Barndom til salgs

av Elisabeth Skarsbø Moen  mai 30, 2011 - Comments Off

BARNE- BLOGGER

Heidi

Heidi Helene Sveen, mener:

*Hver dag selger pur unge jenter og gutter sitt privatliv på nett for å tjene noen ekstra slanter.
*Norske bedrifter har ingen skrupler med å la barn sette egen barndom på spill.
*Ikke gjør som faren til Voe.
Hun var bare 13 år da hun ble Norges mest leste. Emilie Marie Nereng, for mange best kjent som Voe, ble derfor også oppdaget av markedskreftene. Raskt ble hennes barneblogg en arena for produktomtale og reklame.
Så møtte hun veggen i en smørje av sjikane, drapstrusler og et uvirkelig liv.

Når katastrofen først var et faktum, tipper jeg hun ikke hørte særlig fra kundene sine. Hvor var Celina Midelfart og hennes firma, Midsona, når det hele gikk skeis? Hvilke etiske betraktninger ble gjort før de valgte å kjøpte produktomtale av en barneblogger?
Se best mulig ut
Hvordan blir egentlig en tretten å gammel jente til et populærkulturelt fenomen via en blogg? Ifølge Voe selv, er oppskriften å oppdatere bloggen hyppig, holde et positivt fokus, og variere innholdet så mye som mulig. Utseendet er også en viktig faktor: – Mange sier at det ikke er skjønnheten som teller, men jeg prøver alltid å se best mulig ut på bilder, for det er det leserne vil se, sier hun til Dagbladet. Månedsinntektene hennes var anslått til å ligge et sted rundt 40. 000 – 50.000 kroner gjennom såkalte klikkannonser og produktomtale. Og selvsagt er dette godt stoff for avisene. Medieoppslagene med positive vinklinger kommer da også som perler på en snor.
Dette høres unektelig forlokkende ut for svært mange, men kjendisstatus og store pengesummer kommer ikke seilende uten at det først leveres noe. Og det de aller fleste såkalte rosabloggere leverer, er seg selv.
Omfattende selveksponering i en fase av livet der man er svært sårbar har sine åpenbare ulemper. For ei ung jente med vaklende selvtillit kan det være et etterlengtet plaster på såret å få daglige bekreftelser på at man oppfattes som pen og vellykket. Det krever ikke mye fantasi for å forstå at dette raskt kan utvikles til en avhengighetsskapende dynamikk mellom leserne og den som utleverer seg selv.
Bekreftelsen man får fra et tilfeldig publikum er som kjent kortvarig – og stadig nye påfyll kreves for at den gode følelsen skal opprettholdes.
Fristelsen til å la seg styre av det man vet genererer positiv oppmerksomhet blir påtrengende. Denne type oppmerksomhetsloop er ikke noe nytt fenomen i kjendisverdenen. Det nye her til lands er at de som fanges i loopen stadig blir yngre.

Voe

Voe

Negative tilbakemeldinger
En må kanskje være naiv som en tenåring for å overse at den positive oppmerksomheten ikke kommer udelt. Langt fra alle som engasjerer seg i livene til (blogg) kjendiser er dedikerte fans. Det er lett å undervurdere kraften i negative tilbakemeldinger. Ikke minst er det mange som ikke forstår at nettopp disse er en viktig faktor på veien til suksess. Personkonflikter genererer klikk fordi det appellerer sterkt til kikkeren i oss. Dette er godt kjent i tradisjonelle medier, men åpenbart ikke like kjent blant unge bloggere.
Mange populære rosabloggere kan tilskrive sine «hatere» en god del av suksessen på vei opp blogglistene.
Vi vet svært lite om hvordan omfattende eksponering av unge liv i sosiale medier virker inn på dem som utsetter seg for slikt. Meg bekjent er det magert med seriøse undersøkelser utført på dette området, vi vet ingenting om langtidsvirkninger. Dette bør få de fleste til å heise det røde flagget. En ting kan vi nok si for sikkert: De unge vil fort, og smertelig, oppdage hvor lite kontroll de har over publikums mottagelse.
Bloggpensjonist
Dette er noe enhver forelder med et bloggende barn burde reflektere nøye over: Nemlig den mengden makt barnet deres legger i fremmede menneskers hender i det øyeblikket de uforbeholdent inviter dem inn i sine liv.
Til tross for at Voes far tidlig tok rollen som hennes manager, og på den måten involverte seg i bloggingen hennes, maktet han ikke å beskytte henne mot utmattelse og hets. Voe sluttet å blogge i januar i år. Hun orket ikke mer. I en alder av 15 år var hun blitt bloggpensjonist.
15. April i år dukket hun opp igjen. Lysten til å blogge ble for stort. En kan bare håpe at hun nå er bedre rustet foran en ny omgang.
Hva kan fremtidige og nåtidige foreldre av bloggende barn lære av de erfaringene som er gjort så langt? Jeg vet ikke med dere andre, men min konklusjon er entydig: Ikke gjør som faren til Voe. Ikke la ditt barns barndom bli en forretningsidé. Vil barnet ditt absolutt bli kjendis, så send dem på et kurs, la dem lære seg noe de kan bli kjent for. Det er lettere å leve med kritikk for noe man gjør, enn kritikk for den man er. Kanskje får de beholde barndommen sin også.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har regjeringen en litteraturpolitikk?

av Elisabeth Skarsbø Moen  mai 16, 2011 - Kommentarer (1)

Forfatterne

Jon Fosse

Roy Jacobsen

Dag Solstad

Per Petterson

Vigdis Hjorth

Frode Grytten

Linn Ulmann

Thorvald Steen

Herbjørg Wassmo

Erik Fosnes Hansen

Anne Oterholm

Trude Marstein

Marit Eikemo

Helene Uri

Tore Renberg

Niels Fredrik Dahl

går ut mot kulturminister Anniken Huitfeldt
At regjeringen ikke ser ut til å lytte til en nesten enstemmig bokbransje, at de heller ikke ser ut til å legge videre vekt på hva forfatterne sier, er så sin sak, men at de heller ikke leser evalueringsrapporter og ser hva som foregår litt lenger sør i Europa, vitner om opprørende liten interesse for norsk språk og litteratur.
Faste bokpriser
En rekke europeiske kulturnasjoner har vedtatt boklover og faste bokpriser. Begrunnelsene er alltid litteraturpolitiske. Man ønsker å tilby innbyggerne sine en bredde og et mangfold i litteraturen som markedsmekanismene ikke kan sørge for. Fastprislovene er basert på et syn som sier nei til å sidestille bøker med vanlige forbruksvarer, som bare oppfyller krav til øyeblikkelig lønnsomhet – og kun det. I Frankrike anses hver enkelt bok for å være en unik produksjon, en prototype, som for å finne fram til sine lesere må gjøres synlig på flest mulige utsalgssteder, og bli liggende der så lenge som mulig. Ved fripris på bøker viser alle rapporter at det blir et økt fokus på bestselgere som gis store rabatter. På sikt medfører det at mangfoldet i litteraturen blir gjort usynlig og i økende grad forsvinner.
For noen uker siden lanserte leder i familie- og kulturkomiteen Gunn Karin Gjul (Ap) et forslag om en norsk boklov etter mønster fra de store europeiske kulturnasjonene. Det må sies at etter at regjeringen fjernet momsfritaket på litteratur i e-bokformat, så var det en lettelse å se at Arbeiderpartiet også er i stand til å lansere en offensiv og teknologiuavhengig litteraturpolitikk. I ettertid er det imidlertid blitt helt stille rundt Gjuls forslag. Regjeringen ser ikke ut til å være spesielt opptatt av hverken fast bokpris eller boklov. Det ser tvert imot ut til at Regjeringen vil basere seg på at teknologien i fremtiden vil ivareta alle behov for mangfold og kvalitet, og at litteraturpolitikk blir overflødig.
Trenger bokhandelen
I Norge forestiller mange seg at internetthandelen skal overta salget av bokbredden fra bokhandelen. Men da franskmennene evaluerte sitt bokmarked, konkluderte de med at en slik forestilling ikke har noen rot i virkeligheten. Salget i internettbokhandelen konsentrerer seg mer og mer om de titlene som «stilles ut» på forsiden, akkurat som i bokhandelen. Franskmennene med sine rundt 60 millioner innbyggere sier at de trenger et mangfold av utsalgssteder for at hver eneste boktittel skal få sin plass. Franskmennene sier uten å nøle at om man skal klare å bevare en stor utgivelsesbredde, så er det nødvendig at det finnes et velutviklet system for distribusjon og formidling (kritikere, bokhandler og bibliotek), som sørger for at bredden sorteres, tilgjengeliggjøres og synliggjøres for et stort publikum på ulike arenaer.
Det som er fullstendig udiskutabelt, er at i samme øyeblikk som den faste bokprisen fjernes, så står også forfatterne uten et fast royaltygrunnlag. Forfattere nevnes knapt i diskusjonen om en boklov. Men alle vet at det er forfatternes arbeid som tar lengst tid. Alle vet at når konkurranseskruen strammes til, så er det forfatterskapene som ofres. Regjeringen ser i dag ut til å la ny teknologi være begrunnelsen for nedbyggingen av et av de flotteste litterære kretsløp i verden. At den relative bokprisen til og med øker mer i friprismarkedene enn i fastprismarkedene, ser de helt bort fra. Dette er fakta som ikke passer inn i argumentasjonen.
Fri bokpris vil være myndighetenes aksept av at forlagene i fremtiden ikke lenger satser på litterært mangfold, høyner omløpshastigheten og glemmer alle forestillinger om at enhver bok er unik, og at litteratur og utvikling av forfatterskap og lesere tar tid. Det finnes i dag en enighet om at forlagene og bokhandlene må ta litteraturpolitiske hensyn. Det betyr ikke at de ikke kan bli langt bedre, men all enighet om dette forsvinner når myndighetene åpner for fri konkurranse. Det er forfatterne, og norsk litteratur og språk som taper om regjeringen bestemmer seg for å kaste vrak på Gunn Karin Gjuls forslag om en fremtidsrettet boklov. Vi ber om at Regjeringen støtter norsk litteratur og norsk språk ved å støtte forslaget om en norsk boklov.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har regjeringen en litteraturpolitikk

av Elisabeth Skarsbø Moen  mai 16, 2011 - Comments Off
Forfatterne

Roy Jacobsen

Dag Solstad

Per Petterson

Vigdis Hjorth

Frode Grytten

Linn Ulmann

Thorvald Steen

Herbjørg Wassmo

Erik Fosnes Hansen

Anne Oterholm

Trude Marstein

Marit Eikemo

Helene Uri

Tore Renberg

Niels Fredrik Dahl

går ut mot kulturminister Anniken Huitfeldt

Anklager regjeringen for å mangle en litteraturpolitikk

Etterlyser en egen boklov
At regjeringen ikke ser ut til å lytte til en nesten enstemmig bokbransje, at de heller ikke ser ut til å legge videre vekt på hva forfatterne sier, er så sin sak, men at de heller ikke leser evalueringsrapporter og ser hva som foregår litt lenger sør i Europa, vitner om opprørende liten interesse for norsk språk og litteratur.
Faste bokpriser
En rekke europeiske kulturnasjoner har vedtatt boklover og faste bokpriser. Begrunnelsene er alltid litteraturpolitiske. Man ønsker å tilby innbyggerne sine en bredde og et mangfold i litteraturen som markedsmekanismene ikke kan sørge for. Fastprislovene er basert på et syn som sier nei til å sidestille bøker med vanlige forbruksvarer, som bare oppfyller krav til øyeblikkelig lønnsomhet – og kun det. I Frankrike anses hver enkelt bok for å være en unik produksjon, en prototype, som for å finne fram til sine lesere må gjøres synlig på flest mulige utsalgssteder, og bli liggende der så lenge som mulig. Ved fripris på bøker viser alle rapporter at det blir et økt fokus på bestselgere som gis store rabatter. På sikt medfører det at mangfoldet i litteraturen blir gjort usynlig og i økende grad forsvinner.
For noen uker siden lanserte leder i familie- og kulturkomiteen Gunn Karin Gjul (Ap) et forslag om en norsk boklov etter mønster fra de store europeiske kulturnasjonene. Det må sies at etter at regjeringen fjernet momsfritaket på litteratur i e-bokformat, så var det en lettelse å se at Arbeiderpartiet også er i stand til å lansere en offensiv og teknologiuavhengig litteraturpolitikk. I ettertid er det imidlertid blitt helt stille rundt Gjuls forslag. Regjeringen ser ikke ut til å være spesielt opptatt av hverken fast bokpris eller boklov. Det ser tvert imot ut til at Regjeringen vil basere seg på at teknologien i fremtiden vil ivareta alle behov for mangfold og kvalitet, og at litteraturpolitikk blir overflødig.
Trenger bokhandelen
I Norge forestiller mange seg at internetthandelen skal overta salget av bokbredden fra bokhandelen. Men da franskmennene evaluerte sitt bokmarked, konkluderte de med at en slik forestilling ikke har noen rot i virkeligheten. Salget i internettbokhandelen konsentrerer seg mer og mer om de titlene som «stilles ut» på forsiden, akkurat som i bokhandelen. Franskmennene med sine rundt 60 millioner innbyggere sier at de trenger et mangfold av utsalgssteder for at hver eneste boktittel skal få sin plass. Franskmennene sier uten å nøle at om man skal klare å bevare en stor utgivelsesbredde, så er det nødvendig at det finnes et velutviklet system for distribusjon og formidling (kritikere, bokhandler og bibliotek), som sørger for at bredden sorteres, tilgjengeliggjøres og synliggjøres for et stort publikum på ulike arenaer.
Det som er fullstendig udiskutabelt, er at i samme øyeblikk som den faste bokprisen fjernes, så står også forfatterne uten et fast royaltygrunnlag. Forfattere nevnes knapt i diskusjonen om en boklov. Men alle vet at det er forfatternes arbeid som tar lengst tid. Alle vet at når konkurranseskruen strammes til, så er det forfatterskapene som ofres. Regjeringen ser i dag ut til å la ny teknologi være begrunnelsen for nedbyggingen av et av de flotteste litterære kretsløp i verden. At den relative bokprisen til og med øker mer i friprismarkedene enn i fastprismarkedene, ser de helt bort fra. Dette er fakta som ikke passer inn i argumentasjonen.
Fri bokpris vil være myndighetenes aksept av at forlagene i fremtiden ikke lenger satser på litterært mangfold, høyner omløpshastigheten og glemmer alle forestillinger om at enhver bok er unik, og at litteratur og utvikling av forfatterskap og lesere tar tid. Det finnes i dag en enighet om at forlagene og bokhandlene må ta litteraturpolitiske hensyn. Det betyr ikke at de ikke kan bli langt bedre, men all enighet om dette forsvinner når myndighetene åpner for fri konkurranse. Det er forfatterne, og norsk litteratur og språk som taper om regjeringen bestemmer seg for å kaste vrak på Gunn Karin Gjuls forslag om en fremtidsrettet boklov. Vi ber om at Regjeringen støtter norsk litteratur og norsk språk ved å støtte forslaget om en norsk boklov.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ut av Afghanistan

av Elisabeth Skarsbø Moen  mai 4, 2011 - Kommentarer (11)

Matlary

Janne Haaland Matlary, professor Univ i Oslo og Forsvarets Høyskole MENER:

*Osama bin Laden ble skjult med viten og vilje fra deler av pakistansk forsvar eller etteretning.

*Nå blir det enklere å trekke seg ut av Afghanistan.

* Vi kan ikke vente oss færre terrorangrep

Mandag våknet vi til nyheten at verdens fremste terrorist var eliminert. Det ideelle hadde vært om han ble tatt i live og kunne fått en rettergang. Men han ble bokstavlig talt tatt på senga og forsvarte seg.

Pakistan visste

Operasjonen ble gjennomført av de beste amerikanske spesialstyrkene, Navy Seal Team 6, som sammen med Delta Force fra hæren er verdens beste. Ved hjelp av de beste natt-flygerne, Tthe night stalkers – landet de med flere Black Hawk helikoptre innenfor villa-muren og tok seg fra rom til rom med nattsyn. Det var 24 soldater og det var også et Chinook-helikopter med, som er et stort transporthelikopter. Hensikten var tydeligvis å transportere fanger, dvs. Bin-Laden med følge.

Osama

Det er også viktig å merke seg at styrken fløy inn fra Afghanistan så lavt at den ikke ble sett på radar. Pakistan var ikke informert om aksjonen. Dette sier svært mye, særlig når vi vet at Bin Laden bodde like ved det pakistanske militærakademiet. Villaen han var skjult i, ble bygget rundt 2004-5, med høye murer. Det kan ikke herske tvil om at han ble skjult med viten og vilje fra deler av pakistansk forsvar eller etteretning.

Hva betyr denne aksjonen sikkerhetspolitisk?

Tre forhold er viktige: Afghanistan, Pakistan og spesialstyrker/etterretning:

USA kan trekke seg ut

At bin Laden endelig er borte gjør det mye enklere enn før å forlate Afghanistan. Hensikten med angrepet i oktober 2001,’ Operation Enduring Freedom’, var å finne Bin Laden. Taliban-regjeringen måtte falle fordi den beskyttet Al-Qaida.

Den falt, men ikke Bin-Laden. Nå er altså det viktigste målet nådd for hele den militære operasjonen i Afghanistan. Jeg tror man nå lettere vil kunne si at ideen om  nasjons-bygging er umulig og reversere til den opprinnelige målsettingen, nemlig anti-terror kamp. Da er målet nedskalert kraftig, men det er oppnåelig.

For president Obama er det nå mulig å si at det viktigste målet er nådd. Han trenger å komme seg ut av Irak og Afghanistan – det koster enormt, det gir ingen klare resultater, og USAs sikkerhetspolitiske problemer ligger mer og mer i Asia med Kinas økende makt, samt i Pakistan.

sy5cbac3


Stoler ikke på Pakistan

Pakistan har kjernevåpen og det har fienden India også. Vi er vant til å tenke oss at en regjering har kontroll på både sitt territorium og sitt militærvesen. Men det stemmer ikke i mange land, det er ofte militæret som har kontroll på regjeringen, slil vi så i Egypt nylig. I Pakistan lever etterretningstjenesten et selvstendig liv, og mistanken om samarbeid med Taliban er sterk.

Militæret er også en egen maktfaktor, og det har ikke kontroll i områdene mot Afghanistan. Regjeringen er meget svak. Denne regjeringen har kjernevåpen. For USA er Pakistan et hovedproblem pga. dets kjernevåpen – som USA aldri vil la komme på terroristers hender – og dets forhold til India.

USA har nylig gjort mye for å alliere seg med India, bl a støttet landets kandidatur til fast plass i Sikkerhetsrådet. India kan balansere Kina. Her ligger en annen nøkkel. USA har altså sentrale sikkerhetspolitiske interesser i Pakistan – i at terrorister holdes i sjakk der og i at konflikten med India ikke eksploderer, noe som lett kan skje.

Pakistan lever farlig, som en amerikansk offiser sa til meg i Washington i forrige uke, «vi kan ikke stole på dem». Det var før Bin Laden-aksjonen.

Spesialstyrker og etterretning

Hva slags våpen kan verne oss mot terrorisme? Terrorisme er en kampmetode som er helt avhengig av å skape maksimal frykteffekt. De fleste samfunn er åpne. Åpenheten er demokratiets styrke – friheten, pluralismen, individets selvbestemmelse. Skulle vi kontrollere alt og alle, hadde terroristene vunnet uten å angripe noen som helst. Men da er det også fritt frem for angrep, f eks på tog, sportsplasser, etc.

Det som har stoppet mer enn femti terrorangrep i vesten de siste årene, er etterretning. Det var også nitidig etterretning som gjorde mandagens aksjon mulig.

Etterretningen deles mellom land man stoler på, og det er et meget godt slikt samarbeid mellom vestlige tjenester. I felt er etterretning ofte det spesialstyrker driver med; de skal kunne komme inn bak fiendelinjer og være usett der i ukesvis. De skal også kunne slå til som i aksjonen mot Bin-Laden, usett. Norges spesialstyrker, som også kan settes inn ved terrorangrep her i landet, er blant de beste i verden, og trener med de beste, som amerikanske Navy Seals. Det er kun ca. 3000 spesialsoldater i NATO, og de samarbeider nært.

Vi kan neppe forvente færre angrep fremover selv om Bin-Laden er borte, fordi terrorister ikke er organisert i samme grad som før, men mer opptrer  free-lance. De er mer amatørmessige, men vanskeligere å oppdage etterretningsmessig. Dette gjør kombinasjonen etterretnig-spesialstyrker enda mer nødvendig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Følg Frankrike

av Hans Petter Sjøli  april 30, 2011 - Comments Off

Mona Eltahawy
Mona E

Som muslim, kvinne og feminist støtter jeg det franske forbudet mot å dekke til ansiktet i offentlige rom. Flere burde følge etter.
Da Egypts første feminist Hoda Shaarawari kom hjem fra en internasjonal kvinnekonferanse i Italia i 1923 fjernet hun ansiktssløret på jernbanestasjonen i Kairo og erklærte det som et plagg fra fortiden.

Hvordan ville hun reagert på dagens argumenter for kvinners «rett» til å dekke til ansiktet?

Det altfor mange går glipp av i dag er at de som fremsetter disse argumentene har bakgrunn i en ideologi som ikke en gang anerkjenner konseptet om kvinners rettigheter. Innenfor denne ideologien beskrives kvinner som «sukkertøy», «diamantringer», eller «en verdifull stein» som må holdes i skjul for bevise sin «verdi».

Dette er ikke et budskap muslimer lærer i den hellige Koranen, eller noe som forsvares av majoriteten av islamske boklærde. Men det er en av hovedsøylene i den ultrakonservative fortolkningen av islam kjent som salafisme – nært knyttet til Saudi Arabia, der kvinner de facto behandles som ansvarsløse barn (og hvor jeg tilbrakte mesteparten av mine ungdomsår). I Saudi Arabia har ikke kvinner lov til å kjøre bil eller ferdes ute alene og er utestengt fra de mest fundamentale helsetjenester uten godkjenning fra en mannlig «verge».

Niqab (en fullstendig tildekking av kroppen der bare øynene er synlige) og burka (der til og med øynene må skjules bak et gitter) representerer en ideologi som sidestiller fromhet med usynlighet; jo mindre av deg jeg kan se, jo nærmere Gud må du være.

Innenfor denne ideologien er kvinner utslettet som individer.

VG – 29.04.2011

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Irakkrigen, åtte år etter

av Hans Petter Sjøli  april 30, 2011 - Comments Off

*Tiden burde nå være inne til å se tilbake på Irakkrigen uten det fordummende Bush-hatet.
*En diktator langt verre enn Gadaffi ble fjernet, og i dag nyter 30 millioner irakere relativt fred og sterk økonomisk vekst.

Christopher Rødsten, tidligere styreleder i Venner av Amerika
christopher-rodsten7

Et interessant bilde av krigen gis av en mann som er like hatet som sin tidligere sjef, Bushs’ forsvarsminister Donald Rumsfeld, i hans ennå ferske selvbiografi “Known & Unkown”.

Unikt prosjekt
Rumsfeld har gjennom sitt særs mangslungne politiske liv dokumentert så å si alt han har vært med på. Han har brukt fire år på å få nedgradert og scannet over 3500 dokumenter som er referert i boken. Dermed kan man gå inn å lese og vurdere om Rumsfelds henvisninger er fullstendig og innenfor kontekst. Det gjør biografien og den tilhørende websiden til en skattekiste. Men hva sier den om Irakkrigen?
Donald Rumsfeld er åpen om det han skulle ønske han hadde gjort annerledes. Den omstridte uttalelsen “stuff happens” ble verden over oppfattet som likegyldighet overfor plyndring i Irak, og var uklok, innrømmer han. Det samme gjelder betegnelsen “Old Europe” om Tyskland og Frankrike. Rumsfeld ønsket dessuten å ta ansvar for Abu Ghraib-skandalen, og søkte to ganger om å få gå av, uten at Bush aksepterte. Han maktet aldri å bli en like effektiv statsråd etter dette. Han dokumenterer også hvordan han presset på for å få til avklaringer om styringen av Irak i perioden etter Saddam. Rumsfeld ønsket en rask overlatelse av suverenitet til irakerne selv, noe Utenriksdepartementet avviste. Om det hadde hjulpet, vet vi ikke. For Rumsfeld var dette en del av arven fra Vietnam, der sør-vietnamesiske myndigheter ble vant til å lene seg på USA heller enn å ta ansvar selv. Det gjorde at regimet ikke var bærekraftig den dagen amerikanerne trakk seg ut.

FN-(a)vsporet
I Norge setter man gjerne likhetstegn ved moral og FN. Så også i tilfellet Irak. FN hadde i tiden før krigen allerede blamert seg ved å gi styreverv i nedrustningskomiteen til Saddam. Både russiske, kinesiske og franske oljeselskaper hadde mest å vinne på at Saddam ble sittende, for de hadde kontrakter når de mangeårige sanksjonene en gang endte. Og det presset de på for å få til. Det forelå en rekke resolusjoner som ble ignorert og som truet med represalier. Irak skjøt daglig mot britiske og amerikanske fly som opprettholdt den FN-sanksjonerte flyforbudssonen. Penger fra Irak gikk til sønnen til Kofi Annan i Sveits for å fortsette Olje for mat-svindelen. FN-visegeneralsekretæren Benon Sevan som ledet programmet, forhindret etterforskning og tok i mot bestikkelser. Det er mange flere eksempler.
Mye fungerte ikke etter at Saddam ble kastet. Utenriksdepartementet klarte ikke å fylle sine stillinger for gjenoppbygningen, og utenriksminister Condoleezza Rice nektet å bruke sin autoritet til å beordre diplomatene til innsats under henvisning til at det ikke var kutyme. Samtidig nektet utenriksdepartementet å overlate til andre ansvaret for opplæringen av irakiske politifolk. Resultatet var at det gikk meget tregt å få irakerne til å håndtere sikkerheten. Rumsfeld var aldri i mot å øke antall tropper, noe som også ble gjort i flere omganger, men han lyttet til sine generaler og oberster som mente det ville være negativt fordi man ønsket mer irakisk ansvar og mindre provoserende amerikansk tilstedeværelse. Men det tok for lang tid før man skar igjennom og justerte kursen. For øvrig med sterk motstand fra Rice og hennes departement.

Åtte år senere
Hva er nå fasiten på Irakkrigen? Var den verdt det? Jeg vil anta at 95 % i Norge ville svare nei på det. Men hvordan prissetter man at Gaddafi oppgav sine masseødeleggelsesvåpen i 2003? Eller at 30 millioner mennesker ikke lenger lever under en brutal, psykopatisk diktator, langt mer brutal enn han som nå er fienden, sanksjonert av SV, Jonas Gahr Støre og Frankrike? Hva er prisen på en fri irakisk presse? Eller at Iraks regjering av sikkerhetshensyn kunne sende tre passasjerfly for å hente ut sine statsborgere fra Egypt under urolighetene, før norsk UD hadde begynt å advare nordmenn mot å dra? Det er verdt å minne om at hvis Schröder, Chirac, Petter Nome og Kristin Halvorsen hadde fått viljen sin, hadde 30 millioner mennesker fremdeles levd under et av de verste regimene noensinne. Antagelig hadde langt færre enn de drøye 100.000 irakere som tragisk er blitt drept av terrorister, mistet livet. Men vi vet ikke. Saddam hadde en stygg forhistorie med nedslaktninger. På samme tid er 3506 amerikanske soldater drept i kamp, tilsvarende tall for Vietnamkrigen var 47424.
De fleste er enige om at andre verdenskrig tross alt farte skånsomt med Norge. At det antall som døde og de lidelsene vi ble påført var verdt å betale for at vi skulle leve i et fritt samfunn. Selv om hvert eneste tap av uskyldige menneskeliv er dypt beklagelig. Hvor mange nordmenn døde egentlig under krigen? Ca. 10.000 av en befolkning på 3 millioner, eller 0,3 %. I Irak døde ca. 109.000 av 30 millioner, 0,3 %. De aller, aller fleste ble drept av muslimske terrorister, ikke av amerikanske soldater.

Positive trekk
Irakerne har i dag en rivende utvikling, med sterk økonomisk vekst som er det dobbelte av den amerikanske (skulle ikke USA stjele oljen?)og med en betydelig forventet vekst i oljeproduksjonen som i dag ligger på ca. 2,5 millioner fat om dagen. (Norge= 2 millioner) De har selvfølgelig ikke oppnådd en vesteuropeisk standard på verken velferd, frihet eller demokrati, men det går fremover, og de fleste har troen på en bedre fremtid. Den troen hadde de ikke under Saddam. Det kan vi takke Bush og Rumsfeld for, som nok vil bli bedømt annerledes i ettertiden. Som man sier over there: “Freedom isn’t free”.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Liberalernes absurde krig

av Hans Petter Sjøli  april 28, 2011 - Comments Off

* Hva er poenget med en humanitær intervensjon som forlenger konflikten og lar den ansvarlige muligheten til å styre videre?

* Europeiske liberalere har fått sin «legale» krig, men der målet ikke kan oppnås.


Nick Cohen, britisk journalist, forfatter og kommentator

cohen3

Den europeiske liberale middelklassens illusjoner ødelegges av krigen i Libya. Tenk på hvordan deres ulike talsmenn og -kvinner snakket om internasjonal politikk i tv-studioer i Oslo eller London for få måneder siden. Alt de forutsatte som sant har vist seg å være usant.

Umulig oppdrag
De mente det var et skandaløst brudd på internasjonal rett da USA og landets allierte styrtet Saddam Hussein, en langt verre tyrann enn Muammar Gaddafi. Når de nå har en krig der kravet om «legalitet» er oppfylt, har de i realiteten skapt en grusom og uærlig kampanje der selve målet ikke kan oppnås.
Sikkerhetsrådets resolusjon 1973 bemyndiget «alle nødvendige tiltak» for å beskytte libyere fra trusselen om angrep. Det hørtes fornuftig ut. Gaddafi er verdens lengst regjerende diktator. Han har utsatt befolkningen for korrupsjon, undertrykking og indoktrinering i 42 år. (For å få en idé om ydmykelsene Gaddafi har begått mot sitt folk, forestill deg at du i hele ditt voksne liv må gjenta og late som om du har respekt for alle slags vanvittige ideer, som Gaddafis såkalte «Grønne Bok». Libyske barn må lære boken utenat.) Da Gaddafi truet med å massakrere sine landsmenn i Benghazi, hadde FN en anti-totalitær plikt til å gripe inn.

Men i motsetning til for eksempel EU, er dessverre FN en klubb uten medlemsregler. I Sikkerhetsrådet sitter Russland, et land treffende beskrevet som en «mafiastat» av USAs utenriksdepartement, samt representanter for det kinesiske kommunistpartiet.
Disse landene er altså dommere i internasjonal lov. For å få støtte fra dem til aksjonen i Libya måtte Europa, USA og arabiske støttespillere love to ting: At regimet ikke ble styrtet, og at det ikke var aktuelt med soldater på bakken for å støtte bruken av luftvåpen.

Absurd situasjon
Vi er dermed i den absurde, men tilsynelatende lovlige situasjonen der opprørerne får luftstøtte, men ikke militære enheter som de trenger for å vinne krigen.
Diktatoren kan heller ikke være et direkte mål. Hans liv må beskyttes samtidig som det stakkars folket i Misrata lider og dør.
Vi må kanskje leve med at Gaddafi overlever krigen – og ved å klamre seg til makten gir han håp til krigsherjede diktatorer i regionen og bryter ned moralen hos motstanderne deres.
Hva er poenget med en humanitær intervensjon som forlenger konflikten og lar den ansvarlige diktatoren som forakter menneskerettighetene muligheten til å styre videre? Ingen som jeg kan se. Men intervensjonen er tydeligvis lovlig.
Legg også merke til noe annet: Barack Obama var Europas kandidat ved valget 2008.  Alle liberalere gledet seg over seieren.

Obamas svik
Jeg gjør ikke narr av dem. Jeg ville selv ha stemt på Obama hvis jeg var amerikansk. Men jeg har ingen illusjoner om Obama, spesielt når vi ser på hans forferdelige unnlatelsessynder hva gjelder å støtte frigjøringsbevegelser verden over, fra Burma til Iran. Vi må tilbake til Richard Nixon for å finne en amerikansk president som er like likegyldig til ofrene for verdens diktaturer. Obama gjentar at USA vil gripe inn i libyske anliggender, men ikke nok til å styrte regimet.
Myndighetene i Washington gir sterkt inntrykk av at de tar i bruk styrker i Libya for å hjelpe europeere, som åpenbart har mest å frykte det som skjer i Libya gjennom mulige nye flyktningebølger og, som følge av det, økende støtte til høyreekstreme partier.
Vi må kanskje vende oss til tanken om amerikansk likegyldighet. Etterkrigstidens Europa ble bygget i ly av den amerikanske sikkerhetsparaplyen. Vi kunne, med stor rettferdighet, klage på mye av politikken som ble ført av amerikanerne, men vi slapp å betale det som trengtes for å kunne forsvare oss selv eller kjempe våre egne kriger. Om det var problemer med den kommunistiske Sovjet-blokken eller med Milosevic på Balkan, så kunne vi stole på Yankeene.
USA forbereder seg nå på å hente sine styrker hjem. Én av de fire amerikanske brigadene er i ferd med å forlate Europa. Selv om Pentagon forsikrer om at USAs forpliktelser overfor Europa fortsatt er sterk, fremstår retningen som klar og tydelig: USA har voldsomme budsjettunderskudd og har ikke råd til å opprettholde store styrker i Europa. Dessuten ser ikke USA noen grunn til å fortsette når Asia nå er i sentrum for amerikanske interesser og siden Europa er en rik region som kan betale for egne hærer.

Vil savne amerikanerne
Europa må en dag kjempe sine egne kriger og forsvare sine egne grenser. Selv om radikale og liberale talsmenn og – kvinner i Oslo og London i årevis har hånet cowboyamerikanerne og aggressive nykonservative, kan det hende at de vil komme til å savne dem når de er borte.

Oversatt av Siv Ingrid Ekra

VG 28/4-11

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Shattered illusions

av Hans Petter Sjøli  april 28, 2011 - Comments Off

*The war in Libya is destroying the illusions of Europe’s liberal middle class. Think back to how it spokesmen and women talked about international politics in an Oslo or London television studio until only a few months ago, and notice how everything they assumed to be true has turned out to be false.

Nick Cohen, journalist, author, and political commentatorcohen3


They agreed that it was an outrageous breach of international law for America and her allies to overthrow Saddam Hussein – a far worse tyrant than Muammar Gaddafi, incidentally. Now they have a war that meets their demands of “legality,” we discover that they have produced a cruel and dishonest campaign that cannot meet its objectives.

United Nations Security Council Resolution 1973 authorised “all necessary measures” to protect Libyans from the threat of attack.
It all sounded so reasonable. Gaddafi is the world’s longest serving dictator who has subjected his population to 42 years of corruption, oppression and indoctrination. (Imagine having to repeat and pretend to respect for all your adult life the deranged ideas of Gaddafi’s Green Book, which Libyan children had to learn by rote, and you will get some idea of the humiliation he imposed on his people.)
When he threatened his people with massacre, the UN had an anti-totalitarian duty to intervene.
But the UN’s legal authority is treacherous. Those who praise it would be the first to condemn a European judicial system that elevated a lawyer who took bribes from criminals or a communist who hated freedom of speech to the rank of judge, or the EU if it allowed a dictatorship to join the European club.

Unlike the EU, unfortunately, the United Nations is a club without membership rules. On the Security Council sits Russia, aptly described by the US State Department as a “mafia state,” and the representatives of the Chinese Communist Party. Such are the arbiters of international law. And to get them to agree to the action in Libya, Europe, the US and their Arab supporters had to promise not to overthrow the regime or put soldiers on the ground to support the use of air power. We are now in the absurd, but apparently legal, situation where we can offer the rebels air support but not the military units they need to win the war. We cannot target the dictator personally, because his life must be protected while the wretched people of Misurata suffer and die. We may have to live with the fact that Gaddafi will survive – and by clinging on to power give hope to the region’s embattled dictators and depress the morale of their opponents. What is the point of a humanitarian intervention that prolongs the conflict and leaves the abuser of human rights in charge? None that I can see. But apparently it is legal.

Notice something else. Barack Obama was Europe’s candidate in the 2008 election. His victory delighted every liberal I know. I am not mocking them. I would have voted for Obama if I had been an American. But I do not suffer from the illusion that his record on supporting liberation movements from Burma to Iran has been anything other than appalling – one has to go back to Richard Nixon to find an American president so indifferent to the victims of dictatorship. He persists in saying that Ameirca and Nato will intervene in Libyan affairs, but not intervene strongly enough to overthrow the regime.
Washington officials give the strong impression that they are only deploying forces in Libya to help the Europeans, who do indeed have the most to fear from waves of refugees arriving in the continent and building support for far-right parties.

We may have to get used to American indifference and come to terms with the shattering of a third and final illusion. Post-war European prosperity was built under the US security umbrella. We could complain, often with justice, about American policies but we did not have to pay for our defence or fight our own wars. If ever there was trouble with the communist Soviet Union or Milosevic in the Balkans, we could rely on the Yanks. Now America is preparing to bring her legions home. One of the four US brigades in Europe is leaving, and although the Pentagon protests that its commitment to Europe remains strong, the direction the US is heading remains clear. She cannot afford to maintain vast forces in Europe given her budget deficit, and in any case cannot see why she should given that Asia is now at the centre of American interests and Europe is a rich region that can afford to pay for its own armies.

One day Europe will have to fight her own wars and defend her own borders. Although the liberal spokesmen and women in the Oslo and London TV have scoffed at the cowboy Yanks and neo-con aggressors for years, they may miss them when they are gone.

VG, 28/4 – 2011

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et utenrikspolitisk feilgrep

av Hans Petter Sjøli  april 27, 2011 - Kommentarer (2)

* Norge styrtet inn i Libya-konflikten via en ringerunde, uten nødvendig debatt.

* NATO er i kaos og USA lite interessert i å ta ledelsen i konflikten.

* Hvorfor insisterte Norge på å lede an i dette eventyret?


Asle Toje, utenrikspolitisk forsker og skribent

Asle Toje

NATO-operasjonen over Libya har så langt vært en underveldende suksess. I skrivende stund er Gaddafis styrker på vei mot Benghazi, opprørernes hovedbase. Utviklingen synes å avkrefte Jens Stoltenbergs påstand om at «det finnes ikke noen militær løsning på konflikten». Han sa dette etter å ha erklært at Norge ville sende jagerfly. Det hele virket lite gjennomtenkt.

Unødvendig krig
Stortinget var unisont. Naturligvis skulle Norge bombe Libya. Beslutningen om at Norge skulle bruke makt ble, i følge Aftenposten, tatt etter en god gammeldags ringerunde. Ingen møter, ingen referater. Partilederne fikk en telefon fra Jonas. Vi kan kanskje si de ble tatt med på «krigsdialog».
Mens Irak, Kosovo og Afghanistan-krigene ble grundig debattert, ble norske fly sendt til Libya nesten uten meningsbrytning. Jeg nevner dette fordi Norge ikke har noen utenrikspolitisk tradisjon for å kaste seg inn i borgerkriger. Snarere tvert imot. Den slags neokonservatisme som tente fakkeltogene da USA bombet Irak har blitt norsk politikk, uten at noen kan forstå hvorfor?
Det er påfallende at Stortinget sluttet opp om å bruke makt i en så uoversiktlig situasjon. Jeg sikter her til at vi vet lite om opprørerne og at vi således ikke vet hvem vi støtter. Det er også andre spørsmål. Hvorfor bidrar så få av NATO-landene? Hvorfor er USA så avventende? Hvorfor antar man at sivile kan vernes fra jagerfly?

Og så det viktigste spørsmålet – hva skjer dersom «Plan A» slår feil? Hva hvis opposisjonen ikke makter å seire, selv med NATO i ryggen? Skal vi iverksette flere luftangrep, eller færre? Skal vi bevæpne opprørerne? Skal vi sette inn bakkestyrker? Norge står nå som kausjonist for en operasjon som kan (og trolig vil) eskalere uavhengig av norsk godkjennelse.
Idealistene, de som presser på for regimeskifte, beskriver Gaddafi som irrasjonell. En slik mann er en trussel mot sitt eget folk, sier de. De støtter seg på tankegods om «plikten til å beskytte», utviklet for å avverge folkemord. De tøyer dette til å støtte en gruppering som har tatt opp våpen for å kaste en tyrann. Vi forskutterer folkemord, omtrent slik man forskutterte masseødeleggelsesvåpen i Irak. Nok en gang tøyes FN-mandatet langt ut over hva ordlyden skulle tilsi.

Krigerske idealister
«Humanitære intervensjoner» er urent farvann. Hvis begrepet tillates å flyte ut, så blir det et synonym for ordet «krig». De fleste aksepterer inngrep i et land hvor folkemord virkelig finner sted og det er praktiske muligheter for å hindre det. Hva som foregår i Libya er ikke folkemord, men borgerkrig.
Alle borgerkriger er grusomme, men det gir ikke mandat til å styrte inn og hjelpe en part til seier.
Den internasjonale koalisjonen mot Gaddafi har to sentrale svakheter: De er ikke enige om hva de ønsker å oppnå. Og enda verre, de vet ikke hvem som har kommandoen. Det første problemet kom av ønsket om rask respons. Alt vi har er FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973, som åpner for å beskytte sivile med alle nødvendige virkemidler.

Denne vage ordlyden gir behov for å definere konkrete mål for operasjonen.
For å formulere dette målet, er politisk vilje nødvendig. At dette glimrer med sitt fravær kommer av at krigen følger av et lynnedslag av velmenende intervensjonisme. Europa, USA og araberlandene med et høyst motvillig NATO i spissen lot seg presse av kravet «noen må gjøre noe». Så vi sendte bombefly.
Bombingen har så langt gjort lite annet enn å plusse på antallet døde. Vi har ikke beskyttet sivile eller stoppet Gaddafis framrykning.
Spillet om denne konflikten er i seg selv en studie verdt. Tre stater peker seg ut: Frankrike, Tyrkia og Tyskland. Disse har gjennom innenrikspolitisk posisjonering skapt rivinger innad i NATO uten sidestykke. Kilder i hovedkvarteret forteller om møter preget av mistro på grensen til fiendeskap. Dette kommer dels av at USA har unnlatt å vise lederskap.
President Obama har besluttet at Libya er en krig for mye for Amerika.

Skyt først, tenk siden
USAs manglende entusiasme speiles i at landet bare flyr 35 prosent av bombetoktene, mot 80 prosent over Kosovo. Sterke krefter, ledet av Forsvarsminister Robert Gates ønsker å trekke landet helt ut av krigshandlingene. Mangelen på amerikansk lederskap åpner nå et vakuum.
Plutselig tvinges NATO til å fungere uten USA. Alliansen, som er tynnslitt av den tilsynelatende endeløse krigen i Afghanistan, er dårlig forberedt på dette. NATO knaker i føyningene.
Det er rimelig å konkludere at Norge styrtet inn i denne konflikten uten nødvendig debatt ut fra et ønske om å være flinkest i klassen i NATO. Det er også nærliggende å anta at Norge bomber mest som en måte å kompensere for at vi har avstått fra å ta de tunge løftene i Afghanistan. Med NATO i kaos og med USA på leting etter nødutgangen er det passende å spørre: hvorfor insisterte Norge på å lede an i dette eventyret?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Demokrati eller pøbelvelde?

av Hans Petter Sjøli  april 8, 2011 - Kommentarer (1)

*I etterdønningene av massakren i Mazar-e Sharif har det vokst frem en absurd debatt om ytringsfriheten har noen skyggesider. Selvfølgelig har den det. Skyggesidene er hele poenget.

Kristian Tonning Riise, informasjonsrådgiver i Unge Høyre

Tonning Riise

Forfatter Arne Berggrens ønske om å preventivt bure inne folk som har ”idiotiske meninger” er ikke bare en kortslutning, slik Vebjørn Selbekk skriver i VG 6. April. Det er en farlig holdning. For det er betimelig å stille spørsmålet: Hvem representerer den største trusselen mot vårt vestlige demokrati? Er det den amerikanske pastoren Terry Jones som kun har brent en bok, eller Arne Berggren som tar drapsmenn i forsvar og vil bure inne folk som bare har ytret sin mening.

Berggren har heldigvis møtt liten forståelse for sitt syn i norsk presse og samfunnsliv så langt. Det er betryggende, men motargumentene tar ikke innover seg hele alvoret i Berggrens argumentasjon. VGs avistegner Roar Hagen møtte Berggren til debatt i Dagsnytt 18, og minnet om at det finnes krefter i Holland som vil forby koranen fordi den er støtende. Et godt eksempel på hvor ute å kjøre vi er hvis Berggrens logikk skulle få rot. Hagen burde imidlertid dratt poenget videre, og stilt Berggren følgende spørsmål: hvem er det som bestemmer når en ytring går over streken?

Pøbelvelde
I dette øyeblikk har Norge ca 500 soldater i Afghanistan. I arbeidet med sivil gjenoppbygging, må de bl.a. beskytte kvinner som ønsker å bevege seg uten burka. Sterkt bevæpnede terrorister blir voldsomt provosert av kvinner som ikke dekker seg til. De ser på det som en forakt for deres religion. Hva er Berggrens svar til disse? Kanskje kvinnene bare burde dekke seg til i stede for å gå rundt og provosere unødvendig ved å vise ansiktet sitt? Når reaksjonene er så sterke kunne man kanskje latt være kollidere sånn med Talibans virkelighetsoppfatning?
Eller er det faktisk sånn at vi ikke kan akseptere at voldelige pøbler får definere hva som er akseptable ytringer? I stedet for å spørre: ”hvor langt er vi villig til å legge forholdene til rette for suicidale tullinger?” burde Berggren stilt seg det åpenbare spørsmålet: er det riktig at det å si sin mening skal medføre en fare for sitt eget liv?

Fri meningsutveksling
Hele fundamentet i et demokrati er fri meningsutveksling, nettopp fordi det er gjennom fri meningsutveksling at vi luker ut forkastelige holdninger. Vi gjør det ikke ved å bure folk inne, men ved å vise hvorfor de tar feil. Min familie i Brumunddal husker fortsatt den profilerte rasisten Arne Myrdal. De husker at hele 4.000 mennesker i en liten by med da ikke stort mer enn 7.000 innbyggere møtte opp på torget, 20. september 1991, da Myrdal skulle tale og snudde ham ryggen alle sammen. Hadde det vært bedre å bure Myrdal inne før han fikk åpnet munnen?

På Abid Rajas dialogmøter i Litteraturhuset ble Muhammed Ali Chisti invitert til å holde et foredrag med tittelen ”Derfor hater jeg jøder”. Resultatet var at ikke bare sentrale norske muslimer, men at også Chisti selv, tok avstand fra uttalelsene i ettertid. Det var resultatet av en fri meningsutveksling der forkastelige holdninger fikk møte verbal motstand og ikke vold. Intoleransen tapte fordi den møtte toleranse – ikke munnbind og fengselsceller.

Moral og juss
Berggren skriver i sin kronikk at ”demokratiet hviler på ideen om at forskjellige syn møtes og sammen finner en ny vei”, men det er ikke den amerikanske pastoren Terry Jones som truer denne verdien. Jones har ikke gjort annet enn å benytte sin ytringsfrihet. Det er Berggren som vil fengsle folk som bringer provokative syn inn i denne utvekslingen. Berggren ser ikke ut til å forstå forskjellen på moral og juss. Det er Jones juridiske rett å fremme intolerante holdninger. Samtidig er det vår moralske plikt å ta avstand fra dem. Slik er forholdene i en debatt der meninger møter meninger. Det er først når vold kommer inn i bildet at tolerante mennesker tvinges ut på barrikadene for å forsvare intolerante ytringer de ellers ville argumentert mot. På Dagsnytt 18 gjentok Berggren poenget om at vi har regler mot f.eks. Holocaust-fornektelse i Europa. Jeg er glad for at dette ikke er forbudt i Norge. Hva sier det egentlig om samfunnet vårt hvis vi ikke klarer å dementere selv de groveste eksemplene på forkastelige holdninger? Det er ikke mulig å bekjempe ekstremisme ved å skyve den under bordet.

Bøfler og muslimer
Fri meningsutveksling er ikke mulig uten provokasjoner. Det vil alltid finnes både tolerante og intolerante mennesker, men hvis vi av frykt for de intolerante meningene er nødt for å sensurere dem, fremfor å bekjempe dem verbalt, så er det ikke intoleransen vi har drept, men toleransen.
Jeg avslutter med å sitere Frank Rossaviks twitter-melding: ”Som liberaler føler jeg meg krenket. Kan jeg nå myrde Arne Berggren og regne med at en kulturdust gir ham ansvaret?” Svaret er nei Rossavik. Ifølge Berggren må du først bli bøffel… eller muslim.

(Kun publisert på nett)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Berggrens kortslutning

av Hans Petter Sjøli  april 6, 2011 - Kommentarer (5)


*Er det forskjell på pastorer som svir av Koranen og komikere som hiver Bibelen på bålet?

* Det må gå an å forvente at også muslimer har evnen til å reagere på en fornuftig måte når de føler seg krenket.

Vebjørn Selbekk, redaktør DagenMagazinet

Selbekk

Det er da merkverdig at noe av den kraftigste retorikken mot ytringsfriheten her i landet skal komme nettopp fra mennesker som har gjort det til sitt levebrød å benytte seg av den. Forfatter Arne Berggren tar i gårsdagens VG til orde for å om nødvendig fengsle mennesker for å hindre at de brenner Koranen. Berggrens forfatterkollega Dag Solstad skrev i et essay i Samtiden i 2008 at han forholder seg «helt likegyldig» til ytringsfriheten.I sin kronikk uttrykker nå også Berggren at han har blitt usikker på hva ytringsfriheten handler om. Tydeligvis

Berggren og jeg er enige om en ting. Ingen av oss er tilhengere av bokbål. Pastor Terry Jones brenning av muslimenes hellige skrift er en særdeles infantil ytring. Det er det ingen tvil om. Men det er like fullt en ytring.
Og skal vi virkelig møte ytringer vi ikke liker med politi, rettsvesen og fengsel?
Det finnes mange nasjoner der man gjør nettopp det. Men jeg tror ikke Berggren kjenner noen dragning mot å flytte dit. For de makthaverne som undertrykker ytringsfriheten har nemlig en lei tendens til å nekte sine borgere også andre av de grunnleggende menneskerettighetene.
Overkommelig pris
Å måtte forholde seg til ytringer man finner krenkende er prisen vi må betale for å leve i et fritt, liberalt vestlig demokrati. Det er en overkommelig pris som andre religiøse grupper i Norge har måttet betale i årevis.
Hvor var Arne Berggren for eksempel da Otto Jespersen brant Bibelen på torget i Ålesund i 2006? Er det forskjell på pastorer som svir av Koranen og komikere som hiver Bibelen på bålet? Jeg kan ikke huske å ha lest noen harmdirrende kronikk fra Berggrens hånd om sistnevnte hendelse.
Men kanskje er ikke det så rart. For både i Norge og store deler av den vestlige verden har det utviklet seg én standard for ytringer om islam og én annen for nær sagt alle andre temaer. Vi har i stor grad fått det Presseforbundets Per Edgar Kokkvold har kalt «en halv ytringsfrihet».
Vi kan debattere, diskutere og lage satire omkring de fleste temaer og religioner. Men bare ikke om islam. Ikke fordi man har større respekt for disse troende enn for andre. Grunnen er ganske enkelt at det finnes miljøer innenfor denne religionen som både vil true med og utøve vold for å hindre ytringer de ikke liker.
Og vi må dessverre innrømme at den taktikken har vært ganske effektiv. Det er nok flere enn Dagbladets tegner Finn Graff som åpent vil innrømme at man trår spesielt varsomt i omgangen med islam fordi han jo «ikke vil få strupen skåret over».

Mer rasende
Det aller merkeligste med Berggrens artikkel er imidlertid at han klarer å skrive nesten 5000 tegn om denne saken uten å finne plass til ett eneste kritisk ord om morderne i Mazar-e Sharif. Det kan nesten virke som han er mer rasende på den amerikanske koranbrenneren enn på islamister som halshugger ubevæpnede FN-medarbeidere.
Der er han for så vidt i godt selskap. Den svenske FN-representanten Staffan de Mistura sa jo til og med at han holdt de afghanerne gjerningsmennene helt ansvarsfrie for massakren i Mazar-e Sharif. Det var pastor Jones skyld ene og alene.
De Mistura måtte senere moderere uttalelsen noe. Men inntrykket står likevel fast. Menigheten i Florida er i beste fall like skyldige i drapene som de som begikk udåden.
Omvendt rasisme
Den samme typen kortslutning så vi under karikaturstriden. Jonas Gahr Støre snakket om «ekstremister på begge sider». De som brenner og dreper er ekstremister. Men det er også de som trykker tegninger. Jens Stoltenberg mente at undertegnede var medansvarlig for at Norges ambassade i Damaskus ble brent ned fordi jeg hadde latt trykke en faksimile av Muhammed-tegningene.
Men det er særdeles viktig at vi klarer å skille mellom ytringer og vold. Det er to helt vesensforskjellige størrelser.
Den ene er en grunnlovsfestet rettighet i hele den frie verden. Ja, ytringer kan iblant være ubehagelige, støtende og heslige. Men de skal møtes med ord. Ikke med vold. Og ikke med å «bure inn idiotene» som Berggren tar til orde for.
Spørsmålet er om ikke Berggren i gårsdagens artikkel ufrivillig står i fare for å gjøre seg til talsmann for en type omvendt rasisme. Bøffelsammenligningen sin nevner han jo selv. Men vi bør også passe oss for å argumentere med at vi må avstå fra utfordrende ytringer fordi asiatiske og arabiske muslimer i praksis er så kulturelt tilbakestående. Man må liksom bare regne med opptøyer, myrderier og terror dersom man skulle støte dem.
Selv har jeg i hvert fall større tro på muslimer enn som så. Det må gå an å forvente at også de har evnen til å reagere på en fornuftig måte når de føler seg krenket.
Vi må ha tro på at muslimer skal prøve å motbevise det Terry Jones sier om at Koranen fremmer vold og drap på andre måter enn ved nærmest å bekrefte det. Ved å skjære hodet av forsvarsløse mennesker.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vår religiøse tro på ytringer

av Hans Petter Sjøli  april 5, 2011 - Kommentarer (370)

*Fordi blasfemibegrepet er avskaffet, må vi forsvare idiotiske handlinger i ytringsfrihetens navn?

*Er jeg villig til å dø for en idiots rett til å brenne Koranen? Ikke tale om.


Arne Berggren, forfatter

Arne Berggren

Jeg vet at frøken stod der oppe ved kateteret og sa at dette var det vår sivilisasjon så å si var tuftet på – ytringsfriheten. Og jeg trodde jeg visste hva det det handlet om. Men jeg blir stadig mer usikker. Jeg opplever at dette er spørsmål som håndteres av en intellektuell elite, og så langt over hodene på folk flest, at få bryr seg.

Ingen skyggesider
Man er aller mest opptatt av hva Jonas Gahr Støre har sagt, og om det går an. Man er liksom rungende enige om at vi ligger foran Østen og at de muslimske landene må bli mer som oss. I det perspektivet fins ingen skyggesider ved vår ytringsfrihet. Og dersom noen lufter tanken om at blasfemiparagrafen kanskje kunne vært nyttig allikevel, hisser man seg opp og peker på at det er jo nettopp derfor muslimene går av skaftet gang på gang, på grunn av religiøs fanatisme og undertrykkelse. Skal vi godta kjønnslemlestelse også, kanskje?

Store og fremtredende hjerner i Norge har utredet forholdet mellom blasfemi og ytringsfrihet. Og blasfemiparagrafen hører ikke med til de stolteste kapitlene i norsk rettshistorie. Du trenger bare å nevne ordet, så kommer Arnulf Øverland, Monty Python og homoekteskap og Gallilei trillende . I neste åndedrag kommer korsfarere, mørkemenn og heksebrenning og steining – man må ikke bare sikre religionskritikken, det er nesten så man heller fristes til å kneble de religiøse.

Eh ..?
Allikevel: Er ikke brenning av Koranen eh …. blasfemisk? Eller skal vi bruke et annet ord for det? Kan det være det amerikanerne kaller hate speech?

Dersom det dukker opp en splitter gæren pastor i Norge som vil brenne Koranen, skal ikke da det høyt utviklede samfunnet kunne beskytte seg mot det? Mot konsekvensene? Ja, fins det noe som helst av verdi i bokbrenning som det er avgjørende å forsvare? Hvorfor er det så upopulært å si at vi bare burde bure idiotene inne? Hvorfor vrir vi oss og gjør alle slags retoriske øvelser for å skjule det faktum at denne typen ytringer er perverterte utslag av den ytringsfriheten vi forsvarer?

Det fins lover mot Holocaust-fornektelse. Det fins ulike paragrafer som beskytter gravfreden. Det er forskjell på å urinere på åpen gate og på andre menneskers grav. Vi reagerer når noen brenner flagg. Det fins faktisk grenser for hva du kan si om Kongen. Allikevel vrir man seg for å beskytte brenning av Koranen. Ikke det at jeg tror mange ville ofret livet sitt for saken, men rent teoretisk, lissom …

Uaktsomhet er straffbart. I helgen forsøkte jeg å sammenlikne med en turistbuss som stanser i villmarken et sted. Guiden advarer mot å erte opp bøffelflokken, det kan være livsfarlig. Så har du han som er med på turen og bare må rope og plystre og vifte med bøffelfór. Blir han tiltalt for grov uaktsomhet, tror du? Etter at halvparten av gruppen ble drept av hissige bøfler, spurte jeg.

Da fikk jeg høre at det var en nedverdigende sammenlikning, muslimer er jo ikke bøfler. Jeg sa at jeg forsøkte å se på prinsippet om uaktsomhet, men neida, dette var muslimfiendtlig, sa de samme menneskene som mener hele Østen har å komme seg opp på vårt sivilisasjonsnivå, hva ytringsfrihet angår.

Vel, retten til å brenne Koranen ser ut til å være ukrenkelig. Vi kan være kritiske til det, men vil man krenke hellige symboler, har man en lovbeskyttet rett til det. Det er en del av menneskerettighetene, får man høre. Vi er alle enige om at det er dumt og at ytringsfrihet ikke er en ytringsplikt, og vi forventer oss et snev av dannelse i ordskiftene og ytringene. Men slutter vi å brenne hellige bøker, hva blir da det neste?

Bak det hele ligger det en fobi, en paranoia, en konspirasjonstanke som går ut på at islamistene turer frem og ikke forstår dialog. Det er det samme hva vi gjør, sa noen intellektuelle i fullt alvor i helgen, for der borte bomber og dreper de uansett, så det er ingen grunn til å fire på retten til å brenne Koranen.

Religiøst
Vi er så grunnleggende redde for å gi terrorister vann på mølla, at vi hisser dem opp i stedet. Vi er så grunnleggende opptatt av rettighetene i vårt eget samfunn, at vi tror vår virkelighetsoppfatning skal gjelde på den andre siden av kloden, særlig når vi jo reiser dit for å ordne opp. Vi er så religiøse i vår tro på ytringer i vår verden, at vi har glemt at hele demokratiet hviler på ideen om at forskjellige syn møtes og sammen finner man en ny vei. Juss og politikk er kompromisser.

La oss legge vekk honnørord og belastede uttrykk. Glem ytringsfrihet og blasfemi et øyeblikk. Jeg tror ikke det er så farlig – ja, det kan til og med være konstruktivt – å vise dem at vi tar hånd om våre idioter, burer dem inn om nødvendig.

Så kan de forsøke stagge sine egne idioter, hvis de vil. Er vi villige til å dø for retten til å krenke religiøse symboler? Hvor langt er vi villig til å legge forholdene til rette for suicidale tullinger?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Selskapslek eller psykiatri?

av Hans Petter Sjøli  mars 29, 2011 - Kommentarer (1)

* New Age er en industri i vekst, med sine egne merkevarer og skoler, som Steinerskolen.
* Både Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre gir legitimitet til Steinerbevegelsens menneskesyn.

Kristín A. Sandberg og Trond K.O. Kristoffersen, forfattere av boken “Det de ikke forteller oss - Steinerskolens okkulte grunnlag.”

Sandberg

Torgrim Eggen påstår i VG 26/3 at folk er blitt numne og mener det er et problem at ingen lenger reagerer på de alternative tankene til Ari og Märtha. Å påkalle sin avdøde bestefar på TV er god underholdning. En prinsgemal på tur med sin lurvete venn, der alt er betalt for og ingenting kan gå virkelig galt, gjør det enda bedre.

Jens og Jonas
Eggen sammenligner Ari og Märtha med kunstnerparet Aune Sand og Marianne Aulie. Sammenligningen er god: Både Aune Sand og Ari Behn vokste opp med antroposofi og steinerskole, der «åndsvitenskapen» er grunnlaget for pedagogikken. Ari giftet seg med prinsessen og omgås engler i det daglige. Siden Behns biografi er eventyrlig, er det lett å glemme at New Age er en industri i vekst, med sine egne skoler og merkevarer. For mange er karma og reinkarnasjon spennende effekter i livet – for andre kan det ødelegge det ene livet de har.

Eggen snakker om damer i lilla, flagrende gevanter i sin kronikk, men mye mer påfallende er de mektige herrer med penger og makt. De som sitter i kulissene og i regjeringen. At sentrale medlemmer av regjeringen støtter denne bevegelsen personlig, gir legitimitet til et menneskesyn der, for eksempel astmaplager, kan forklares med incest i et tidligere liv.

Reinkarnasjon
Steinerskoleforbundet henvender seg personlig til Jens Stoltenberg når de vil ha den nye læreplanen godkjent, og skriver «Kjære Kristin,» (Halvorsen, forf.anm.) når de vil ha unntakene sine gjennomført. Jonas Gahr Støre og kona Marit Slagsvold engasjerer seg personlig i støttekampanjer for Steinerskolen, og deltar i dåp og konfirmasjon i Kristensamfunnet – antroposofenes menighet.

I det tyske antroposofiske tidsskriftet, Info 3, går det for tiden en føljetong der en reinkarnasjonsterapeut viser hvordan hun behandler sykdommer hos pasienter ved hjelp av innsikt i pasientens tidligere liv. I utgave 7-8, 2010, forteller hun om en elegant dame som kom til henne med astmaplager og et trykk for brystet.

Det viser seg at damen hadde en «påhengt sjel» som hadde vært der helt fra hun ble født. Muligens sjelen til en eldre søster, som ikke var født ennå. Historien har enda dypere røtter, for damen har vært tvilling, viser det seg, i et tidligere liv. Der moren døde i barsel og ble med henne over i tvillingjentas liv. «Dette blir et dårlig utgangspunkt for barnet», forteller den antroposofiske reinkarnasjonsterapeuten. Fordi morens sjel «vil reagere på faren.» Og slik gikk det også i denne historien, for i puberteten skjer det lett, (stadig i følge «terapeuten»), at en slik jente med en mor hvis sjel stadig henger på henne, at incest blir en truende fare.

For å gjøre en lang historie kort: Damen med astmaplager får hjelp til å finne ut at hun i et tidligere liv ble voldtatt av far fordi hun med morens sjel virket tiltrekkende på ham. Tvillingbroren dreper far etter voldtekten og tar søsteren med seg for å redde henne. Mange viderverdigheter senere blir hun gjemt i en stall, bror blir drept, og hun sulter i hjel. I et tidligere liv, altså.

Etter at terapeuten og pasienten har funnet ut dette behøver hun ikke lenger å søke karmiske forklaringer på hvordan det hele henger sammen. Den ufødte eldre søsteren kan slutte å bekymre seg, «gå over i lyset», og damen har da «sitt eget bryst fritt for seg selv». Så bra?

Det er mulig denne historien ikke ville gjort seg like godt på TV. Det er flere grunner til det. Som underholdning er fortellingen grotesk, og sladrer om en grenseløs historieforteller. Terapeutens virkelighetsbeskrivelse er til forveksling lik psykiatriske pasienters virkelighetsbrudd. Å hilse på en avdød bestefar er nokså banalt, men skader ingen. Det har underholdningsverdi, og vi behøver ikke ta det alvorlig. Den antroposofiske artikkelen er imidlertid ikke ment som underholdning, men som «innsikt». Steinerbokhandleren Antropos i Oslo selger dette tidsskriftet, og det har mange lesere i steinerskolemiljøet i Norge, ifølge abonnementsavdelingen i Info 3. Det er vanlig at konflikter i dette livet forklares med konflikter i tidligere liv i Steinermiljøet. Der det som viser seg som astma i dette livet egentlig kan være et uttrykk for sultedød, i en fattig stall, i en annen tid.

Skjuler seg bak makt
Reinkarnasjonsterapeuten Marianne Carolus, med praksis blant annet i Rotterdam, kan fortelle at den treårige utdannelsen har Rudolf Steiners mysteriespill som eneste kilde. Som Ari Behn demonstrerte på TV, lar klienten reinkarnasjonsterapeuten «navigere» ham gjennom barndomsminner og tidligere livs erfaringer. Disse blir undersøkt og får en form for «katarsis».

Når det som for mange er en selskapslek, blir en forklaring på hvordan overgrep skjer, har reinkarnasjonsfortellingen konkrete konsekvenser. Disse konsekvensene kommer sannsynligvis ikke til å ramme verken statsministeren eller Jonas Gahr Støre – i dette livet. De skjuler seg bak penger og makt, de har stort nettverk og kan søke hjelp når det butter i livet. For dem kan støtten til New Age fortsette å være dobbeltspill. Spørsmålet er; når blir denne selskapsleken psykiatri?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bare nostalgi?

av Hans Petter Sjøli  mars 28, 2011 - Comments Off

* I sin energiske avvisning av Aslak Sira Myhres Northug-kritikk reproduserer Eskil Skjeldal VG 23/3 en velkjent strategi blant den nye langrennssportens entusiaster.

Arve Hjelseth, idrettssosiolog og førsteamanuensis ved NTNU

Arve Hjelseth

Nemlig at Myhre er en slitsom nostalgiker som bekjemper idrettens naturlige utvikling. Utviklingen frontes av dem som har skjønt hva det moderne menneske krever av idrettsunderholdning. Når Skjeldal slik kan framstå som representant for utviklingens uavvendelige gang, er han i mål: All kritikk preller av; den er nostalgisk og dårlig tilpasset vår tids søken etter moderne helter. Slik blir Northugs popularitet i seg selv en indikasjon på at den nye langrennssporten har lykkes. At suksessen er mer knyttet til Northug enn til langrenn som sådan er ikke relevant, for det er frembringelsen av helter som er målestokken på suksess, ikke idrettskonkurransen som sådan.
Komisk avfeiing
Det er noe nesten komisk over denne insisterende måten å avfeie kritikk på. Endringene i langrennssporten er som kjent skapt av mennesker som har tatt bestemte valg; valg som har vært upopulære langt inn i kjernen av langrennsmiljøet. Langrenn kunne også ha valgt alternative veier til framtiden. Derfor er det spesielt interessant at Skjeldal forsvarer sitt syn ved å vise til fotball: Begge idrettene er kommersialisert storbutikk, skriver han. Men her kommer han uforvarende i skade for å argumentere mot seg selv. Fotballen har nemlig vist seg svært robust mot endringer i den skala langrenn er blitt eksponert for.
Naturligvis er toppfotballen kommersiell. Men den er også mye mer, og det skyldes blant annet at opinionen spiller en mye viktigere rolle enn i langrenn. Northugs konkurranseprogram er et helt annet enn Gjermund Eggens, men Messi spiller i all hovedsak etter de samme regler som Pelé gjorde. I fotball har opinionen av tribuneslitere og supportere mobilisert mot forslag av den typen Skjeldal ser på som naturlige og ønskelige. De lykkes ikke alltid, men oftere enn mange tror. Sepp Blatters forslag om å spille i 4×25 minutter falt dødt til jorden. Golden Goal-prosjektet var dødfødt alt i utgangspunktet. Luftige forslag om å fjerne offsideregelen blir ikke en gang seriøst vurdert. Norske supporterne har nedkjempet forsøkene på å omgjøre kamper til popkonserter, hvor musikken strømmer ut av høyttaleranleggene når ballen er ute av spill. Det har ikke manglet på forslag og forsøk av denne typen, men moderniseringsentusiastene har oppnådd overraskende lite.

Vesensforskjell
Det er derfor en vesentlig forskjell mellom langrenn og fotball: I fotball har publikum mobilisert og kritisert, på den måten Skjeldal anser for å være nostalgisk og nytteløs. Om ikke annet, indikerer erfaringene i hvert fall at langrennssporten er tjent med at kritiske røster ikke avfeies som bakstreverske idealister. Endringer i konkurranseformer følger ikke et naturlig og forutsigbart mønster, de er valgt av folk som tenker mer eller mindre smart. Ting kunne alltid vært annerledes, i hvert fall hvis man slutter å tro at idretten beveger seg i én bestemt og upåvirkelig retning.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00