bruke.

Entras holdning er altså at de ikke vil pusse opp gårdene fordi de ikke er enige i kommunens bevaringsvedtak. Anser Entra at man kan velge kun å følge vedtak man er enig i? Entra synes å mene at man som et stort, statlig eiendomsforetak kan se bort fra lover og kommunale vedtak. Det har åpenbart heller ikke gjort inntrykk at Riksantikvaren gjentatte ganger har påpekt gårdenes nasjonale verdi og at Stortinget har vedtatt nasjonale målsettinger for kulturminnevernet som er på kollisjonskurs med Entras opptreden.

Bevisst trenering

Da Stortinget i 2009 skulle vedta byggesaksdelen til den nye Plan- og bygningsloven, var et bredt flertall på Stortinget enige om at kommunene trengte en lovhjemmel for å kreve at bevaringsverdige bygninger blir tatt ordentlig vare på av eier. Den hjemmelen ville ikke de rødgrønne (les: Senterpartiet) ta inn som en paragraf i loven, men de skulle kompensere med en forskrift i stedet. Stortinget bestemte at den forskriften skulle være på plass innen 1. juli 2010, og Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) fikk jobben med å lage den.

Det er nå gått et år siden den fristen utløp, og ennå har den ikke engang kommet ut på høring. Det er vanskelig å ikke oppfatte det hele som bevisst trenering fra det Senterparti-styrte KRD for å unngå at landbruket må forholde seg til regler mot forfall av bevaringsverdige bygninger.

hanekam

Men dette er en forskrift som særlig er viktig i byene, der tomteprisene er høye og presset på å rive og bygge nytt og større er stort. Torggata 13 og Youngs gate 7 og 9 er kroneksempler på forskriftens betydning. Hadde en effektiv forskrift vært på plass når den skulle, ville Entra nå vært pålagt av Oslo kommune å istandsette de tre gårdene. Til beste for kulturminnverdiene og for livet på Youngstorget. KRDs trenering viser manglende respekt for et stortingsvedtak.

I beste fall vil Entra få øye på at denne saken hverken tjener samfunnet eller deres eget omdømme.

I verste fall vil de fortsette å ignorere plagsomme vedtak i Oslo kommune og føringer fra Stortinget. Så lenge Navarsete holder igjen forskriften, er dette faktisk mulig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ønsket barn, uønsket metode

av Elisabeth Skarsbø Moen  juli 12, 2011 - Comments Off
SURROGATI

Bent

Bent Høie, leder av Helse- og omsorgskomiteen, (H) mener:

*Surrogati er å bruke kvinnekroppen for å oppfylle andres ønsker.

*Det største ansvaret for å ivareta barnet hviler på de voksne som reiser til utlandet og får barn med metoder som er ulovlige i Norge – ikke på myndighetene.
Forbudet mot bruk av surrogati baserer seg på forbudet mot eggdonasjon i bioteknologiloven. Argumentene mot eggdonasjon og surrogati er de samme, men argumentene veier tyngst mot surrogati.
Morskapet
Det å åpne opp for disse metodene vil bryte en stor barriere, forståelsen av morskapet. Det har aldri vært tvil om at kvinnen som føder et barn er barnets biologiske mor. Men faren i familien er ikke alltid den genetiske faren. Ved å ta i bruk disse metodene etableres det tre ulike mødreroller: biologisk mor (eggets opphav), livmormor (den som bærer barnet frem), og sosialmor / medfar (den som overtar ansvaret for barnet etter fødselen). Dette vil i ulike tilfeller da være to eller tre forskjellige personer. Her skiller eggdonasjon / surrogati seg fra sæddonasjon. I tillegg til at barnet selvfølgelig også påvirkes av moren under svangerskapet og dermed blir det ikke irrelevant hvem som føder barnet.
Selv om det er risiko forbundet med hormonbehandlingen ved eggdonasjon, er det snakk om en betydelig større risiko ved surrogati. Da er vi ved spørsmålet som har satt sinnene i kok i debatten; Er surrogati menneskehandel på linje med prostitusjon?
Jeg er ikke i tvil om at ut fra etiske vurderinger er det feil å utsette kvinner for en helserisiko så lenge formålet er å hjelpe andre med å få barn. Barnløshet er ingen sykdom, selv om årsaken til barnløshet kan være det. Det innebærer at en bruker kvinnekroppen for å oppfylle andres ønsker – ikke å kurere sykdom.
Menneskehandel
Jeg mener det ikke er klokt å bruke begrepet menneskehandel om dette.
Det lever barn i Norge i dag som er resultat av disse metodene. De er ønsket som barn og er ikke ulovlige. Å bruke merkelappen menneskehandel på metoden som førte til at barna ble født bidrar til at det blir vanskeligere å finne svar på spørsmålet: hvordan skal staten forholde seg til at nordmenn reiser til utlandet for å få barn på denne måten?
Forenklet er det to svar på dette spørsmålet: forby norske statsborgere å bruke metoden i utlandet, slik regjeringen har gjort med kjøp av sex, eller å legge til rette for en enkel godkjenning av andre lands praksis. Begge disse svarene er feil. Det er helsepersonellet som utfører eggdonasjon / surrogati som utfører en straffbar handling etter bioteknologiloven, ikke den som får det gjennomført. Skal vi gjøre det straffbart for nordmenn å utføre disse handlingene i utlandet må vi endre loven slik at den som blir gravid også blir straffet. Vil vi gjøre det straffbart å få barn i Norge? Nei, for barna er ønsket men metoden er uønsket.
Adopsjon må gjelde
En enkel godkjenningsordning kan gå ut over barnets rettstilling. Handel med barn er et stort globalt problem. Norge må sikre barnas rettstilling og ikke legge til rette for at norske statsborgere kan kjøpe eller kidnappe barn i utlandet under dekke av at de har brukt assistert befruktning. Derfor må det være gode kontrollmekanismer. Regelen må være adopsjon i de tilfellene der det ikke er biologiske bånd mellom barnet og de som ønsker å være foreldre.
Jeg forstår de som opplever adopsjonsprosessen til å ta for lang tid og den er forbundet med usikkerhet. Det må statsråden rydde opp i. Å bruke begrepet menneskehandel bygger heller ikke den nødvendige tilliten mellom foreldre og myndigheter.
Men i andre tilfeller er motstanden mot å bruke adopsjonsreglene begrunnet i de voksnes egne behov. For eksempel når to homofile menn får to barn med samme eggdonor, båret frem som tvillinger av en surrogatmor. Hvis de ikke vil avklare biologisk far til barna, fordi de ønsker å være like mye fedre til begge barna, så er det deres valg som voksne som setter barnets rettsstilling i fare, ikke myndighetens krav.
De voksnes ansvar
Det retoriske poenget: «Vi har ikke noen å adoptere ifra, fordi surrogatmoren har fraskrevet seg foreldreskapet» holder ikke.
At en oppsøker land med de mest liberale regler for surrogati kan ikke senere bli brukt som argument mot regler for å sikre barnet.
Norge har et forbud mot surrogati men vi må forholde oss til Europarådets anbefalinger. Prinsippene der fastslår at kvinnen som føder barnet skal regnes som barnets mor. Land som tillater surrogatmorskap må i sin interne lovgivning sikre at kompetent myndighet ivaretar hensynet til barnets beste ved overføring av juridisk morskap. Det vises i denne sammenheng til at avtaler om surrogatmorskap ikke skal kunne tvangsgjennomføres, at surrogatmødre ikke skal motta noen materiell kompensasjon for avtalen og at surrogatmoren ved fødselen skal kunne velge å beholde barnet. Vi ser at veksten i bruk av surrogati internasjonalt i liten grad foregår i de land som forholder seg til Europarådet anbefalinger, men i land som har svakere rettssikkerhet for kvinne og barn.
Vi kan aldri komme vekk fra at det største ansvaret for å ivareta barnet i denne situasjonen hviler på de voksne som velger å reise til utlandet for å få barn ved hjelp av metoder som er ulovlige i Norge. De kan ikke i etterkant skylde på myndighetene hvis de selv opptrer på en slik måte at deres barn mister sin rettssikkerhet.
Vi som ønsker en demokratisk forankret nasjonal lovgivning på området er avhengig av at det føres en åpen og bred debatt om så krevende spørsmål. Debatten VG har klart å reise er avgjørende for at både barneloven og bioteknologiloven på dette området blir utformet etter en bred debatt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Barnas beste må gjelde

av Elisabeth Skarsbø Moen  juli 11, 2011 - Comments Off

*Lysbakken må raskt lage en lov som sikrer de som i dag er født av surrogatmor.

*Brevene som er sendt til foreldrene må trekkes tilbake.

*En slik løsning betyr ikke et ja til surrogati, skriver Kjell Erik Øie, partnerskapslovens far, og senere den som hadde med det politiske ansvaret for arbeidet med den nye ekteskapsloven.

SURROGATI

kjellerik

Kjell Erik Øie, tidligere politisk rådgiver i barne- og familiedepartementet

Jeg er i utgangspunktet sterkt i tvil om bruk av surrogatmødre er en utvikling jeg ønsker meg. Jeg ser en stor forskjell mellom egg og sæddonasjon på den enes siden, og det å bruke et kvinnes kropp i ni måneder til noe kvinnen i de fleste tilfeller kun motiveres av økonomisk.

Trygge rammer

Men jeg er ikke i tvil om hva som nå bør gjøres for å sikre de barna som er født av surrogatmødre, juridiske trygge rammer. Diskusjonen forkludres av måten barna er kommet til verden på, og av våre mer eller mindre reflekterte syn på foreldrenes moralske valg. Å avfeie diskusjonen med at foreldrene burde ha tenkt på dette på forhånd, er både en lettvint vurdering av de refleksjoner foreldrene har gjort på forhånd så vel som å svikte de barna som i dag lever med pappaene sine i normalt fungerende familier.

Jeg er overbevist om at ingen av de seriøse aktørene i denne debatten ser for seg en annen løsning enn at barna blir boende i sine familier og at det juridiske foreldreskapet på et eller annet tidspunkt blir løst. Da blir det et spørsmål om hvordan man skal gjøre det, hvor lang tid det er akseptabelt å bruke og hvilke vurderinger det offentlige må gjøre før Norge kan akseptere begge fedrene som likeverdige juridiske fedre. En nærliggende måte å løse dette på er å stadfeste hvem av fedrene som er barnas biologiske far, for så å starte prosessen med å la den andre stebarnsadoptere. Jeg antar at det er en løsning lang disse linjene departementet ser for seg når de ber skattedirektoratet avdekke og barne- og unggdomsdirektoratet om offentlig å skissere dette som en mulig løsning. På denne måten har regjeringen gjort en politisk og følelsesmessig komplisert sak til et byråkratisk problem som to direktorat nå skal løse. Rent bortsett fra at dette ikke først og fremst er et faglig men et politisk spørsmål, har stebarnsstrategien to klare svakheter. Adopsjon forutsetter en vurdering av omsorgsevnen til den som skal adoptere. Barne- og ungdomsdirektoratet har allerede nevnt at barnevernet må inn i bildet. Dette er et krenkende utgangspunkt for to foreldre som ikke skiller seg fra andre foreldre på andre måter enn den de har fått barnet på. Den andre svakheten er tidsaspektet. Her nevnes både at barnet må være gammelt nok til å uttale seg og lang saksbehandlingstid.

Kvarme

LEX LYSBAKKEN: Sebastian Kvarme og ektefelle skuespiller Geir Sundberg Kvarme (TV) ble først registrert som foreldre til barna Anna Maria og Nola Maria. Tvillingene på 4 år er født av surrogatmor i USA. Nå har de – og 20–30 andre par – fått brev fra myndighetene om at bare en er forelder og at foreldreskapet skal gjennomgås. FOTO::Nils Bjåland/VG.

Lysbakkens to valg

Det er imidlertid et tema disse fedrene må akseptere at norske myndigheter etterprøver. De facto vet man at det må ha vært minst en kvinne med i bildet (ofte er det to, en eggdonor og en surrogatmor). Etter norsk lov er den kvinnen som føder barnet å betrakte som barnets mor. Det er rimelig at norske myndigheter sikrer seg dokumentasjon på at denne kvinnen har gitt fra seg den foreldreretten hun har etter norsk lov.

Så dersom vi er enige om at temaet ikke er foreldrenes omsorgsevne, at det haster å få løst saken av hensyn til barna og deres foreldre, og at en må sikre at det ikke finnes en mor der ute som vil kunne gjøre krav på barnet, har Lysbakken etter min oppfatning to valg. Begge valgene krever en lovendring. Alternativ en er en stebarnsadopsjon light. Det gjøres en vurdering av hvorvidt mor har gitt fra seg foreldreretten. I de fleste av disse sakene skulle dette være kurant, siden amerikanske domstoler allerede har behandlet det spørsmålet. En fødselsattest med begge fedrenes navn utstedt av amerikanske myndigheter skulle være tilstrekkelig. Alternativ to er at man i loven aksepterer en fødselsattest utstedt i et annet land, men mindre det er grunn til å tro at denne er utstedt på en måte som ikke ivaretar mors samtykke og frie valg.

Noen vil antagelig her bremse meg og påpeke at fattige kvinner kanskje ikke har et reelt fritt valg og at vi igjen er tilbake til surrogatdiskusjonen. Vel, den avgjørelsen er tatt i et annet land og så lenge vi tenker at dette har skjedd i en rettsstat der de impliserte parters interesser er hørt og vurdert, er det vel neppe noe vi kan gjøre i etterkant som får konsekvenser for hvor barnet skal leve i fremtiden.

Ikke ja til surrogati

En Lex Lysbakken, gjerne som et tillegg til barneloven, bør komme raskt. I mellomtiden bør brevene til de berørte familien trekkes tilbake. Offentlig forvaltning har gitt disse barna norske fødselsnummer og pass og har gjennom sin praksis akseptert fedrenes foreldrerett. Noen av barna har vært i Norge i flere år. Da klarer vi nok å leve videre med dagens praksis mens departementet lager et tillegg til barneloven.

Et slikt tillegg innebærer ikke et ja til surrogati. Det innebærer kun at man finner en løsning for disse barna. Ingen mener det vil være riktig å fjerne disse barna fra sine fedre. Alle skjønner at resultatet uansett vil bli at barnas nåværende fedre forblir barnas juridiske fedre. Da handler det om tid og måten dette skal skje på. Da må Lysbakken ta saken tilbake fra direktoratene, politisere den og si til seg selv at systemene er til for barna, ikke omvendt. Og passer ikke system og barn sammen, da er det systemene som må forandres.


Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jakten på Harald Stabell

av Elisabeth Skarsbø Moen  juli 8, 2011 - Comments Off

* Det er grunn til å spørre om Janne Kristiansen og flere har opptrådt med respekt for uavhengigheten til aktørene i Treholt-saken.

* I stedet for å be om en unnskyldning, burde Kristiansen melde Stabell inn for disiplinærrådet.

* Mangel på uavhengighet sår tvil om Gjennopptakelseskommisjonens avgjørelse.

TREHOLT-SAKEN

åsne-julsrud


Åsne Julsrud, tingrettsdommer

strømme, vidar

Vidar Strømme, Advokatfirmaet Schjødt

International Commission of Jurists er en uavhengig, internasjonal organisasjon som arbeider for rettssikkerhet og menneskerettigheter, herunder advokaters og domstolers uavhengighet. Vi som medlemmer, er opptatt av at dommere og advokater fungerer under vilkår som gir dem nødvendig uavhengighet.

Uredd

Dommere skal selvsagt være nøytrale, og advokatene skal være uredde og slåss for sin klient. Det er også viktig at offentligheten har tillit til at rettergangen er rettferdig og uavhengig.

Den 9. juni i år besluttet Gjenopptakelseskommisjonen at straffesaken mot Arne Treholt ikke skal gjenopptas. Om dette er en riktig beslutning eller ei, har vi ingen oppfatning av.

Derimot registrerer vi at myndighetspersoner har uttalt seg på måter som gir grunn til å spørre om disse har opptrådt med tilstrekkelig respekt for de ulike aktørers uavhengighet i saken.

Janne Kristiansen

Leder av Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Janne Kristiansen, uttalte etter avgjørelsen at hun «forventer en unnskyldning fra dem som har fremsatt beskyldningene» om at det i sin tid var fusket med bevis.

Dette kravet om unnskyldning var rettet mot Treholts advokat, Harald Stabell. Ifølge PSTs leder, burde advokat Stabell vite bedre enn å formidle grove beskyldninger «uten å ha noe bevis». Janne Kristiansen har også vært leder av Gjenopptakelseskommisjonen, og har der hatt befatning med Treholt.

sx90c905

Harald Stabell og Arne Treholt

Qvigstads rolle

Aktor i Treholt-saken, førstestatsadvokat Lasse Qvigstad, har berømmet kommisjonens «grundige» arbeid. Han har også uttalt at han ikke «vil sitte stille» og se på anklagene fra advokat Stabell, og at noen bør se nærmere på Stabells advokatrolle.

Kommisjonens leder Helen Sæter har også gitt noen kommentarer til avgjørelsen, blant annet at åpne høringer var uønsket fordi det kunne skape stor ståhei rundt spørsmål kommisjonen uansett ikke ville legge vekt på.

Uredde advokater

Kommisjonen er ikke formelt en domstol. Aktørene må likevel ordlegge seg på en måte som inngir tillit til kommisjonens uavhengighet. Siden det gjerne er de vanskelige sakene som ender opp i kommisjonen er det et særlig behov for å sikre at kommisjonen er uavhengig – og at advokatene som slåss for sitt syn også er det.

Advokatenes plikt til å ivareta klienters interesse er regulert i forskrifts form i de etiske prinsippene for advokater. Advokaten skal være uavhengig, og uredd. For politi og påtalemyndighet gjelder prinsipper som skal sikre etatenes nøytrale rolle. Riksadvokaten har fastslått at påtalemyndighetens kommentarer til rettsavgjørelser skal være «strengt refererende og gitt i en nøktern form uten vurderende kommentarer».

sy66dcbc

Helen Sæter

Stabells argumenter

På bakgrunn av de opplysninger som er fremkommet så langt, er det vanskelig å se at advokat Stabell har gjort annet enn å fremsette argumenter, som det så er opp til kommisjonen å vurdere. Dersom en mener at advokat Stabell har trådt feil, vil det korrekte være å klage ham inn for Advokatforeningens disiplinærorganer. Offentlige krav om unnskyldning i de tilfeller der en begjæring ikke når frem, vil lett få en avskrekkende virkning på de advokatene som i fremtiden får tilsvarende oppdrag. Det gir inntrykk av at man må opptre ydmykt og forsiktig, så man ikke påkaller politiets eller påtalemyndighetens vrede. En slik “chilling effect” vil selvsagt ikke tjene grunnleggende rettssikkerhet.

Mer åpenhet

De utspill som har kommet, har trolig hatt som formål å understreke at saken nå er endelig avgjort, og at det ikke kan hefte tvil om resultatet. Virkningen er imidlertid den stikk motsatte, ved at uttalelsene er egnet til å så tvil om aktørenes uavhengighet. Man kan forundres over at de nevnte representantene ikke ser denne effekten.

Etter vårt syn tilsier den ståhei som avgjørelsen har vakt, og kommentarene i ettertid, at det er all grunn til å spørre om kommisjonens behandling bør være mer åpen. Det er også grunn til å spørre om representantene fra politi og påtalemyndighet har forstått advokatens rolle i saken, eller sin egen rolle.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Seiler under falskt flagg

av Elisabeth Skarsbø Moen  juni 30, 2011 - Comments Off

SHIP TO GAZA

Ørum

Arne Ørum, rådgiver – internasjonalt og flerkulturelt arbeid,  Rådet for psykisk helse

*Radikale islamistiske organisasjoner dominerer konvoialliansen.

*Har velmenende politikere skjønt at de samarbeider med folk som vil ofre martyrer?

*I allianse med islamister ser man bort fra deres målsettinger og handlinger.

Denne uken setter Freedom Flotilla II kursen mot Gaza. Jeg frykter at enkelte av organisasjonene som står bak konvoien, på samme måte som i 2010, ønsker voldelig konfrontasjon med israelerne. Da seiler ikke-voldelige Palestina-venner fra Norge under falskt flagg. For det er radikale islamistiske organisasjoner som dominerer konvoialliansen. De har motiver og en agenda som overstyrer mer idealistiske og fredelige aktivister. De har også et sett av verdier det er vanskelig å identifisere seg med.

Martyrdøden

Like før avreise for fjorårets internasjonale konvoi til Gaza viste Al-Jazeera en gruppe konvoideltagere som kortet ventetiden med taktfaste kamprop. Men ropene ga illevarslende gjenlyd fra radikal islamisme og middelalder. Et varsku til jødene [israelerne] om at de nå, som under krigene på Den arabiske halvøy på 600-tallet, ville bli utryddet: «Husk Khaybar, dere jøder, Muhammeds hær vender tilbake!» På kaien like ved sto en kvinne som bar et 1 år gammelt barn «varsomt på armen.» Oppglødd fortalte hun om to lykkelige utganger, «enten martyriet, eller så når vi Gaza.» Det samme fremkom i tallrike innslag i arabiske, tyrkiske og internasjonale nyhetsmedier. Radikale islamister som med vold motsatte seg israelske forsøk på å stanse konvoien, om nødvendig med martyrdøden som utgang.

Om bord på konvoiens moderskip Mavi Marmara var det religiøse appeller på tyrkisk og arabisk før konfrontasjonen. Lederen for den radikale islamistiske hjelpeorganisasjonen IHH Bülent Yildrim oppildnet aktivistene på øvre dekk og ba dem være modige. Han advarte mot feighet som «ikke er velbehagelig for Gud.» Om de border skipet, vil vi kaste dem i sjøen … vi skal nedkjempe de israelske kommandosoldatene ropte Yildirim, mens aktivistene svarte i kor, «millioner av martyrer marsjerer mot Gaza!» (BBC: Death in the Med). Etter tragedien viste Al Aqsa TV (Hamas) et intervju med imamen Ahmed Ibrahimi, konvoikoordinator for den algeriske delegasjonen som var den største av de arabiske. I intervjuet, som er fullt av hat og antisemittisme, sier Ibrahimi blant annet at israelerne ikke er likeverdige, men foraktelige, feige og som dyr («mødre og brødre til aper og griser»). I intervjuet sier han også at alle de vantro (ikke-muslimer) er en gruppe som det ikke kan komme noe godt fra.

Glødende stemning

Om ikke hatet var i forgrunnen, var det flere av deltagerne på Mavi Marmara som i ettertid fortalte om en glødende politisk-religiøs stemning. «Ropene om at Allahu Akbar og lesningen fra Koranen … du følte at du la ut på et islamsk erobringstokt,» fortalte journalisten Saleh Al-Asraq i Al-Hiwar TV (UK) 4.6.2010. IHHs Hussein Orush gjenga de siste dagboknotatene til Furkan Dogan, en av de ni som ble drept, 19 år gammel (Al-Jazeera 5. 6. 2010). «Bare en kort stund gjenstår nå til martyriet … det viktigste punktet i mitt liv …» Ifølge Orush døde de ni tyrkiske deltagerne «smilende alle sammen, fingrene pekte mot martyrdommen. Vårt mål var å nå Gaza eller å dø.»

I kjølvannet av tragedien med Gaza-konvoien i fjor var norske nyhetsmedier kritiske mot Israel, mens Gaza-konvoien syntes å være hevet over kritikk. Slik var det stort sett også i opinionen ellers. Mye oppmerksomhet ble naturlig nok viet de tre norske deltagerne, men lite av dette var av kritisk art.

Når Freedom Flotilla II nå skal seile inn i det samme farvannet er det betimelig å stille kritiske spørsmål. For det er den samme alliansen som står bak, med radikale islamister som Bülent Yildirim og IHH i spissen. Spørsmålet er om idealistiske solidaritets- og fredsarbeidere, velmenende politikere og kjendiser har forstått at de samarbeider med folk som har sagt at de også i år er rede til å ofre martyrer. Utenriksminister Gahr Støre har i likhet med flere andre vestlige ledere advart mot en ny Gaza-konvoi. Til VG sa Støre bl.a. at han fryktet at deltagere i den planlagte konvoien til Gaza «står i fare for å bli utnyttet av grupper med andre motiver enn dem.» Så vidt jeg har registrert har ikke Ship to Gaza aksjonen tatt denne problemstillingen alvorlig, men fullstendig avvist at det skulle være et problem. Det er bekymringsfullt.

Gaza

AKTIVISTER: Flere hundre aktivister – deriblant to norske stortingsrepresentanter – er på vei til Gaza. Båtene vil ventelig bli stoppet av israelske skip. Foto: AFP

Bortforklaringer

Kan det ha blitt slik, at man innenfor den propalestinske opinion, i tråd med en bedrøvelig arv fra venstresiden, fortsatt ignorerer, bortforklarer, unnskylder, og i verste fall forsvarer politisk vold, voldelige ytringer og ideologier? Med den tiltagende islamiseringen av Midtøstens politikk og samfunn de siste tre tiårene har vi kunnet høre stadig mer av ekkoer fra middelalderen, bokstavelig talt, om idealisering av martyriet, drap på jøder og om utslettelse av staten Israel, også her i Norge. I det propalestinske miljøet har det samtidig vært en merkbar og ubehagelig motvilje mot å ta opp, og å snakke om dette.

I allianse med islamister av ulike avskygninger, velger man åpenbart å se bort fra deres ytringer, målsettinger og handlinger. Det er forstillelse, bedrag og selvbedrag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De rødgrønnes kvinnesvik

av Elisabeth Skarsbø Moen  juni 20, 2011 - Kommentarer (2)

*SV har aldri vært opptatt av folk over 40 og forærer de unge milliarder i goder.

*Arbeiderpartiet og Sp sørger for at de aldrende pionerkvinnene kan overses.

*Gårsdagens kvinnfolk gir denne regjeringen blaffen i.

MENER Ellen Guthe, Pioner og nypensjonist

Guthe


De rødgrønne får mye pepper fra pensjonister fordi den har forverret vilkårene deres vesentlig. Pensjonister med moderat og høyere pensjon må gi til dem med lavere, sier regjeringen, det kalles solidaritet. Da gir jeg ikke mye for denne regjeringens solidariske reflekser.

Pionerene straffes

Men når man kjemisk renser sine politiske arenaer for kvinner over 60, blir denne svadaen resultatet.

Hva bryr unge kvinnepolitikere seg om at noen tok en krevende jobb for å legge forholdene til rette for dem?

De ble kalt pionerer de som tidlig på 70-tallet fulgte oppfordringen om å gå ut i arbeid og 1) kunne forsørge seg selv og 2) tjene opp sin egen pensjon. Debatten gikk høyt. Den gjaldt likestilling og selvstendighet. Kvinnene som lot utfordringen ligge, gjorde det med åpne øyne. De rødgrønne har nå bestemt at det er de som likevel var de smarte. Pionerene straffes. Regjeringen reduserer den lille pensjonsfordelen som slitet skulle gi, for å forære den til de andre.

Ikke velkomne

For å unngå opprør har de valgt strategien man tidligere forbannet kapitalmakten for å bruke – splitt og hersk. Vår pensjonsskatt går til hva som helst. Men regjeringen har snedig proklamert at den skal finansiere de andre, de som valgte utfordringen bort. Og de som får mer, synes det bare skulle mangle.

Dette er et historisk kvinnesvik. Det lønnet seg ikke det spøtt å kjempe frem likestilling og leve et så mye mer slitsomt liv enn de som ble hjemme eller jobbet mye mindre. Realisere seg selv? Ha!

For det var slitsomt å venne yrkeslivet til kvinnene. Vi var ikke velkomne. Vi ble hundset på så mange måter, ikke minst steile holdninger. Vår oppgave var å se pene ut, ta ansvar for rydding og kaffe, tie mest mulig i forsamlinger og aldri plage mennene med egen jobb.

Det var ukvinnelig å være aktiv og det var alltid slik at vi ikke forsto hva saken egentlig gjaldt. Avansement var for gutta, selvfølgelig. Lett å le av i dag, men ikke den gang.

Kvinnens rolle var å holde hjemmet i orden. Uendelig mange bidro til at det ble tungt å endre denne oppfatningen.

Vi ble kalt egoister og det var synd på mann og barn. Selv såkalte progressive personer påpekte at det ikke var så lett for mannen da, som var vant med å ha koneservice hjemme.

Ikke mye solidaritet

Arbeiderpartiet var da som nå mer opptatt av mannen. Etter all kvinnerolledebatt oppnevnte statsråd Sissel Rønbeck i 1986 et utvalg – som fikk navnet Mannsrolleutvalget. De konsekvensene kvinnens yrkesdeltagelse fikk for mannen var viktigere enn konsekvensene for kvinnen.

Kvinnene som valgte yrkesaktiviteten bort, ga mange begrunnelser, ofte den at mannen så det som et nederlag om han ikke alene kunne forsørge familien.

Det var ikke mye solidaritet å hente fra den kvinnekanten. De begynte å kalle seg «hjemmearbeidende».

Vi i jobb ble bare oppgitt. For vi gjorde nøyaktig de samme oppgavene hjemme i tillegg, bare med mindre tid til disposisjon – husvask, klesvask, matstell, foreldremøter, høytlesing – før vi forberedte oss til jobben dagen etter for å vise at vi kunne.

Gir blaffen

Det vi ikke fikk, var fritidens gode liv. Det er først når vi nå pensjonerer oss at vi skulle ta fatt på det.

Vi trodde vi i det minste skulle få igjen det vi var blitt lovet og som vi har planlagt pensjonslivet etter.

Men så kom det en rødgrønn regjering. SV har aldri vært opptatt av folk over 40 og forærer de unge (jevnaldrende) milliarder i goder. Senterpartiet er alltid bare opptatt av bonden og gir milliarder til ham.

Sammen med Arbeiderpartiet sørger de for at de aldrende pionerkvinnene kan overses. De hadde ingen stor pensjon i sikte, dog altfor stor for regjeringen. Minstepensjonistene må gjerne få mer, fra felleskassen. Men det er et stort svik å si at det er yrkeslivets kvinnepionerer som skal betale.

Gårsdagens mannfolk hedres uavlatelig for sin innsats for faglige rettigheter. Gårsdagens kvinnfolk gir denne regjeringen blaffen i. Bitterheten er stor. Forhåpentlig fører den til noe etter hvert.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Inngrep og overgrep

av Elisabeth Skarsbø Moen  juni 8, 2011 - Kommentarer (108)

SpitzDebattinnlegg av Kristin Spitznogle

  • Omskjæring av friske guttebarn er en krenkelse av genital og seksuell integritet – et grovt brudd på grunnleggende menneskerettigheter.
  • Rituell omskjæring av gutter har ingen medisinsk nytteverdi.

OMSKJÆRING: Hvert år blir nærmere 2000 guttebarn utsatt for rituell kjønnslemlestelse her i landet, de fleste er muslimer og et fåtall er jøder.

Disse barna har så langt ikke hatt beskyttelse av norsk lov, og i disse dager legger det norske Helse- og omsorgsdepartementet til rette for at denne bestialske tradisjonen skal kunne kontinueres med straffelovens velsignelse.

Beskytter kjæledyr

I 1995 fikk vi en lov som forbyr kjønnslemlestelse av jenter med en strafferamme på inntil 8 år. I 1999 kom så en utredning fra Statens helsetilsyn som påla norsk helsevesen å fjerne forhuden på gutter selv om en tradisjonell omskjæring er mer omfattende enn enkelte former av de nå forbudte inngrep på jentebarnas kjønnsorganer.

Til sammenligning ble det i Lov om dyrevern så tidlig som i 1974 forbudt å fjerne deler av ører og hale på hunder som merking for å markere rasetilhørighet. Dersom omskjæring av kvinner ansees som et lovstridig inngrep, og dersom vi til og med beskytter kjæledyrene våre mot mutilering, hvorfor er vi ikke villige til å gi små guttebarn den samme beskyttelsen?

Postulatet om religionsfrihet er en ren selvmotsigelse. Dette irreversible inngrepet tjener kun foreldrenes projeksjon av egne behov og interesser da man permanent merker barnet til en religion ethvert individ med sin selvbestemmelsesrett skal kunne vokse opp til å velge bort om ønskelig. I dag ville vi aldri godkjenne at en religiøs gruppe innførte fjerning av friske organer som ledd i religiøs merking. Å opprettholde et skadelig ritual og legitimere det med tradisjonsalibier går mot alt hva vårt opplyste samfunn er bygget på.

Ingen medisinsk nytteverdi

I dag har vi en forskningsbasert kunnskap som dokumenterer de fysiologiske, psykologiske og seksuelle skader gjeldende praksis kan innebære, selv når den utføres under kontrollerte forhold. Det norske rådet for legeetikk har diskutert rituell omskjæring av guttebarn i lys av etiske regler for leger, og har i 2001 avgitt følgende høringsuttalelse til sentralstyret: «Rituell omskjæring av gutter har ingen etablert medisinsk nytteverdi. Inngrepet medfører smerte selv om det benyttes lokalbedøvelse, og er forbundet med en viss risiko for medisinske komplikasjoner.

Rådet for legeetikk mener at omskjæring av guttebarn ikke er i tråd med viktige legeetiske prinsipper nedfelt i de alminnelige bestemmelsene i §1 i Etiske regler for leger.» Rådet påpeker videre at det er et viktig moment at barn ikke kan gi samtykke, og har oppfordret aktuelle religiøse ledere til å arbeide for å erstatte omskjæring med andre symbolske ritualer som ikke innebærer et kirurgisk inngrep – et tiltak også jeg vil gi min støtte til.

Kontroll

Rituell omskjæring har religiøse, historiske og kulturelle begrunnelser. Som psykolog med spesiell kjennskap til det sexologiske feltet, føler jeg meg forpliktet til å sette søkelys på et aspekt som ofte forties. Omskjæring har vært brukt til å kontrollere menneskers seksualitet. Den har vært anerkjent som en kur mot masturbasjon, og en effektiv metode for å dempe seksuell lyst og nytelse.

Forhuden hos menn er et hud- og slimhinneorgan med en naturlig funksjon som kan sammenlignes med øyenlokket. Den beskytter penishodet mot friksjon, skader og infeksjon, og bevarer penishodets sensitivitet. Ved seksuell aktivitet sørger forhuden for lubrikasjon og en glidende stimulering av penisskaftet.

Ved en omskjæring fjerner man opp mot 50 prosent av all penishud, hvilket er graverende ettersom forhuden har tusenvis av erogene reseptorer og nerveendinger med en følsomhet på lik linje med lepper og fingertupper.

Menn som har fått forhuden fjernet som barn vet simpelthen ikke hva de går glipp av, og tilpasser seg ofte som best de kan plagene mange av dem er dømt til å leve med. Et herdet penishode med redusert følsomhet er bare én bieffekt. Komplikasjoner som tørrhet, sårhet, irritasjon, samt arrdannelse og sammenvoksing, med de smerter dette innebærer, er vanlige.

Forpliktelser

Konsekvenser kan bli en nedsatt seksualfunksjon med redusert seksuell tilfredsstillelse, forsinket orgasme, og hos noen ereksjonsproblemer. Mange omskårne menn lider i stillhet og vil aldri selv reise denne debatten. Det kan oppleves skamfullt og blottleggende å innrømme at man føler seg amputert både som mann og seksuelt vesen. Deres taushet bør dog aldri bli en hvilepute for oss som vet bedre.

FNs barnekonvensjon (artikkel 3, 14 og 24) er krystallklar angående hensynet til barnets beste, barnets rett til religionsfrihet og statens plikt til avskaffelse av tradisjonsbunden praksis skadelig for barnets helse. Det er vanskelig å forstå hvordan våre politikere kan heve seg over de forpliktelser konvensjonen innebærer.

Den senere tid har en rekke fagfolk kommet på banen for å dele sin dokumenterte viten og anmodninger om å snu i denne saken. Om våre myndigheter ikke er villig til å lytte til oss og beskytte sine borgere mot en malpraksis som taler vår kunnskap imot, er det stor grunn til bekymring.

- Kristin Spitznogle, psykolog

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kan legetabber unngås?

av Elisabeth Skarsbø Moen  juni 7, 2011 - Kommentarer (9)
FørdeMåseide
Reidun Førde, professor i medisinsk etikk

Per Helge Måseide, redaktør av Oslos legeforeinings fagblad Journalen.

*VG har satt søkelys på feilbehandlinger i helsevesenet.*Å skylde på legen må unngås hvis pasientsikkerheten skal bli bedre.

*Det trengs meldesystemer som gjør at man kan lære av feil – også nestenulykker.

VGs serie, «Ødelagt i helsevesenet», har gjennom intervjuer med 40 feilbehandlede pasienter etablert et godt utgangspunkt for en viktig debatt om uheldige hendelser i helsetjenesten.
Legetabber
Det avgjørende spørsmålet blir om VG klarer å oppnå målsettingen, definert av sjefredaktør Torry Pedersen: «Vårt mål er at søkelyset på problemstillingen vil lede til bedre rutiner. Som reduserer risikoen for feil.» En av grunnene til at dette ikke uten videre er gitt, er at medisinsk behandling kan få uheldige utfall selv om god praksis er fulgt. Reduksjon av uheldige hendelser må derfor skje gjennom en rekke forbedringer på ulike nivå i helsetjenesten. VG har i stor grad fokusert på såkalte legetabber, som etter vår mening er et dårlig begrep i denne sammenhengen.
I noen tilfeller kan handlingene til én enkelt lege få alvorlige følger for pasienten. Dette kan skje i utsatte deler av helsetjenesten, som på legevakt, der legen kan måtte ta vidtrekkende beslutninger alene, under tidspress og uten nødvendig informasjon. Men også her vil legen i stadig større grad være en del av en sammenhengende behandlingskjede, der prioriteringer av pasienter og hastegrad baserer seg på innledende vurderinger gjort av en AMK- eller legevaktsentral. Behandlingen vil ofte skje i lokaler der sykepleiere og andre leger kan gjøre egne observasjoner eller delta i diskusjonen om hva som er best for pasienten. På sykehus er dette enda mer uttalt; pasientbehandlingen er et teamarbeid der legen handler på bakgrunn av innspill og henvendelser fra sykepleiere og annet helsepersonell. At pasientarbeidet i større grad skjer som ledd i en lengre behandlingskjede kan øke sikkerheten så sant ikke tjenesten er dårlig organisert, noe som kan gi grobunn for kommunikasjonssvikt, konflikter eller dårlig samarbeid.
Skylder på legen
Med et økt antall tilgjengelige undersøkelser og behandlingsmuligheter, øker også sjansen for feil og sidevirkninger. Mange av kommentarene fra VGs lesere, i kjølvannet av de sterke pasienthistoriene, vitner om et ektefølt engasjement for helsetjenesten. Det er bra. Men kommentarer som legger skylden på enkeltindivider (som regel legen) kan noen ganger gi inntrykk av en manglende forståelse av hvor sammensatt medisinen er.
Med unntak av alvorlig personlig svikt, må en unngå «naming, blaming and shaping», dersom sikkerheten i helsetjenesten skal forbedres. Å legge skylden på enkeltindivider kan føre til mindre åpenhet og læring – altså det motsatte av hva VGs sjefredaktør ønsker å oppnå. De som melder fra må ikke oppfattes som problemindivider eller utsettes for sanksjoner. Å redusere pasientsikkerhetsarbeid til å be folk skjerpe seg eller ta seg sammen, er heller ikke et godt utgangspunkt for læring.
Fordi all medisinsk intervensjon er risikofylt, må alle undersøkelser og inngrep være velbegrunnede. Det er ille om en pasient dør eller får varige mén etter en nødvendig undersøkelse, men mye verre dersom undersøkelsen kun ble utført «for sikkerhets skyld». Et mer spesialisert helsevesen, der pasienten gjennomgår flere undersøkelser, kan øke presisjonen i diagnostiseringen og behandlingen, men også øke risikoen for uheldige hendelser. Spesialisering trenger derfor ikke bety forbedring.
Meldesystemer
Innen pasientsikkerhetsarbeid etterlyser mange en bedre meldekultur, der ikke bare feil med konsekvenser for pasientene meldes, men også nestenulykkene. Ofte pekes det på luftfarten og oljeindustrien som eksempler på hvordan gjøre melding av små og store hendelser nærmest til en sport. Skal dette fungere etter hensikten, må dataene som samles inn analyseres slik at de kan gi grunnlag for en læringsprosess hos dem som var involvert i hendelsene. Resultatene må også kunne overføres til andre.
Nasjonale meldeordninger for avvik må være oversiktlige: mange har lenge etterlyst «én meldeadresse inn» for å gjøre det enklere å nå rett adressat. Spørsmålet er likevel om troen på sentrale ordninger er overdreven. Mange feil er kjente gjengangere, slik Helsetilsynets rapporter viser. Det som ofte mangler er lokal systematisering og erfaringsutveksling slik at det er mulig både å lære av egne og andres feil.
Det skal bli spennende å se om helsevesenets mange direktører og ledere nå vil lytte til helsearbeidere som etterlyser tid og ressurser til å kvalitetssikre sin egen jobb, og om de vil sørge for gode melderutiner og læringssløyfer av hensynet til pasientene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00